Faktaboks

Gunnar Jahn
Født
10. januar 1883, Trondheim, Sør-Trøndelag
Død
31. januar 1971, Oslo
Virke
Sosialøkonom og politiker
Familie
Foreldre: Tannlege Christian Fredrik Michael Jahn (1837–1914) og Elisabeth Wilhelmine Wexelsen (1853–1930). Gift 12.4.1911 med bibliotekar Martha Emily Larsen (1875–1954; se Martha Larsen Jahn). Søstersønn av Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909); grandnevø (brordatters sønn) av Marie Wexelsen (1832–1911); fetter av Per Kvist (1890–1947); filleonkel (mors fetter) til Karl Evang (1902–81).
Gunnar Jahn

Foto 1946

Gunnar Jahn
Av /NTB Scanpix ※.

Gunnar Jahn var en markant og ruvende personlighet i norsk samfunnsliv gjennom 50 år, som rådgiver i økonomiske og statistiske spørsmål, forsker, embetsmann, politiker og motstandsmann. Sin lengste embetskarriere hadde han i Statistisk sentralbyrå, der han var direktør i 25 år.

Jahn vokste opp i et typisk venstrehjem, og verdiene derfra beholdt han hele sitt liv: nasjonal patriotisme, frisinn og menneskelig varme. Etter examen artium ved Trondhjems katedralskole 1902 studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1907. Deretter fulgte noen måneder som sakførerfullmektig og et år som dommerfullmektig i Lofoten før han vendte tilbake til Kristiania og tok statsøkonomisk eksamen 1909. Året etter ble han ansatt som “ekstraarbeider” i Det statistiske Centralbyrå (SSB), og dette skulle komme til å bli hans arbeidsplass frem til utgangen av 1945, avbrutt av tre år i Rasjoneringsdirektoratet (1917–20, fra 1919 som direktør).

I SSB avanserte Jahn til sekretær 1913, og fra 1920 var han byråets direktør. Han satte sterkt preg på virksomheten i SSB i en periode da institusjonen vokste og gjennomgikk betydelige forandringer. Han var særlig opptatt av de store tellingene og ytet selv viktige bidrag til disse: Som ung medarbeider skrev han deler av publikasjonene om håndverkstellingen 1909 og folketellingen 1910. Han planla folketellingene 1920 og 1930, og han analyserte oppgavene over barnetallet i norske ekteskap. Dette fortsatte han med i folketellingene for 1946 og 1950.

Jahn analyserte også de forskyvningene mellom sysselsettingen i næringene som hadde funnet sted, og han påviste grunnleggende “lovmessigheter” av både konjunkturell og strukturell karakter. Både i disse arbeidene og i analysene av byggeskikker på landsbygda og husfliden viste Gunnar Jahn sitt slektskap med Eilert Sundt. Han styrket forskningsvirksomheten i byrået, og han stimulerte sine medarbeidere til vitenskapelig arbeid. Han innførte regelmessige rapporter om konjunkturutviklingen i byråets tidsskrift, og de økonomiske oversikter som ble vedlagt statsbudsjettet i hans direktørtid, kan sees som en forløper for det senere nasjonalbudsjettet.

Sin største innsats gjorde Gunnar Jahn under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45. Han var medlem av Administrasjonsrådet og la allerede der linjen for en fast motstand mot okkupasjonsmakten. Senere ble han medlem av “Kretsen” og Hjemmefrontens ledelse (HL), som organiserte og trakk opp retningslinjene for den sivile motstand. Han var en steil motstander av Riksrådsforhandlingene, og han var under hele okkupasjonstiden en prinsipiell og uredd motstandsmann. Jahn ble fengslet høsten 1944 og satt arrestert inntil frigjøringen. Under regjeringsforhandlingene etter frigjøringen stod han igjen sentralt, og tanken på å bli statsminister var ham ikke fremmed, men hjemmefronten utpekte Paal Berg som sin kandidat. Han hadde vært leder for HL.

1946 ble Jahn utnevnt til Nicolai Ryggs etterfølger som sjefdirektør i Norges Bank, men de 8 årene der gav ikke særlige utfoldelsesmuligheter. Pengeforholdene var preget av pengerikeligheten, som var en arv etter okkupasjonsmaktens krigsfinansiering, og gav ikke spillerom for en selvstendig pengepolitikk. Den bærende idé i den økonomiske politikken i de første etterkrigsårene var at økonomien skulle styres av Finansdepartementet gjennom budsjettpolitikken; sentralbanken skulle leve i skyggenes dal. Gunnar Jahn var naturligvis ikke enig. Han ville ha en raskere sanering av pengevesenet, og mye av tidens planøkonomiske tenkning kunne han ikke akseptere. Til Norges Banks 150-årsjubileum 1966 skrev han bankens historie.

Gjennom årene hadde Gunnar Jahn en rekke viktige oppdrag i utvalg og råd som behandlet økonomiske og andre spørsmål, bl.a. som formann i Statens prisråd 1920–26, Valutakommisjonen 1925, Den pengetekniske komité 1932, Valutarådet 1946, Penge- og finansrådet 1948, Forskningsrådenes fellesutvalg 1954–59 og Hvalrådet 1954–60. Han var finansminister i Mowinckels tredje regjering 1934–35 og i samlingsregjeringen (Einar Gerhardsen) 1945; begge statsrådsperiodene var kortvarige, og som politiker satte han ikke dype spor etter seg. Det gjorde han derimot i Nobelkomiteen, som han ble medlem av 1937 og var formann for i 24 år (1942–66). Hans taler ved den årlige tildeling av Nobels fredspris var preget av autoritet og et varmt engasjement for fred og menneskerettigheter.

Jahn hadde to store hobbyer – fluefiske og bueskyting; om begge emnene skrev han en bok.

Gunnar Jahn var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1927 og æresmedlem i Det internasjonale statistiske institutt (visepresident 1947–51). Han ønsket av prinsipielle grunner ikke å motta St. Olavs Orden, men i ettertid er det lett å se at han burde ha blitt hedret med Borgerdådsmedaljen.

Verker

  • Statistikkens teknik og metode, 1920 (og senere utg.)
  • Byggeskikker på den norske landsbygd, 1925
  • Langbuen (sm.m. O. Bøhn og G. Meyer), 1938
  • Om binding av ørretfluer, 1938
  • Litt av hvert. Artikler, foredrag og taler, 1949
  • Norges Bank gjennom 150 år (sm.m. A. Eriksen og P. Munthe), 1966
  • For rettferd og fred. Taler ved utdelingen av Nobels fredspris, (posthumt) 1972

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1902, 1927, 1952
  • I. Wedervang: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • A. Solbraa: minneord i Statsøkonomisk tidsskrift 1971, s. 54–56
  • K. Getz Wold: minnetale i DNVA Årbok 1973

Portretter m.m.

  • Maleri av Henrik Sørensen, 1944; Statistisk sentralbyrå, Oslo
  • Maleri av Harald Dal, 1954; Norges Bank, Oslo
  • Byste (bronse) av Marit Wiklund, 1998; Bankplassen, Oslo