Håkon 4 Håkonsson

Konge. Foreldre: Kong Håkon 3 Sverresson (før 1185–1204) og Inga fra Varteig (død 1234). Frille: Kanga Unge (trolig før 1225); gift 25.5.1225 med Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270). Far til Håkon Håkonsson Unge (1232–57), Kristin Håkonsdatter (1234–62) og Magnus 6 Håkonsson Lagabøte (1238–80); svigersønn av Skule Bårdsson (1189–1240).

Håkon Håkonsson satt på tronen i Norge i 46 år. Han kom som den første til å personifisere det riksomfattende enekongedømmet som etter utløpet av borgerkrigene gjorde Norge til en stat. Historikere og diktere har vurdert hans personlige innsats og betydning forskjellig, men han spilte utvilsomt en retningsgivende politisk og kulturell rolle i “storhetstiden” i norsk historie.

Hovedkilden til Håkon Håkonssons historie er hans saga, som sønnen Magnus Lagabøte gav islendingen Sturla Tordsson i oppdrag å sette sammen etter farens død. Sagaen bygger på skriftlig arkivmateriale og muntlig informasjon fra personer som hadde stått kong Håkon nær, og den er den detaljrikeste og faktisk mest pålitelige av sagaene om norske konger. Men den er samtidig offisiell historieskrivning: I understrekingen av Håkons kongsrett og kongedømmets glans og overordnede samfunnsstilling er sagaen talerør for Sverreættens politiske program, og fremstillingen av Håkons personlige historie er tilpasset den rollen kongen etter tidens ideologiske oppfatning skulle fylle som Guds rettferdige embetsmann på jorden (rex iustus). Det grunnleggende motsetningsforholdet mellom kong Håkon og svigerfaren Skule Bårdsson er tåket fremstilt, trolig av hensyn til begges ettermæle. Håkons personlige profil er derfor ikke lett å gripe.

Håkons far, Håkon Sverresson, hadde Inga fra Varteig hos seg i sitt herberge i Borg (Sarpsborg) høsten 1203, og det var klart for både hennes og Håkon Sverressons nærmeste krets at det guttebarnet hun fødte sommeren etter, var Håkons sønn. Da hadde faren vært død siden nyttår, og striden mellom birkebeinere og baglere var blusset opp igjen under rivaliserende konger. I denne situasjonen måtte det holdes hemmelig at det var født en sønn av birkebeinerkongen Håkon Sverresson på det baglerdominerte Østlandet. Midt på vinteren 1205–06 ble gutten brakt i sikkerhet hos den nye birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Trondheim, etter en strabasiøs og farefull ferd; særlig kjent er episoden der skiløperne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla førte kongsbarnet et stykke av veien over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i kulde og snøkav (vår tids Birkebeinerrenn har hentet sitt forbilde fra denne tildragelsen).

Sagaen gjengir noen anekdoter fra Håkons oppvekst i det trønderske og vestnorske birkebeinerriket, historier av den typen som nok la på seg etter hvert som Håkons kongelige betydning økte. De formidler bildet av en kvikk og oppvakt gutt, sprek selv om han var liten av vekst. Viktigere er opplysningene om at Håkon som den første norske konge ble satt i skole. 7 år gammel, mens han oppholdt seg hos birkebeinerstyreren over Vestlandet, jarlen Håkon Galen, ble han sendt til opplæring i det som må ha vært katedralskolen i Bergen. Da han etter jarlens død 1214 kom til kong Inge i Trondheim, fortsatte han skolegangen i katedralskolen der. Det kongelige regjeringsapparatet som ble bygd opp fra den senere delen av borgerkrigstiden, var basert på økende skriftlig kommunikasjon og krevde ledere som selv mestret lese- og skrivekunsten.

Det er tydelig at Håkon gjennom hele livet drog nytte av sin skolegang. Allerede i sine tidligste selvstendige regjeringsår, i annen halvdel av 1220-årene, tok han initiativ til å få oversatt heroisk-romantisk diktning av fransk-engelsk opphav til norrøn prosa. Formålet var åpenbart ikke bare tidtrøyte, men også å sivilisere den norske hirdkretsen etter mønster av europeisk hoffkultur. Allerede her merker en hos Håkon en hang til å være på høyde med Europa som skulle bli stadig mer tydelig med årene. Da den engelske historieskriveren Mattheus Parisiensis oppsøkte Håkon i Bergen 1248, fikk han et positivt inntrykk av kongen som bene litteratus – vel lærd eller utdannet. Dette må ha kommet vel med i det lovgivningsarbeidet som Håkon stod bak i sine senere regjeringsår.

