Gregers Gram - 1

Jurist og politiker. Foreldre: Sorenskriver Paul James Reinhold Harald Gram (1818–1900) og Jensine Sophie Wulfsberg (1810–1902). Gift 27.8.1878 i Vestre Bærum med Antoinette Augusta Brodtkorb (4.9.1857–7.1.1938), datter av godseier, cand.jur. Herman Hoë Brodtkorb (1821–80) og Elise Nicoline Cathrine Maschmann (1831–1914). Sønnesønn av Jens Jensen Gram (1779–1824; se NBL1, bd. 4); dattersønn av Gregers Winther Wulfsberg (1780–1846); far til Harald Gram (1887–1961); farfar til Gregers Winther Wulfsberg Gram (1917–44); svigerfar til Johan Wollebæk (1875–1940); .

Gregers Gram var i to perioder norsk statsminister i Stockholm og spilte en betydningsfull rolle i unionspolitikken. Han var også en høyt ansett, internasjonal voldgiftsdommer.

Gram tok examen artium 1864, studerte deretter jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1869. Etter et år i Frankrike og et år som edsvoren fullmektig ble han ansatt i Justisdepartementet. Her trivdes han dårlig og grep derfor raskt tilbudet om å bli norsk medlem av de nyopprettede, blandede domstoler i Egypt. 1875–82 var han knyttet til rettsavdelingen i Ismailia, hvor han ble formann, og til sist i Alexandria. Tilbake i Norge var han et års tid konstituert amtmann i Nordland til han 1884 ble ekstraordinær assessor i Høyesterett.

Da Emil Stang dannet regjering juli 1889, ble Gram statsminister i Stockholm. Han var uten enhver politisk bakgrunn og ble spottende omtalt som Stangs “egyptiske mumie”, men utnevnelsen ble en suksess. Det internasjonale miljø han hadde levd i, sammen med hans åpenbare rettlinjethet og naturlige elskverdighet, gav ham en sterk posisjon både hos kongen og i politisk toneangivende kretser i Sverige, hvor han knyttet livslange vennskapsbånd. Under disse omstendigheter ble han kanskje den mest nyttige av unionstidens norske statsministere i Stockholm. Hans mest umiddelbare oppgave gjaldt kravene fra et stadig mer proteksjonistisk Sverige om oppsigelse av mellomriksloven og av de felles handelsavtaler med Frankrike og Spania. Godt hjulpet av sin kollega Ole Andreas Furu lyktes det Gram å få loven forlenget med to år. Handelsavtalene stod ikke til å redde, men Gram klarte det mesterstykke å få de viktige ministerpostene i Paris og Madrid besatt med nordmenn.

Behandlingen av de utenrikske saker var ellers regjeringens hovedproblem. Johan Sverdrups regjering hadde fremforhandlet at disse saker skulle behandles i et ministerielt statsråd bestående av tre norske statsråder (mot før én) og av utenriksministeren og to andre medlemmer av det svenske statsråd. At utenriksministerens nasjonalitet på denne måten var blitt fastslått, hadde beseglet både forslagets og statsminister Ole Richters skjebne. Gram lyktes i få godtatt en formulering som unngikk spørsmålet om utenriksministerens nasjonalitet, men den svenske regjering fastholdt i sine premisser at utenriksministeren var medlem av den svenske regjering. Den norske regjerings tilsvar var bare en presisering av full norsk likeberettigelse. Det korte svar var begrunnet med at svenske premisser ikke bandt Norge, og at alternativet bare var en endeløs diskusjon om forhold som under omstendighetene ikke lot seg endre. Allikevel ble forslaget sterkt angrepet, men før det kunne komme under behandling, vedtok Stortinget et dagsordenforslag fra Carl Berner som forutsatte eget norsk utenriksstyre. Regjeringen hadde gjort forslaget til kabinettspørsmål og gikk av 6. mars 1891.

I den langvarige regjeringskrisen som oppstod i juni–juli året etter, som følge av at konsulatsaken for første gang ble reist som et politisk spørsmål, stod Høyre splittet. Stang ville følge en kompromisslinje, mens Gram engasjerte seg på motsatt fløy og deltok i forsøkene på å få dannet en kampregjering under J. H. P. Thornes ledelse. Krisen gled imidlertid over, og da den gjenoppstod året etter, var situasjonen så fastlåst at krisen fikk en konstitusjonell karakter. Derfor stod et enig Høyre bak Stangs annen regjering som, med Gram på ny som statsminister i Stockholm, ble utnevnt 2. mai 1893. Regjeringen betraktet seg selv som et forretningsministerium inntil valgene 1894 kunne gi en avklaring, og da disse tross stor fremgang for Høyre ikke gav regjeringen flertall, søkte den avskjed.

