Gunnar Garbo

Journalist, politiker og ambassadør. Foreldre: Lektor Ingvald Garbo (1891–1941) og kontordame Sara Haugland (1897–1977). Gift 1) i Sverige 1944 med Gerd Olsen (2.4.1925–), datter av sekretær Einar Olsen og hustru Esther, ekteskapet oppløst 1950; 2) 1951 med bibliotekar Maren Elisabeth Lund (19.3.1923–27.6.1958), datter av skipsreder Eilert Lund og Tora Myhre; 3) 1959 med cand.mag. Kirsten Agathe Lien (14.12.1926–), datter av distriktskasserer Bernt Lien og Ambjørg Granli, ekteskapet oppløst 1973; 4) 22.12.1973 med pedagog Birgit Brock-Utne (4.5.1938–).

Gunnar Garbo var leder i Venstre i 1960-årene og stod sentralt i partiet ved splittelsen 1972. I hele sin politiske karriere forsøkte han å være brobygger mellom øst og vest, og han ivret sterkt for gjensidig nedrustning.

Garbo vokste opp i Bergen og tok examen artium på Sydneshaugen skole 1943. To år tidligere var hans far, motstandsmannen Ingvald Garbo, blitt stilt for tysk krigsrett og henrettet, en hendelse som ble medbestemmende for sønnens senere fredsbevarende engasjement. 1943 måtte Garbo flykte til Sverige, hvor han sluttet seg til de norske polititroppene.

Garbo arbeidet som journalist i Bergens Tidende fra 1945 og deltok i lokalpolitikken i Bergen som bystyrerepresentant. Før han ble innvalgt på Stortinget 1957 som representant for Bergen Venstre, var han i noen år redaktør for venstrebladet Nidaros i Trondheim. Ved siden av den politiske gjerning er det som skribent og forfatter han har satt spor etter seg.

I de 16 årene Garbo var stortingsrepresentant, spilte han en betydelig rolle ved regjeringsdannelsene 1963, 1965 og 1972. Ved alle tre anledninger var han selv på tale som statsråd. Da Borten-regjeringen ble dannet 1965, ble han fra flere kanter i Venstre lansert som finansminister istedenfor Ole Myrvoll, som til sist likevel ble foretrukket. Garbo var som medlem av Stortingets finanskomité allerede etablert som en moderat og dyktig finanspolitiker. Da Korvald-regjeringen ble dannet etter folkeavstemningen om EF 1972, gikk han selv sterkt inn for å få plass i trepartiregjeringen. Men han bøyde seg til sist for ønsket om at han skulle være parlamentarisk leder for Venstre.

Garbo var tidlig i 1960-årene tilhenger av norsk medlemskap i EEC, i likhet med de fleste i Venstre. Men mot slutten av tiåret hadde han gradvis forandret mening, og trodde en tid at et nærmere nordisk samarbeid gjennom Nordøk lot seg realisere som et alternativ. 1970 uttrykte han i en stortingsdebatt sterk skepsis mot å overføre viktige saker til overnasjonale organer i EEC, som det fortsatt het. I EF-kampens hete ble Garbo etter hvert en sterkt engasjert og sentral figur i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC.

Garbo var fremfor alt en visjonær idépolitiker, som var mer opptatt av prinsipielle og utenrikspolitiske spørsmål enn av innenrikspolitiske oppgjør om mer trivielle saker. I ettertid er det lett å konstatere at han i flere stridssaker var forut for sin tid. Det gjaldt bl.a. i miljø- og kulturspørsmål. Han hørte til de radikale i Venstre, var beundret av de unge og ble gjennom mange år møtt med betydelig mistro blant mer konservative partifeller, særlig på Sørvestlandet. I hans egen valgkrets Bergen forsøkte innflytelsesrike krefter flere ganger å hindre ham i å bli renominert på stortingslisten.