Etter at kong Inge Bårdsson døde i april 1217, ble det strid om tronfølgen. Som kongsemne stod Håkon sterkere i hirdkretsen enn Inges unge og uektefødte sønn Guttorm. Men han hadde en farlig rival i Skule Bårdsson, kong Inges samfedre bror og høyre hånd, som Inge på dødsleiet hadde utnevnt til jarl og leder av hird og hær. Som ektefødt og regjeringsdyktig tronkrever ble Skule støttet av erkebiskopen og domkapitlet i Trondheim og en del av birkebeinerhirden. I denne situasjonen gjorde målbevisst opptreden og handlekraft i kretsen av “gamle birkebeinere” omkring Håkon utslaget – frender og venner som hadde tjent Håkons far og farfaren kong Sverre. I erkebiskopens fravær hentet de den 13-årige gutten ut av skolen ved Kristkirken og fikk ham tatt til konge på Øyrating i juni 1217 med støtte fra bøndene i Trøndelag. Senere samme år fulgte nye kongehyllinger for Gulatingslag i Bergen og på østnorske ting like øst til Elven (Göta Älv).

Skules krets søkte forgjeves å forhale Håkons konungstekja på Øyrating ved å så tvil om hans kongelige avstamning, men gav senere opp å gjøre åpen motstand mot hans tronkandidatur. Det hadde trolig sammenheng med at Håkon som kongssønn – noe Skule ikke var – hadde tilslutning i brede lag av befolkningen i Trøndelag og på Vestlandet. Fortsatt motstand mot ham kunne føre til ødeleggende indre strid i birkebeinerriket i en situasjon da baglerne på Østlandet ennå utgjorde en farlig trussel. Skule avfant seg derfor foreløpig med stillingen som regent for den mindreårige Håkon i hans tre første kongsår. Håkon var nå stadig under Skules tilsyn og i hans følge, mens hans rettigheter ble voktet skinnsykt av trofaste rådgivere og tilhengere i hirden.

Første gang Håkon og Skule skilte lag, var kongen 16 år gammel og hadde passert lovens myndighetsalder på 15 år. Året etter begynte han og Skule å utstede brev hver for seg. Skule hadde gjennom en avtale 1218 fått kongsrettigheter over en tredel av det norske riket, og det ser ut til at han etter 1220 opptrådte mest som styrer av sin egen riksdel, som i første omgang omfattet Østlandet. Resten av landet lå nå etter alt å dømme under Håkon og hans rådgivere, og i denne regjeringskretsen ser det ut til at den unge kongen gjorde seg stadig sterkere personlig gjeldende.

Dette viste seg i den tilnærmingen til kirken som var nødvendig for å styrke Håkons rettsgrunnlag som konge. Den innebar at kirkens ledere fikk anledning til å etterprøve hans kongsrett, først på et riksmøte i Bergen 1218, der Inga fra Varteig bar jernbyrd på sønnens kongelige avstamning, og senere på et nytt riksmøte samme sted 1223, der Håkons kongsrett ble fastslått av samtlige lagmenn i riket med erkebiskopen som overdommer. På det siste møtet spilte Håkon selv en ledende rolle, slik han åpenbart også hadde gjort under de foregående forhandlingene med erkebiskopen.

På bergensmøtet 1223 ble også riksdelingsavtalen med Skule fornyet, og jarlen fikk nå styret over den nordlige tredelen av landet. Dermed overtok Håkon den militære ledelsen av kampen mot ribbungenes østnorske opprørsflokk. Den ble nedkjempet i de nærmest følgende årene gjennom en omfattende og organisatorisk krevende krigføring, som kongen øyensynlig ledet på en kompetent måte.

I de følgende årene er sagaen mest opptatt av forholdet mellom Håkon og Skule. Ekteskapet mellom Håkon og Skules datter Margrete fra 1225 var ikke tilstrekkelig til å hindre økende motsetninger mellom konge og jarl. Det hjalp ikke at Skule som den første i Norge fikk hertugtittel 1237, i og med at han etter dette ikke lenger styrte noen egen riksdel, men hadde en tredel av syslene over hele landet. Skules opprør 1239 viser at han ikke kunne stilles tilfreds med dette, og det endte med hans fall året etter. Her ser det ut til at Håkon først reagerte klokt og avventende og senere med nødvendig militær besluttsomhet.

I den første delen av Håkons regjeringstid var det åpenbart et hovedmål for ham å styrke sin rettsstilling og status ved å bli kronet. Dette krevde medvirkning av de norske biskopene og pavelig dispensasjon på grunn av hans uekte byrd. Fra slutten av 1220-årene arbeidet Håkon for å oppnå det siste. Det ble oppnevnt flere geistlige kommisjoner for å undersøke saken, og for å styrke sin stilling overfor pavedømmet avla Håkon blant annet korstogsløfte 1237.