Da en ny venstreregjering ikke lot seg danne, ble Stangs regjering sittende på sine avskjedsansøkninger. Igjen begynte Høyre å vise sprekkdannelser; Stang ønsket å trekke avskjedsansøkningene tilbake, mens stadig flere innen Høyre hellet mot et kompromiss. Det ble Gram som til slutt løste knuten; han tok kontakt med statsråd Francis Hagerup, og i hemmelighet klarte de to å få dannet en samlingsregjering av Høyre, de moderate og kompromissvillige venstremenn. Den nye regjeringens forhandlingslinje førte imidlertid ikke frem, og etter valgnederlaget gikk regjeringen av i februar 1898.

Dette ble Grams avskjed med norsk politikk. Han var da utnevnt til stiftamtmann i Hamar, og i denne stilling gjorde han gjennom årene en stor innsats, særlig for å fremme jord- og skogbruket og utvikle fylkets kommunikasjoner.

I tiden mellom de to regjeringsperioder var Gram blitt bedt om å være voldgiftsdommer i en strid mellom Storbritannia og Frankrike om fisket på Newfoundlandsbankene. Dette gav ham “foten i stigbøylen” (og storkors av St. Olavs Orden 1893), og nye oppdrag fulgte. Da den faste voldgiftsrett ble opprettet 1899, ble Gram dens første norske medlem og en av dens mest benyttede dommere. 1909 ble han oppnevnt til en voldgiftsrett om svenske samers beiterettigheter i Norge, og her ledet hans arbeid til reinbeitekonvensjonen av 1919, som i stor utstrekning bygde på hans ideer. I alle sine oppdrag som voldgiftsdommer utviste han et sikkert skjønn både juridisk og praktisk og fikk en sterk internasjonal posisjon. Det er karakteristisk at han 1913 ble invitert av American Society of International Law til å gi sin fortolkning av Hay–Pauncefote-avtalen om avgiftsregimet i Panamakanalen. Hans siste store sak, hvor både Tyskland og Frankrike var parter, ble avbrutt av den første verdenskrig. Den ble gjenopptatt 1919, men 1920 måtte Gram av helsemessige grunner fratre.

Gregers Gram karakteriserte seg selv som “konservativ av temperament – i utlandet nærmest liberal”. Den dansk-tyske krig hadde gjort ham til skandinavist, og hans senere virke befestet et nært forhold til broderfolket og unionen. I forspillet til folkeavstemningen om unionsoppløsningen var han den fortrolige mellommann i underhåndskontaktene som Riksdagens konstitutionsutskott hadde med den norske regjering. Men personlig fulgte han ikke med i det stemningsskifte som førte til unionsoppløsningen, og som ikke minst Hagerup–Grams fruktesløse forhandlingslinje hadde beredt grunnen for. 1903 sa han opp sitt abonnement på Morgenbladet, og det er antatt at han var blant de 184 som stemte nei ved folkeavstemningen 1905.

Men den vilje til å finne løsninger som forente rett med praktisk hensyn til begge parter, og som førte til nederlag i unionspolitikken, tjente ham vel som embetsmann og dommer. Det er med full rett Gram inntar plassen som Norges første store internasjonale jurist.

Verker

    Trykte verker

  • Om Justitsreformen i Ægypten, 1878
  • Fra de internationale Domstole i Ægypten, 1883
  • Om Afhørelse af Parter i civile Sager, 1883
  • Den nordiske Obligationsret, København 1891
  • De to Udenriksministres Samvirken, 1891
  • Et Reformspørgsmaal, 1908
  • Dovrebane kontra bredsporet Kvikne-Østerdalsbane, 1908
  • Au sujet de projets d'un réglement pacifique des conflicts internationaux, 1917
  • Om et folkeretslig emne, 1918
  • Louis Renault og international Ret, 1918
  • Nationenes Forbund og andre reformer av den internationale ret, 1923

    Ikke-publiserte skrifter

  • Dagbok (under krisen 1892), erindringer og brevsamling, alle i håndskriftsamlingen, NBO
  • brevsamling i RA (privatarkiv nr. 596)
  • private papirer og brev i familiens eie

Kilder og litteratur

  • Y. Nielsen: Da Unionen skulle briste. Oplevelser og optegnelser 1890–1895,1915
  • J. Bull/A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • O. Gjerløw: Norges Politiske Historie. Høyres innsats fra 1814 til idag,bd. 2, 1936
  • A. Kaartvedt: Høyres historie,bd. 1 Drømmen om borgerlig samling 1884–1918,1984
  • utrykte erindringer og brevsamlinger, se ovenfor under Verker

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Eilif Peterssen, u.å.; p.e. hos Gregers Gram Rygg

    Fotografiske portretter

  • Portrettfotografi (en face), fotograf O. Væring; Høyesterett, Oslo
  • Portrettfotografi (kvart profil) av ukjent fotograf; fylkesmannskontoret i Hamar

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.