Gudmund Harlem

Lege og politiker. Foreldre: Grosserer Gudmund Harlem (1885–1918) og Olga Haug (1887–1942). Gift 1938 med konsulent Inga Margareta Elisabet Brynolf (26.3.1918–21.4.2005), datter av advokat Ivar Brynolf (f. 1888) og advokat Margareta Sandberg (1897–1983). Far til Gro Harlem Brundtland (1939–).

Gudmund Harlem var lege og politiker på en måte som gjorde legearbeidet og politikken til samme sak. Hans virke falt i en periode da helsearbeid, sosiale støtteordninger og samfunnsplanlegging tok form av den ideologiske helhet som er blitt kalt velferdsstaten.

Harlem vokste opp i Oslo. Faren, som døde da Gudmund var bare ett år gammel, hadde etterlatt sønnen en mindre formue, som han fikk råderett over som 21-åring. Allerede i ungdomsårene ble Harlems politiske interesse vakt, og han var fra 1934 en tid medlem av den venstresosalistiske gruppen Mot Dag, men da Mot Dag ble oppløst 1936, gikk han over til Arbeiderpartiet og kom snart inn i kretsen rundt Einar og Werna Gerhardsen. Etter examen artium 1935 begynte han å studere medisin ved Universitetet i Oslo, og 1938 giftet han seg med den svenske advokatdatteren Inga Brynolf. Deres første barn, datteren Gro, ble født året etter.

Da krigen kom til Norge våren 1940, ble både Gudmund og Inga Harlem raskt med i motstandsarbeidet. De fulgte med regjeringen på flukten nordover til Tromsø, men vendte deretter tilbake til Oslo. Sommeren 1943 ble situasjonen så vanskelig at de først sendte sine to barn til mormoren i Stockholm, senhøstes samme år drog de selv etter som flyktninger, og familien ble i Sverige til frigjøringen 1945.

Etter hjemkomsten til Norge tok Harlem opp igjen sine studier og ble cand.med. 1946. Samme år ble han ansatt som assistentlege ved Hygienisk institutt ved Universitetet i Oslo, et sentralt miljø for datidens samfunnsmedisin, og han var samtidig deltidsansatt lege ved Statens attføringsinstitutt i Oslo. Her tok han fatt på det som skulle bli hans spesialfelt hele livet, nemlig attføring. Systematisk rehabilitering av personer med sykdommer og skader til igjen å kunne delta i nyttig arbeidsliv, var den gang nytt. Fra 1948 var han fulltidsansatt lege og fra 1953 overlege ved Attføringsinstituttet.

Harlem var opptatt av samspillet mellom karakteren av uførhet, sosiale ytelser og arbeidsmuligheter, og han publiserte flere arbeider om dette emnet. I sin første studie valgte han ut hver tredje person som fikk sosial stønad i Oslo 1946 og så nærmere på klientenes medisinske og sosiale bakgrunn. 1954–55 gjennomførte han en større kvantitativ studie i to landdistrikter, der han fant nyttige basisdata om helsetilstand og arbeidsførhet. Pasienter som hadde vært henvist til Statens attføringsinstitutt, ble også etterundersøkt. Med disse forskningsarbeidene, som senere ble samlet i hans doktoravhandling fra 1976, der han også hadde fulgt utviklingen over tid, fikk man et faglig grunnlag for tilrettelegging av helsepolitiske tiltak vedrørende arbeidsførhet og uførhet. Harlem ble også mye brukt som konsulent på dette området, både i utlandet og i Norge. 1966–72 var han president i International Society for Rehabilitation of the Disabled.

Harlem var medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) 1946–49 og styremedlem i International Union of Socialist Youth 1946–51. Han var varaformann i Oslo Arbeiderparti 1952–57 og fast møtende vararepresentant i Det Norske Arbeiderpartis sentralstyre 1953–57. Han satt i Oslo bystyre 1946–47 og var medlem av Oslo skolestyre og formann i komiteen for spesialbehandling av barn 1948–55.