Etter Skules fall 1240 stod Håkon som ubestridt enekonge over det norske riket, og hans stilling var avgjørende styrket både innad og utad. Det kom nå større fart i kroningsforhandlingene, og 1246 forelå den definitive pavelige tillatelsen. Den fritok Håkon fra manglene ved hans byrd, slik at han gjennom kroning kunne oppnå full kongelig verdighet og hans ektefødte arvinger kunne etterfølge ham i riket. 1247 kom den pavelige legaten kardinal Vilhelm av Sabina til Norge og kronte Håkon i Bergen. Den trangen til å være på høyde med Europa som først røper seg i Håkons initiativ til oversettelse av europeisk hoffdiktning i 1220-årene, hadde nå ført ham til fullverdig europeisk kongestatus.

Etter 1240 trer vekten på ytre kongelig fremtoning stadig klarere frem som et markant karaktertrekk ved Håkon. Kongeembetets høyhet og verdighet skulle synliggjøres på en slående og respektinngytende måte: Derfor den store utfoldelsen av pomp og prakt ved kroningen 1247 og de senere store anledningene i kongehusets historie. Derfor de mange monumentale kongelige byggearbeidene som fremfor alt kom til å prege rikssenteret i Bergen, der kongsgården ble bygd ut til et tidsmessig palassanlegg i stein etter europeisk mønster, med Håkonshallen som den største og flotteste bygningen. Derfor også den store vekten på glansfull kontakt utad, i form av store flåtetog med prektige kongsskip til forhandlingsmøter med andre nordiske herskere og sendeferder med brev og gaver til Europas fremste herskere. Like til sultanen i Tunis nådde Håkons sendemenn med jaktfalker i gave.

I alt dette røper det seg noe av oppkomlingen. Men det avspeiler samtidig en bred europeisk kulturorientering. Så tett som kontakten mellom Norge og Europa var blitt på 1200-tallet, ville denne orienteringen ha økt i alle fall. Men Håkon bidrog til å gi den et vingefang den neppe ville ha fått uten aktiv kongelig medvirkning.

Det riksomfattende og statslignende enekongedømmet som tok form i Norge etter utløpet av borgerkrigene, ble utbygd etter europeisk mønster. Det var et sterkt kongedømme etter tidens målestokk, med et lokalt og sentralt regjeringsapparat under kongelig ledelse, bundet sammen av skriftlig kommunikasjon, og med kongen i en overordnet lovgivende og dømmende funksjon. Blant annet gjorde Håkon opptakten til de store lovreformene som ble fullført med sønnen Magnus Lagabøtes lovbøker. Sammen med erkebiskop Sigurd (1231–52) fikk han i stand en revidert kristenrett, og 1260 utstedte han sin “nye lov” til fremme av fred og orden i samfunnet, med bl.a. utlegdsstraff for alle drap på sakesløse personer og samtidig rett for kongen til å benåde utlege gjerningsmenn. Samme år fikk Håkon knesatt et nærmest automatisk arvekongedømme i en ny tronfølgelov.

Før Håkon ektet Margrete Skulesdatter, hadde han en sønn og datter med en kvinne som bare er kjent av navn, Kanga Unge. Men det var hans yngre, ektefødte sønner med dronning Margrete, Håkon Unge og Magnus, som etter tur ble utpekt til hans etterfølgere og tatt til medkonger i samsvar med den pavelige kroningstillatelsen fra 1246. Dermed slo legitimitetsprinsippet, som lenge hadde vært en kirkelig programpost, endelig igjennom i den norske tronfølgen. Likevel holdt Håkon i sin tronfølgelov arveadgangen til tronen åpen for uektefødte sønner dersom ektefødte sønner eller sønnesønner ikke fantes.

Dette var i strid med kirkelige prinsipper, som det også var når loven, til forskjell fra Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163, lot være å hjemle medvirkning ved tronskifter av et kongevelgende riksmøte med innflytelse for landets biskoper. Det røper en konge som stod sterkt nok til å sette grenser for kirkelig politisk innflytelse, likevel slik at han var villig til å innrømme kirken en høy grad av selvstendighet i indre affærer og i forhold til bondesamfunnet. Om det siste vitner den erklæringen om den norske kirkens friheter som kardinal Vilhelm utstedte under kroningsmøtet i Bergen 1247.

