Håkon Galen

Jarl. Foreldre: Lagmann i Värmland Folkvid (nevnt 1181–84) og Cecilia Sigurdsdatter (ca. 1150/55–etter 1185). Gift på etterjulsvinteren 1205 med Kristin Nilsdotter (død 1254; hun gift 2) ca. 1217 med lagmann i Västergötland Eskil Magnusson, ca. 1175–ca. 1227), datter av Nils Blaka og Katarina Eriksdotter. Dattersønn av kong Sigurd 2 Haraldsson Munn (1133–55); søstersønn av kong Sverre Sigurdsson (ca. 1150–1202); halvbror av kong Inge 2 Bårdsson (død 1217); far til Knut Håkonsson (ca. 1206–1261).

Håkon Galen styrte Norge som regent for barnekongen Guttorm Sigurdsson i et halvt år og var kandidat til tronen da Guttorm døde, men måtte gi tapt for halvbroren Inge Bårdsson. Håkon hadde ry som en dyktig militær leder, men tilnavnet “Galen” tyder på at samtiden (og i hvert fall hans motstandere) betraktet ham som ustyrlig og ubehersket.

Håkon Galen omtales i kong Sverres hird allerede i 1190-årene, og han var med i kampene mot både øyskjegger og baglere. Kildene gir ingen mulighet til å slå fast hvor sentral rolle han spilte under Sverre og etterfølgeren Håkon Sverresson, men da kong Håkons brorsønn Guttorm ble tatt til konge januar 1204, fikk Håkon Galen jarlsnavn og ble satt til å styre riket på den unge kongens vegne. Dette medførte en maktforskyvning til fordel for Håkon og hans menn. Da de tidligere baglere fikk vite om dette, mente de det ikke var mye fred å vente fra birkebeinerne, og flere forlot landet. Denne reaksjonen viser at det i samtiden var kjent at Håkon Galen representerte en hardere linje enn kong Håkon.

Det reiste seg nå en opprørsflokk under baglerkongen Erling Steinvegg. Blant Håkons første oppgaver ble derfor å iverksette tiltak mot denne trusselen. Han etterlot en stor styrke i Bergen mens han selv for til Nidaros, stevnet Øreting og bød ut leidang. De militære forberedelsene fikk imidlertid en brå slutt da kong Guttorm døde i august 1204. Høvdingene holdt råd om hvem de skulle ta til konge, og de fleste ønsket Håkon Galen. Men det var sterke krefter som motsatte seg dette. Samtiden trodde Håkon Sverresson var blitt forgiftet, og mange mente hans stemor dronning Margrete stod bak; for kong Guttorms død ble dronningens søsterdatter Kristin mistenkt. Håkon Galen hadde et nært forhold til dem begge; han hadde hjulpet dronningen hjem til Sverige etter Håkon Sverressons død, og han giftet seg med Kristin kort tid etter Guttorms død.

Erkebiskopen talte imot Håkons kandidatur, både på grunn av uenighet dem imellom og på grunn av det nære forholdet mellom Håkon og Kristin, som var datterdatter av den svenske kongen Erik den hellige. Lendmennene ville likevel ikke ha noen annen konge enn Håkon, da han var best skikket til å føre krigsfolket. Men bøndene sa at de ikke ville ha en mann av gøtsk ætt til konge, og det endte med at hans halvbror Inge Bårdsson fikk kongsnavn. Dette skapte stor misnøye blant jarlens støttespillere. Det endte med at Håkon skulle være jarl og høvding over hæren og ha de kongelige inntektene halvt med Inge.

Håkon Galen var utvilsomt en djerv og dyktig militær leder, men de store resultatene oppnådde han aldri. Han utviste stor energi for å få bukt med baglerne, men mer som en reaksjon på begivenhetene uten selv å ha kontroll over utviklingen. Baglerne økte sin makt under kong Erling, og det var de som egentlig “vant” krigen.

Etter Erlings død 1207 og forliket mellom hans etterfølger Filippus Simonsson, kong Inge og Håkon Galen på Kvitsøy året etter fikk Håkon etter alt å dømme de kongelige inntektene av Vestlandet og sete i Bergen. Men han ville ha kongsnavn, siden han hadde alt annet likt med sin bror. Håkon begynte å forhandle med mange av de beste menn i landet, og responsen var god. Da kong Inge satte en stopper for dette, fikk Håkon geistligheten med på å presse Inge til en avtale som sa at den som levde lengst, skulle ta riket etter den andre. Etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge, og det var bare Håkon som hadde en ektefødt sønn, junker Knut. Forholdet mellom de to halvbrødrene ble trolig aldri spesielt nært, og Håkon ble også mistenkt for å ha egget bøndene i Trøndelag til reisning mot Inge 1213.

Håkon Galen døde like over jul 1214. På tross av hans ærgjerrighet og alle intrigene som heftet ved ham, ble han savnet og æret: “Folk i landet sørget meget over ham og syntes de hadde lidd stor skade ved å miste en slik høvding. Det var alles ord at ingen dugeligere eller mandigere høvding hadde båret våpen i Norge i hans tid. Han var også en god styresmann og kjær for alle, både hærmenn og bønder.”

Etter Håkon Galens død tok enken Kristin med seg sønnen Knut tilbake til Sverige, hvor hun noen år senere ble gift med lagmannen Eskil Magnusson, som var bror til den senere svenske riksstyreren Birger jarl. Hun ivret i mange år for sønnens arvekrav og fikk oppleve at han ble tatt til konge på ting 1226, gift med en av Skule jarls døtre 1227 og fikk jarlsnavn under hertug Skules opprør 1239–40.

Kilder og litteratur

  • Sverres saga, overs. av D. Gundersen, i Norges kongesagaer, bd. 3, 1979
  • Sagaen om baglere og birkebeiner, overs. av F. Hødnebø, sst.
  • Håkon Håkonssons saga, overs. av F. Hødnebø, i Norges kongesagaer, bd. 4, 1979
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • J. Rosén: “Eskil (Magnusson)”, i SBL, bd. 14, 1953
  • K. Lunden: Norge under Sverreætten 1177–1319, bd. 3 i CNH, 3. utg., 1995
  • K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.