Håkon Eiriksson

Ladejarl. Foreldre: Eirik Håkonsson ladejarl (ca. 964–ca. 1024) og Gyda, datter av Svend Tveskæg. Sønnesønn av Håkon Sigurdsson ladejarl (ca. 920–995).

Håkon Eiriksson var siste representant på mannssiden for ladejarlsætten, en av de tre fyrsteslektene som gjorde seg gjeldende i Norge i den tidlige rikssamlingstiden. Han ville sikkert ha spilt en viktig rolle i norsk historie om han hadde fått leve lenger. Det er neppe grunnlag for den nedvurderingen av ham som finnes hos flere norske historikere.

Den første begivenheten Håkons navn kan knyttes til, er møtet mellom ham og Olav Haraldsson i Saudungssund i Fjaler 1015. Olav var da nettopp kommet fra England, og Håkon satt som riksstyrer i Norge sammen med farbroren Svein jarl. Håkons far, Eirik jarl, befant seg i England. Det eneste vi kan si med sikkerhet om møtet i Saudungssund, er at det forløp fredelig. I et samtidig kvad omtaler Sigvat skald det på en måte som gjør det nærliggende å tenke på en alminnelig politisk avklaring mellom de to, i en situasjon hvor væpnet konflikt ikke var ønsket av noen av partene. Det er ellers påfallende at Olav hadde seilt til Norge med bare to skip. Dette tyder på at han ikke ventet ufred, og at det på forhånd forelå en form for avtale eller forståelse mellom ham og kong Knud den store. Det var i så fall viktig for Olav at Håkon, som var Knuds søstersønn, respekterte avtalen. En alternativ tolkning er at Olav reiste til Norge med støtte fra den engelske kongen Ethelred 2, Knud den stores motstander.

Enkelte sagaer inneholder opplysninger som synes å bekrefte dette bildet. Andre sagaer, f.eks. Snorres Heimskringla, tegner situasjonen helt annerledes: Olav og mennene hans klarte ved et slumpetreff å overrumple Håkon, slik at denne ikke kunne yte motstand. Han fikk så dra bort mot å love å forlate landet og aldri komme tilbake med ufred. Det er først og fremst denne fremstillingen som har ført til nedvurderingen av Håkon. Historikeren Halvdan Koht uttrykte det slik: “I hans optræden her er det en mangel paa djerv trods som skiller ham ut fra tidens og slegtens karakter-ideal. Det virker som en handling av en veik, uutviklet ung mand, og det tok ham ut av norsk historie.”

Etter møtet med Olav drog Håkon, antakelig etter kort tid, til England. Han omtales i flere engelske dokumenter fra 1019 og utover. Her kalles han for dux, i betydningen “jarl”, og sitter med herredømmet over deler av Mercia, stort sett svarende til Worcestershire. Det er sannsynlig at Håkon fulgte Knut på hans tog til danske farvann 1025–26, og deltok i slaget ved Helgeå. Sagaene forteller dette, og det bekreftes av en skaldestrofe, som likevel ikke opplagt kan knyttes til akkurat denne begivenheten.

I annen halvdel av 1020-årene forberedte Knud seg på å vinne herredømmet også i Norge. En rekke norske stormenn besøkte ham i England. Håkon, som var i slekt med flere av dem, bidrog sikkert sitt til å skape den situasjonen som gjorde at Olav Haraldsson måtte flykte fra Norge i 1028. Knud ble tatt til norsk konge samme år, men oppholdt seg ellers i England, og Håkon overtok det norske riksstyret som jarl.

Håkon var tilbake i England 1029, antakelig for å inngå ekteskap med Knuds søsterdatter Gunnhild. På veien tilbake til Norge ble han borte på havet, uten at noen senere visste nøyaktig hva som hadde hendt.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • H. Koht: biografi i NBL1,bd. 5, 1931
  • O. Moberg: Olav Haraldsson, Knut den store och Sverige,1941
  • A. O. Johnsen: Håkon jarl Eriksson (998–1030). Nytt kildemateriale og nye synspunkter,1981
  • Den legendariske Olavssaga,Stavanger 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.