Særlig sterkt merkes Håkons personlige grep i det som i den senere delen av hans regjeringstid må kalles en virkelig utenrikspolitikk. Her gjaldt det mer enn ytre glans og prestisje. Det dreide seg om en aktiv og til dels aggressiv realpolitikk. At Håkon personlig stod bak den, går frem av den iøynefallende strømvendingen som inntraff da Magnus Lagabøte kom på tronen etter farens død; hans linje utad var utpreget fredelig og langt mindre ambisiøs.

Håkons utenrikspolitikk var aktiv mot vest. Her bygde den på vennskap med den engelske kongen og handelsforbindelser med hans rike, og den siktet mot å trygge og styrke det norske overherredømmet over Vesterhavsøyene, fra Færøyene over Shetland og Orknøyene til Suderøyene (Hebridene) og Man. I tillegg utnyttet Håkon bevisst de indre stridighetene mellom islandske høvdingætter til å innlemme Island i det norske riket 1262–64. Da hadde de norrøne kolonistene på Grønland allerede valgt samme vei (1261), slik at “Norgesveldet” var på sitt mest omfattende ved utgangen av Håkons regjeringstid. Mot vest gikk også hans siste militære ekspedisjon, det store flåtetoktet som 1263 skulle forsvare Suderøyene og Man mot skotsk anneksjon og sikre det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland.

Likevel var nok orienteringen mot sør og øst, mot de nordiske grannerikene og de hanseatiske sjøbyene, vel så viktig som vestvendingen i Håkons utenrikspolitikk. Han sluttet en freds- og handelsavtale med Lübeck 1250 og åpnet på den måten for bosetting av hanseatiske “vintersittere” i Bergen i de følgende årene. Med norsk flåtemakt demonstrativt i bakhånd søkte han allianse med Sverige og kontakt med motstandere av den regjerende kongelinjen i Danmark. Målet var åpenbart å utnytte den indrepolitiske oppløsningen i Danmark til territoriell ekspansjon sør for Göta älv, i Halland. Lenger sør ser det ut til at det rike Skåne lokket, med kontroll over handelssjøfarten til og fra Østersjøen.

Håkon nådde ikke sine utenrikspolitiske hovedmål. Flåtetoktet mot Skottland 1263 var et tiltak der prestisjen hos en konge som hadde opplevd stor fremgang og ytre anerkjennelse, nok veide tyngre enn realistisk strategisk tenkning. Selv om ekspedisjonen var blitt bedre ledet enn tilfellet var, kunne den vanskelig ha sikret øyene utenfor den skotske vestkysten varig mot ekspansjonstrangen hos det nære skotske kongedømmet, som nå, i likhet med det norske, var inne i en sterk konsolideringsperiode.

Heller ikke den danske politikken gav særlig uttelling. En avtale 1252 med den svenske regenten Birger jarl om en svensk-norsk aksjon mot Halland og Skåne følgende år, ble ikke fulgt opp fra svensk side, i og med at Birger svingte om til en meglerrolle i den dansk-norske konflikten og søkte å utnytte den indrepolitiske uroen i Danmark til egen fordel. Håkon krevde nå Halland i erstatning for tidligere plyndring av norske skip i danske farvann og gikk 1256 til militær aksjon der, men måtte oppgi sine territorielle mål i sørøst gjennom fredsslutningen med den danske kong Christoffer 1257.

Håkon satset nå på å forhandle frem et ekteskap mellom sin sønn og medkonge Magnus og Ingeborg, datter av den myrdede danske kongen Erik Plovpenning, med de politiske og økonomiske muligheter et slikt ekteskap ville åpne i Danmark, bl.a. i form av arvekrav på betydelige jordeiendommer. Men den danske formynderregjeringen som styrte for den mindreårige kong Erik Glipping fra 1259, var lite innstilt på å bidra til å få dette ekteskapet i stand, og Ingeborg måtte 1261 formelig bortføres til Bergen for å gifte seg med Magnus Håkonsson.

Håkons nordiske politikk var likevel viktig nok. Den innledet den nordiske politiske samrøringen som dannet opptakten til senmiddelalderens nordiske unioner. Her skulle det vise seg at det norske kongedømmet verken hadde økonomiske eller militære ressurser til å følge opp Håkons pågående linje da denne ble gjenopptatt i hans sønnesønners regjeringstid. Det ser ut til at den indre konsolideringen av det norske kongedømmet etter borgerkrigene, fraværet av farlige ytre fiender og en overdreven tro på hva norsk flåtemakt kunne utrette, lokket Håkon og hans rådgivere inn på en utenrikspolitisk linje som var over evne og som fikk store følger for det norske rikets senere skjebne.

