Med musikalitet, imitasjonstalent, humor og sterkt scenisk nærvær var Grethe Kausland sentral i populærmusikk, revy og underholdningsliv fra midten av 1950-årene.
Grethe Nilsen debuterte på Horten Revyteater som fireåring. Etter deltakelse 1955 i en radiooverført amatørkonkurranse på Jordal Amfi fikk “Lille Grethe” platekontrakt og debuterte med Teddyen min (eg. Teddybjørnen min)/Cowboyhelten, som solgte i over 100 000 eksemplarer. Det følgende tiåret kom det rundt 30 populære innspillinger. De fleste sangene var skrevet av Åsta Hjelm, en venn av familien, og arrangementene var ofte ved Willy Andresen. Til tross for at sangene hadde et typisk barneinnhold og at stemmen hadde et barns klang, så “swingte” Grethe som en voksen jazzvokalist.
Med stor naturlighet filmdebuterte hun i en hovedrolle i Smuglere i smoking (1957), raskt fulgt av Selv om de er små (1957) og de danske Far til fire og onkel Sofus (1957) og Far til fire og ulveungerne (1958). 1959 spilte hun virkningsfullt den bærende hovedrollen i Ivo Caprinos eneste spillefilm, Ugler i mosen, som er blitt en klassiker.
Ved inngangen til 1960-årene ble barnepreget i stemmen mindre, og det var vanskelig å finne materiale som hun kunne bli voksen med. På singelen Hjerte/Hvis jeg var en gutt (1964) lyder hun som den voksne Grethe, men på dette tidspunktet regjerte Wenche Myhre over popmarkedet med nye rytmer, og jazzpreget til den egentlig litt yngre Grethe ble oppfattet som gammeldags. De mest kjente innspillingene ble samlet på LP-platen Grethe gjennom 10 år (1964), gjenutgitt som Teddyen min. Som Grethe Nilsen medvirket hun 1965 i filmkomedien To på topp. Etter det tok hun seg en lang pause.
Hun arbeidet et års tid i Musikkmagasinet i Bergen, giftet seg med gitaristen Halvard Kausland og var vokalist i Jan Palmes orkester. 1971 hentet Arne Bendiksen henne tilbake til et par solosingler, hvorav Sommeren er her (1972) er blitt en populær radiogjenganger. Grand Prix-seieren Småting (s.å.) i duett med Benny Borg ble Grethe Kauslands voksne gjennombrudd, og medførte engasjement i det populære svensk-norske fjernsynsprogrammet Hylands Hörna, der hun i en periode var fast humorinnslag i duoen EvaGrethe med Eva Rydberg. 1972 deltok hun også i serien Kort Sagt, og var med Dizzie Tunes i sommerrevyen På Scenekanten i Tønsberg.
Dette ble innledningen til et over 20 års kontinuerlig samarbeid fra Chat Noir-debuten På go'fot (1973) til 1997. De fleste av deres mange store suksesser ble spilt i flere år, inkludert landsomfattende turneer, fjernsynsoverføringer og svenske versjoner i Göteborg og Stockholm, der Expressen 1981 kalte henne Europas beste entertainer. Med Dizzie Tunes mottok hun 1973 bronserosen i Montreux for fjernsynsshowet Sing Sala Bim og Nordringprisen for radioshowet Folk i nord. Hun var sentral i spillefilmen Tut og Kjør (1975) og i kinoversjonen (1979) av revyen Vi spillopper (1977). I tillegg gjorde hun flere plateinnspillinger med Dizzie Tunes og Benny Borg, hovedsakelig med materiale fra revyene.
I disse årene opptrådte hun bare unntaksvis som soloartist på scenen, men mottok Spellemannprisen for discoplaten A Taste of Grethe Kausland (1978), som ble fulgt av den discopregede Grethe synger Lille Grethe (1979) og den mer funky Stay with Me (1984). Hennes musikalske hjerte tilhørte fortsatt jazzen, men hun gav aldri ut noen soloplate som jazzsanger.
1991 ble hun tildelt Leonard-statuetten for innsatsen i norsk revy, ikke minst for det forbløffende imitasjonstalentet. Denne evnen ble utnyttet til fulle i Montreux-bidraget Adam og Eva (1978), der hun blant annet var Doris Day, Julie Andrews og Liza Minnelli. Den sceniske fremstillingen av Sammy Davis jr. er legendarisk. 1993–95 spilte hun den krevende enkvinnesforestillingen A Star is Torn (Rogaland Teater, Victoria Teater), med portretter av kunstnere som Edith Piaf, Judy Garland, Billie Holiday og Janis Joplin.
Med like stor effekt gav hun stemme til Kjell Aukrusts Solan Gundersen i Solan, Ludvik og Gurin med reverompa. I 1990-årene og senere har hun også spilt i komedier og revyer på Chat Noir og ABC-teatret i Oslo og i Fredrikstad. Hun medvirket i filmen Over stork og stein (1994) og var uteligger i den siste av Anja Breiens Hustruer-filmer. I tillegg kommer sentrale roller i fjernsynsseriene D'ække bare, bare, Bernt (1996), Karl & Co. (1997–2000) og Jul i Blåfjell (1999). Sommeren 2001 hadde hun og Benny Borg suksess på Hankø med showet Grethe + Benny = Sant.
Grethe Kausland var en knøttliten kruttønne, en svært ujålete og utadvendt dame med en karakteristisk stemme som med årene ble stadig dypere og mer raspende. På scenen hadde hun bred folkelig appell, sikker smak og utstråling i det helt store formatet.