Gulbrand Lunde var som taler og skribent den norske nasjonalsosialismens ledende agitator i 1930-årene. Som statsråd under okkupasjonen ble han høyt respektert av både tyskerne og sitt eget parti, der han ble regnet som nummer to, etter Quisling. Hans dramatiske død under en propagandaturné fortonte seg for opinionen som et av krigsårenes mange mysterier.
Lunde vokste opp i et utpreget nasjonalt hjem. Faren var en av Bergens ledende arkitekter, kjent over hele Vestlandet for sine moderne, dels klassisk-, dels jugend-inspirerte hus, bl.a. i Ålesund etter brannen 1904. Moren var sangerinne og foredrog ofte fra den nasjonale sangskatt i hjemmet. Gulbrand, som tok examen artium i Bergen 1919, var opprinnelig eslet til naturvitenskapsmann. Han studerte kjemi ved den tekniske høyskolen i Zürich, fortsatte med doktorgradsstudier i Freiburg og disputerte på avhandlingen Studien in der Gallensäurereihe 1925. Tilbake i Norge ble han assistent ved Mineralogisk institutt ved universitetet i Oslo (UiO), der han samarbeidet med Tom. Barth og den jødiske geologen Victor Goldschmidt. Han deltok også i den senere professor Johan Holsts arbeid med utforskningen av struma.
1927–29 var Lunde universitetsstipendiat i organisk kjemi ved UiO og publiserte arbeider bl.a. om jodets forekomst i naturen og om mikrokjemiske metoder. 1929 forlot han imidlertid universitetet for å tiltre som leder for det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger, et industrielt forskningslaboratorium av datidens mer avanserte standard. I Stavanger ble han innfanget av Vidkun Quislings politiske bevegelse, sluttet seg til Nasjonal Samling (NS) ved stiftelsen 1933 og ble partiets rikspropagandaleder fra 1935. Han ledet den lokale partiavdeling frem til NS' beste valgresultat noen sinne – 12 prosent ved kommunevalget i Stavanger 1934 – og satt selv i bystyret 1935–37.
Lunde stod på den kristne fløy i NS. Hans agitasjon var alltid kraftfull nasjonal, med en schwung av Snorre og landnåmsromantikk, trofast mot tesen om det nasjonale forfall som skal vendes til en lysende fremtid om vi bare følger forfedrenes spor og forkaster all jødisk marxisme og angelsaksisk kapitalisme. Han vektla bruken av sang og vakre faner, og han regisserte NS-partiets årlige stevner på Stiklestad, i Hafrsfjord og på Akershus med sikker hånd. Innflytelsen fra NSDAP var merkbar, men ikke påtrengende, under hans ledelse. Som person virket han energisk og kompetent, om enn ikke karismatisk.
Etter valgnederlaget og partisplittelsen 1936–37 ble Lunde politisk passiv. Ved Quislings radiotale 9. april 1940 fant han seg oppnevnt til statsråd, men avslo å delta i kuppregjeringen og reiste ikke til Oslo. Sommeren 1940 ble han forsont med Quisling, og ved innsettelsen av de kommissariske statsråder september samme år – en midlertidig overgang før den endelige NS-regjering overtok februar 1942 – ble han sjef for det politisk viktige Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Her fikk han ansvar for alle saker vedrørende kulturlivet, et forvaltningsområde som ble sterkt utvidet under okkupasjonen, og for den statlige propaganda som virket parallelt med partiets egen. Direktorater for presse, film, teater osv. ble opprettet, et Kulturting ble etablert og den ukentlige Filmavisen introdusert. Norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning m.m. – hadde statsrådens særlige bevåkenhet. Overfor den motstandsinnstilte del av kulturlivet var han ubøyelig: Ville kulturlivets folk protestere mot den nye tid, fikk de tåle sensur, utrenskninger, i verste fall fengsel.
I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. Den tyske propagandaminister Joseph Goebbels fikk like fullt et fordelaktig inntrykk av ham ved sitt besøk i Oslo desember 1940.
På vei fra Ålesund til Åndalsnes høsten 1942 ble bilen med Lunde og hustru stanset av en tysk vakt på fergeleiet Våge i Veøy. Bilen ble stående med forhjulene på fergelemmen og bakhjulene på kaia, da fergen brått satte seg i bevegelse. Bilen gikk i sjøen, og passasjerene i baksetet druknet på fem meters dyp. Både norsk og tysk politi etterforsket ulykken, som ble tilskrevet en teknisk feil med den vridbare propellen. Noen meddelelse til offentligheten om ulykkesårsaken ble imidertid ikke gitt, og dødsfallet ble omspunnet av rykter, bl.a. om selvmord eller et attentat, kanskje gjennomført fra tysk side.
Tapet var følbart for NS-ledelsen, som denne høsten fant seg sterkt presset av okkupasjonsmakten. Under statsbegravelsen i Trefoldighetskirken i Oslo ble båren til landets første kulturminister fulgt av et oppbud av tyske og norske dignitærer.