Håkon var knapt noe rent organ eller redskap for krefter utenom ham selv, slik dikteren Hans E. Kinck mente, et stykke på vei med følge av historikere som Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Men han var heller ikke den overlegne og nærmest feilfrie herskerbegavelse som P. A. Munch tidligere hadde gjort ham til, en vurdering som inspirerte Henrik Ibsen til hans fremstilling av Håkon i Kongsemnerne. I sine senere regjeringsår var Håkon likevel en hersker som utnyttet den sterke institusjonelle stilling det norske kongsembetet gav ham (og som han selv aktivt hadde vært med på å bygge opp) til å gi norsk rikspolitikk en retning som fikk betydelige følger for landet. For å oppnå det han gjorde fra et vanskelig utgangspunkt, må Håkon ha hatt sterk vilje og betydelige politiske evner. Men hans politikk var ikke veloverveid og vellykket i ett og alt.

Små personlige glimt i sagaen summerer seg opp til bildet av en hersker som med årene ble seg stadig sterkere bevisst den heder og høyhet som fulgte kongsnavnet. Det ser ut til at han etter hvert ble mer autoritær og sta i sin legning og mindre tålmodig, måteholden og villig til å lytte til andres råd. Men om han stolte stadig mer på sin egen evne til å ta avgjørelser, tapte han likevel aldri sine rådgivere og tjenestemenns lojalitet, og respekten for ham var tydeligvis stor i hans nærmeste krets. Det hadde sikkert sammenheng med andre sider ved ham, som Sturla Tordsson neppe hentet helt ut av luften i sin rosende sluttvurdering av kongen: verdig opptreden og vennlig og kameratslig imøtekommenhet når han ville – noe bl.a. sendemenn fra utlandet la merke til. Håkon skal ha vært veltalende, selv om han retorisk ikke kunne hamle opp med farfaren Sverre, som han for øvrig lignet i kroppsbygning: kort i bena og lang i ryggen. Han var i det hele en konge som etterlot seg mange nyttige ting, heter det til slutt i sagaen. Men samtidig skimter den autoritære legningen hos den gamle kongen frem i et glimt i Sturlas epilog: Han var skremmende når han var vred.

Førjulsvinteren 1263 ble den tilårskomne kongen syk på Orknøyene og etter hvert så dårlig at han skjønte det gikk mot slutten og tok forholdsregler for riksstyringen etter seg. På slutten lot han lese bøker for seg, først latinske, så norrøne da hans syntes latinen ble for anstrengende, og til slutt farfaren Sverres saga. Han døde i Kirkjuvágr en uke før jul, og den følgende våren ble liket hans ført til Bergen og gravlagt i koret i den store Kristkirken på Holmen. Kirken er senere revet, og kongens siste hvilested er derfor ikke lenger kjent.

Kilder og litteratur

  • Håkon Håkonssons saga
  • Soga om birkebeinar og baglar, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 2 bd., 1988
  • Sturlunga saga
  • Matthæi Parisiensis Chronica majora, red. av H. R. Luard, Rerum Britannicarum medii aevi scriptores 57, 7 bd., London 1872–83 (gjenopptr. 1964)
  • NgL, bd. 1
  • RN, bd. 1–2
  • NFH, del 3–4, 1857–58
  • H. E. Kinck: Storhetstid, 1922
  • H. Koht: “Skule jarl”, i HT, rk. 5, bd. 5, 1924
  • d.s.: “Um kjeldegrunnlage for soga um Håkon Håkonsson”, i HT, rk. 5, bd. 6, 1927
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • N. Bjørgo: “Om skriftlege kjelder for Hákonar saga”, i HT, bd. 46, 1967
  • d.s.: “Håkon Håkonssons ettermæle”, i SogS 1968, s. 240–249
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, Handbok i Norges historie, bd. 3, 1974
  • d.s.: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995
  • N. Bjørgo: “800–1536. Makt – og avmakt”, i Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995
  • S. Bagge: From Gang Leader to the Lord's anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar, Odense 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Flere portretthoder i stein i Nidarosdomen har vært antatt å skulle forestille Håkon Håkonsson, bl.a. et kronet barnehode (tidlig 1200-tall) på korgesimsen og et kronet kongehode (ca. 1220–30) ved erkebispeinngangen på sørveggen
  • Dobbeltportrett (sammen med Skule Bårdsson) som initial i Flateyjarbók, 1380-årene
  • Fantasiportrett på historiemaleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien, 1869; p.e.; gjengitt bl.a. i SNL3, bd. 2, 1995, s. 267

    Segl

  • Avtrykk av Håkon Håkonssons majestetssegl finnes på flere brev i RA, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.