Gunnar Garbo var i alle år en rastløs og søkende politiker, som likte å resonnere høyt i sine foredrag. Ikke sjelden ble han misforstått. Han slo seg aldri til ro med en “sannhet”. Derfor ble han oppfattet som uberegnelig og endatil vinglete, også av sine egne. For ham selv var det et spørsmål om å være ærlig og oppriktig. Ordet idealist passer derfor godt på politikeren Garbo. Han sa en gang at “det å være radikal er å ha evnen og viljen til å tenke en tanke igjennom til ytterste konsekvens, selv om det kan være ubehagelig for ham selv”. Denne innstillingen gjorde han til leveregel.

Som partileder ble Garbo etter hvert kontroversiell, og han ble tvunget til å gå av 1970. På det tidspunktet hadde det også bygd seg opp sterke personmotsetninger på topplanet i Venstre, noe som var én viktig faktor da partiet ble splittet høsten 1972. Ikke minst la samarbeidsproblemene mellom statsråd Helge Seip og Garbo en kraftig demper på entusiasmen i partiet. Det kom offentlig til uttrykk mer enn én gang. Seip hadde tidligere stått bergenseren nær, men ble etter hvert provosert da Garbo ved en rekke anledninger gikk på tvers av Borten-regjeringens offisielle standpunkt. Det skjedde i sentrale kulturspørsmål, i holdningen til samkvem øst–vest, og ikke minst i flere oppgjør om Vietnamkrigen følte mange at Garbo brakte regjeringen i forlegenhet. Etter at Garbo forlot Stortinget 1973, arbeidet han en tid ved Institutt for fredsforskning, samtidig som han fortsatte som formann i regjeringens nedrustningsutvalg. Men 1974 anmodet utenriksminister Knut Frydenlund ham om å bli underdirektør i Utenriksdepartementet, der han fikk Unesco som hovedarbeidsfelt. Garbo var fellesnordisk representant i eksekutivkomiteen i FN-organisasjonen.

Et høydepunkt i Garbos karriere var de seks årene som ambassadør i Tanzania, frem til 1992. I hele sitt voksne liv hadde han et brennende hjerte for u-hjelpen, men fikk nå på nært hold oppleve også skyggesider ved internasjonal bistandspolitikk. I en sterkt kritisk bok tok han etterpå et oppgjør både med Verdensbanken og Det internasjonale Valutafondet, som han anklaget for å tvinge u-landene til å bøye seg for markedskreftene. Også Norge viste unnfallenhet i så måte, mente han.

Garbo har skrevet flere bøker om nedrustningsspørsmål, om egne politiske opplevelser, og dessuten en dypt personlig bok om faren.

Verker

  • Velferds-Sverige i valg, Bergen 1952
  • Samregjering. Et parlamentarisk alternativ, 1960
  • red. En Verden i omveltning. Nye vurderinger av norsk utenrikspolitikk, 1966
  • I brennpunktet. Innlegg om utenrikspolitikk, 1969
  • Den radikale liberalismen, 1969
  • Opprustet og forsvarsløs. Om rustningskappløpet og arbeidet for internasjonal nedrustning, 1975
  • Politikk i UNESCO. Om arbeid og innflytelse i en organisasjon i FN-systemet, 1980
  • Over alle grenser. Den internasjonale informasjonsformidlingen, mediesamfunnet og utviklingslandene, 1984
  • Makt og bistand. En ambassadørs møte med norsk bistandspolitikk i Afrika, 1993
  • Kampen om FN. Skal de store og sterke styre verden som de vil?, 1995
  • Til venstre for Venstre. Erindringer og tanker fra politiske kampår, 1997
  • Nu går jeg fra dere. Fortellingen om en fars liv og død i det 20. århundres Bergen, Bergen 2000

Kilder og litteratur

  • Stud. 1943,1968
  • O. Garvik: Da Venstre sprakk,1982
  • O. Grepstad og J. Nerbøvik: Venstres hundre år,1984
  • biografi i Nordby,bd. 1, 1985
  • HEH 1994
  • G. Garbo: Til venstre for Venstre,1997
  • biografi i SNL,bd. 6, 1997
  • Stortingets database
  • artikler i Aftenp., BTid., Dagbl. og NTB

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.