I tiden etter den annen verdenskrig foregikk det et banebrytende sosialpolitisk arbeid i Norge, med det langsiktige mål å etablere en universell folketrygd, et heldekkende system som skulle avløse de tallrike eksisterende spesialordninger ved sykdom og sosiale vanskeligheter. Gjennom sitt arbeid som lege hadde Harlem, i motsetning til mange andre av aktørene, førstehånds kjennskap til hvordan medisinske og sosiale problemer artet seg i praksis.

Norsk helsevesen ble i Karl Evangs tid som helsedirektør myndig ledet fra Helsedirektoratet, og skiftende statsråder maktet ofte ikke å gi sitt politiske bidrag som forutsatt. Det har vært hevdet at grunnen til at Einar Gerhardsen satte sin personlige venn Gudmund Harlem som sosialminister 1955, var Harlems dyktighet både som fagmann og som politiker. Motvekten mot Evangs makt kom riktignok tydelig frem i flere saker, men i helse- og sosialpolitikken stod de to stort sett for de samme visjonene. Da Evangs etterfølger som helsedirektør skulle finnes 1973, var det mange som undret seg over at Harlem ble forbigått av den forholdsvis ukjente statssekretæren i Sosialdepartementet, Torbjørn Mork.

Helsepolitisk var Harlem universalist, slik det blant annet kom til syne i arbeidet med trygdesystemet, og han var særlig opptatt av de gruppene som hittil hadde falt mellom de forskjellige støtteordningene. 1961 ble han imidlertid utnevnt til forsvarsminister, og denne posisjonen hadde han til regjeringen Gerhardsen gikk av etter valgnederlaget 1965. Etter en kort oppfriskning av de medisinske kunnskapene ved Rikshospitalet tok Harlem opp igjen sitt arbeid som overlege og faglig leder ved Attføringsinstituttet, fra 1970 med tittel av direktør.

I 1970-årene vokste den generelle interessen for arbeidslivets helseproblemer. Da det 1977 ble utlyst et professorat i arbeidslivsvitenskap ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, ble Harlem utnevnt, spesielt begrunnet med hans massive erfaring fra norsk arbeidsliv og sosial utvikling i etterkrigstiden. Han innehadde professoratet til 1980, da han fikk den viktige stillingen som direktør i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Her ble han frem til 1985.

Gudmund Harlem hadde mange offentlige verv og oppgaver. Han var formann i Sentralrådet for yrkesvalghemmede 1955–57 og 1966–70, i NTNFs komité for forurensingsspørsmål 1970–76 og NTNFs arbeidsmiljøkomité 1977–80, styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977, formann i Forsikringsrådet 1978–84 og nestformann i styret for Kredittilsynet 1986–88.

To av Gudmund Harlems barn fikk også sentrale politiske posisjoner: Gro Harlem Brundtland ble først miljøvernminister og satte deretter som Norges første kvinnelige statsminister sitt preg på den politiske utviklingen i Norge i store deler av 1980- og 1990-årene; yngstedatteren Hanne Harlem (f. 1964) ble våren 2000 utnevnt til justisminister i Jens Stoltenbergs regjering.

Verker

    Et utvalg

  • Hva enhver bør vite om kjønnslivet, AUF Studieskrifter 2, 1947
  • Verdenssambandet og vi, AUF Studieskrifter 3, 1949
  • Studies on the Relation between Impairment, Disability and Dependency, dr.avh., 1976
  • Forsikring i Norge. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 22. desember 1978, NOU 1983:52, 1983

Kilder og litteratur

  • Stud. 1935, 1960
  • HEH, flere utg.
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • J. Haugland: Dagbok frå Kongens råd, 1986
  • T. Nordby: Karl Evang. En biografi, 1989
  • biografi i NL, bd. 2, 1996
  • G. Harlem Brundtland: Mitt liv 1939–1986, 1997
  • J. Moe: På tidens skanser, Trondheim 1999

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Usignert fotografi i A.-L. Seip: Veien til velferdsstaten, 1994, s. 193

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.