Gustav Berg-Jæger

Film-, teater- og kringskastingsmann. Foreldre: Stortingsstenograf, redaktør Hans Henrik Berg-Jæger (1855–1925) og Thora Bull (1855–1906). Gift 1) 1913 med sangerinne Sølvi Selberg (7.12.1893–?), datter av organist Olai Selberg og Sofie Michaelsen; 2) 1937 med Agnes Johannessen (1906–?).

Gustav Berg-Jæger var pioner i norsk filmjournalistikk i årene rundt 1920, og ble 1925 den første programdirektør i norsk radios historie. Under den annen verdenskrig hadde han sjefstillinger i Oslo Kinematografer, Norsk rikskringkasting og Nationaltheatret, og fikk etter krigen en betinget dom for landssvik.

Berg-Jæger vokste opp i en medieinteressert familie. Faren var, ved siden av stillingen som stortingsstenograf, også redaktør av Elektroteknisk Tidsskrift og stifter og formann i Den norske fagpresses forening. 1911 startet han en kino “med reformativ tendens”, Bio-Kino, i Kristiania, og 1913 forberedte han etter oppdrag fra Justisdepartementet innføringen av filmsensur i Norge.

Gustav gikk på Frogner skole, men avbrøt gymnaset for å ta handelsskole før han ble journalist i Morgenbladet 1905. Han var sterkt kultur- og teaterinteressert, skrev ofte anmeldelser, og ble 1908 ansatt som skuespiller ved Fahlstrøms teater, hvor han deltok i flere turneer frem til 1910. 1911–22 var han soussjef i farens kino, der han satte seg som mål “altid at ha et direkte opdragende program”. Fra hans tid som kinoleder finnes en begeistret programomtale av det amerikanske selskapet Artcrafts produksjon Nora, en stumfilmversjon av Ibsens Et dukkehjem, med Elsie Ferguson i hovedrollen, en film som etter Berg-Jægers mening viste veien for kunstnerisk høyverdig film.

Ved siden av arbeidet i Bio-Kino redigerte han månedsbladet Film og Kino 1916–19, deretter Filmen og vi, og nedla her en pionerinnsats i utviklingen av filmmagasinet som trykt medium. Fra 1922 ledet han impressariobyrået Musik-Centralen.

1925 ble Berg-Jæger den første programdirektør i norsk radio som programsjef i det nystartede Kringkastingselskapet AS, og erklærte til pressen ved tiltredelsen at han ville holde nivået “saa høit som mulig”. Han grunnla og redigerte samtidig Hallo-Hallo!, det første programbladet i Norge. Etter seks måneder kom han imidlertid i konflikt med selskapets disponent, som omgjorde programsjefens beslutninger og fikk styrets medhold i at programbudsjettet skulle ligge under administrasjonens kompetanse. Berg-Jæger sa opp sin stilling i protest.

I de følgende år hadde han forskjellige oppdrag i filmbransjen, bl.a. spilte han presten i Rasmus Breisteins film Brudeferden i Hardanger (1926). 1928 og senere søkte han seg forgjeves tilbake til kringkastingen. I 1930-årene arbeidet han i de amerikanske filmbyråene MGM og Paramount i Oslo. Da tyskerne sommeren 1940 stengte disse virksomhetene, stod Berg-Jæger uten arbeid. Den 28. august 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og ble en uke senere tilsatt av Reichskommissar som direktør for Oslo Kinematografer, der Kristofer Aamot samme dag var avsatt.

Berg-Jægers vei inn i NS-politikken synes motivert av frustrasjon over den offentlige kulturpolitikken som i løpet av 1920- og 30-årene hadde satt bom for så mye av den type privat virksomhet han selv drev. Kommunaliseringen av kinodriften, og etableringen av statsselskapet NRK 1933, var begge i hans øyne sosialistiske tiltak, som den tyske okkupasjonsmakt gikk inn for å reversere. Berg-Jæger stilte seg til disposisjon i denne prosessen. Etter ett år som kinodirektør i Oslo ble han av Reichskommissariat kalt til kringkastingen som programdirektør, men var i funksjon i bare seks uker rundt årsskiftet 1941–42. 1942 ble han styreformann i Norsk Film AS.

Hans viktigste virkefelt under okkupasjonen var imidlertid Nationaltheatret, der han ble innsatt av kulturminister Gulbrand Lunde som sjef etter Axel Otto Normanns avskjed og arrestasjon i august 1941, og der han ble til frigjøringen i mai 1945.

Berg-Jæger ble siktet for landssvik og arrestert 14. mai 1945 og satt på Ilebu til januar 1946. Da saken kom opp i Oslo byrett høsten 1947 ble det godtgjort at hans virke i de forskjellige institusjoner under krigen ikke hadde vært av aggressiv eller pågående art. Han hadde motsatt seg tysk press i repertoarpolitikken, både overfor Oslo-kinoene og Nationaltheatret, og opptrådte ikke ondsinnet, men heller elskverdig og moderat overfor kollegaer. Etter krisen ved brannen i Nationaltheatret 1943 fikk han utvirket løslatelse av to skuespillere som var arrestert av tysk sikkerhetspoliti. Deretter viet han seg teatrets gjenoppbygging. Hans repertoar var preget av norske klassikere, med Maria Stuart, Det lykkelige valg og En folkefiende som de mest spilte stykker.

Retten mente han burde ha forstått at han opptrådte til fordel for fienden ved å bekle slike stillinger, og ved å holde ca. 30 foredrag og kåserier i NRK, hvorav noen med propagandistisk tilsnitt. Retten la videre vekt på at han var medlem av Kulturtinget, og at han i sitt virke i Norsk Film hadde sluttet den avtale med tyske filmmyndigheter som fra 1944 sikret at den tyske Wochenschau fra da av inngikk i de ukentlige filmaviser. Straffen lød på 3 1/3 års tvangsarbeid, som ble gjort betinget på grunn av sykdom, samt 75 000 kr i inndragning og 10 års rettighetstap. Berg-Jæger kom aldri tilbake i medievirksomhet.

Verker

  • Nora, Frit efter Ibsens Et Dukkehjem, 1917

Kilder og litteratur

  • Film og Kino 1916–19
  • Filmen og vi 1919–22
  • HEH 1934
  • Dagbl. 18.4.1925
  • Aftenp. 3.3.1945
  • S. Evensmo: Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år, 1967
  • H. F. Dahl: Hallo-Hallo! Kringkastingen i Norge 1920–40, 1975
  • d.s.: Dette er London. NRK i krig 1940–45, 1978
  • d.s., J. Gripsrud, G. Iversen m.fl.: Kinoens mørke, fjernsynets lys. Levende bilder i Norge gjennom 100 år, 1996

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Portrett av Anders B. Wilse, 1925; gjengitt i H. F. Dahl: Hallo-Hallo!, s. 75

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.