Gina Oselio

Sanger. Foreldre: Salmaker Even Pedersen Aas (1819–97) og Nicoline Engelstad (død 1859). Gift 4.12.1893 med teatersjef Bjørn Bjørnson (1859–1942), ekteskapet oppløst 1909. Tok kunstnernavnet Gina Oselio i begynnelsen av 1880-årene. Svigerdatter til Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og Karoline Bjørnson (1835–1934).

Gina Oselio var mot slutten av 1800-tallet Norges operadronning og berømt over hele Europa.

Salmaker Aas' yngste datters talent for sang ble oppdaget av skuespillerinnen Johanne Juell. Fra 17-årsalderen fikk Ingeborg Aas sangundervisning av to av Sveriges beste sangpedagoger, først av Fritz Arlberg (som hadde flyttet til Christiania) og fra 1877 av Fredrika Stenhammar i Stockholm, hvor hun debuterte på Kungliga Teatern (operaen) 11. desember 1879 som Leonora i Donizettis La Favorita. Året etter begeistret hun kong Oscar 2 slik med sin tolkning av Ortrud i Wagners Lohengrin at han spanderte videre studier i Paris hos den berømte Mathilde Marchesi og hedret henne med tittelen “kongelig Hofsangerinde” – den eneste noen gang i Norge.

Etter studieårene i Stockholm og Paris begynte fra 1882 hennes egentlige kunstnerliv. Hun fikk en rekke gjesteroller ved italienske operahus og turnerte, ikke ulikt Ole Bull før henne, landet rundt – til Padova, Firenze, Roma, Venezia og Palermo. Kunstnernavnet Gina Oselio tok hun i denne italiatiden. Senere stod andre europeiske storbyer for tur, med engasjementer i Budapest, London, København og Stockholm, samt turneer og gjesteopptredener i en lang rekke land. Frem til 1890 hadde hun sunget 22 roller i 13 ulike operaer, alltid til stor suksess. Da hun 1889 sang i Stockholm, fikk hun på det meste 22 fremkallelser!

Stemmen var en mezzosopran, men Oselio mestret både sopran- og altpartier. Røsten var stor og omfangsrik, likevel ble hun aldri noen typisk Wagner-sangerinne; Bizets Carmen og Margarethe i Gounods Faust ble hennes glansroller. Hun var en god skuespiller, og hennes Carmen var ikke den søte og grasiøse publikum forventet: “Fru Oselio er en Carmen, der øver sin skjæbnesvangre Magt over Mændene ved en demonisk og vild Lidenskabelighed, en mørk Trods, der bøier alle under sin Vilje,” skrev en kritiker. Klar tekstuttale og dramatisk fargelegging supplerte den kraftige og omfangsrike stemmen, og hun trakk fulle hus både i Norge og utlandet.

1890 ble hun engasjert av Christiania Theater for å synge i Faust. De to-tre planlagte forestillingene ble til 9. Året etter ble Carmen satt opp, og grunnlaget for Oselios primadonnatilværelse i 1890-årenes Kristiania var lagt. Giftermålet med teatersjef Bjørn Bjørnson 1893 økte hennes innflytelse i musikklivet, og hun brukte den til å fremme operasaken og hjelpe frem dem hun trodde på. Hennes rolle som smaksdommer var ubestridt. Likevel hevdet nevøen B. A. Bjørnson-Langen at hun manglet gehør på både det musikalske og det menneskelige felt: “Men for et temperament! For et spill! Og for et orgelverk av toner ut fra dette sonore bryst.” Våren 1900 sang hun igjen hovedrollene i Carmen og Faust, nå på det nyåpnede Nationaltheatret, der hennes mann var teatersjef.

Hyppige bronkitter utover i 1890-årene og en stor underlivsoperasjon 1903 knekket Gina Oselios helse og gjorde prestasjonene på podiet uforutsigbare. At Bjørnson forlot henne 1907 ble også et stort slag. Hun opptrådte nå mer sporadisk. 1917 feiret hun 40-årsjubileum som sanger med en konsertturné. I Kristiania fikk hun strålende kritikker, men Sverre Jordan, som akkompagnerte henne i Bergen, beskrev senere en Oselio som kjempet seg gjennom repertoaret med tårer i øynene: “Det er alltid trist når en stor kunstner overlever seg selv og ikke i tide kan renonsere på podium og publikum.”

Gina Oselio deltok ivrig i kulturlivet og operadebatten til det siste, og hun var en dyktig sanglærer og hjelper for unge talenter. Hun var innehaver av Oscar 2s belønningsmedalje, den svenske medaljen Pro Litteris et Artibus med briljanter og den franske Officier de l'Instruction Publique, og hun mottok Statens kunstnerlønn fra 1929.

Kilder og litteratur

  • Artikler i Nordisk Musik-tidende 1880–89
  • With, 1920
  • HEH 1934
  • U. Meyer: Norske kvinner, 1943
  • R. Mjøen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • S. Jordan: Fra et langt kunstnerliv, Bergen 1973
  • J: Carlsen og Ø. Gaukstad: biografi i CML, bd. 5, 1980
  • B. A. Bjørnson-Langen: Aulestad tur–retur, 1981
  • B. Stenseth: Sangerinden. Cally Monrads liv og kunst, 1990
  • B. Qvamme: Musikkliv i Christiania, 2000

Portretter m.m.

  • Xylografi av ukjent kunstner, u.å.; gjengitt i CML, bd. 5, 1980, s. 280

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.