Gerhard Munthe - 2

Maler. Foreldre: Distriktslege Christopher Pavels Munthe (1816–84) og Christine Margrethe Pavels Aabel (1827–87). Gift 21.12.1886 med Sigrun Sandberg (26.2.1869–8.1.1957), datter av overrettssakfører Jørgen Flood Sandberg (1836–81) og Jenny Dahl (1846–1914), ekteskapet oppløst 1919 (hun gift 2) 17.12.1919 med Fridtjof Nansen, 1861–1930). Brorsønn av Gerhard Munthe (1795–1876); bror av Hartvig Andreas Munthe (1845–1905; se NBL1, bd. 9), Margrethe Munthe (1860–1931) og Carl Oscar Munthe (1861–1952; se NBL1, bd. 9); farbror til Wilhelm Munthe (1883–1965); fetter av Hauk Aabel (1869–1961); firmenning av Ludvig Munthe (1841–96).

Gerhard Munthe var landskapsmaler, tegner, “dekorativ” kunstner og kunstskribent. Hans natur var en sjelden blanding av intellektuelle og følelsesmessige egenskaper, som han med sin store arbeidskraft realiserte i et landskapsmaleri som følger stilutviklingen i norsk maleri fra ca. 1870 til tidlig på 1900-tallet, og i en “dekorativ” kunst fra 1890-årene av, som knytter seg til europeisk art nouveau og symbolisme.

Munthe vokste opp på doktorgården Alfheim i Elverum, der faren var distriktslege. Det var 13 barn i familien og et sterkt indre samhold. Gerhard utviklet ganske tidlig en interesse for tegning, ofte på grunnlag av illustrasjoner i magasiner og lignende. Han ble også opptatt av den lokale naturen og folkelivet på husmannsplassene. Fra 1863 gikk han på skole i Christiania. Feriereisene til Elverum og en tur for å besøke onkelen i Sogn sommeren 1869 gav ham en øvelse i å observere natur og landskap som skapte en naturlig forutsetning for hans senere virke som naturalistisk landskapsmaler.

Til å begynne med hadde Munthe tenkt å bli lege som sin far, og han tok examen artium 1868 og “anneneksamen” 1869. På dette avgjørende tidspunkt ser det ut til at faren grep inn som følge av en slags intuisjon og foreslo at han burde prøve sitt “kunstnerkall”. Gerhard kalte det senere et “innfall” fra farens side, da kunstnerevnene langt fra var innlysende, men med noen komponerte tegninger oppsøkte han landskapsmaleren J. F. Eckersberg, som drev malerskole i Christiania. Eckersberg oppmuntret ham til å følge sitt kall, og de tre måneders undervisning våren 1870 fikk mye å si for Munthe; skolen hadde flere betydelige begavelser som elever, bl.a. Eilif Peterssen, mens andre kom mer sporadisk innom, som Frits Thaulow. Disse to ble senere Munthes nære venner. Etter Eckersbergs død sommeren 1870 overtok Morten Müller og Knud Bergslien skolen, og Munthe fortsatte som elev frem til 1874. Han mente også å ha hatt stor nytte av billedhuggeren Julius Middelthuns tegneundervisning på Den kgl. Tegneskole.

Det er et litt naivt preg over Munthes utvikling i disse årene, ikke noe bråmodent gjennombrudd, men høsten 1874 drog han til Düsseldorf til sin fjerne slektning Ludvig Munthe, som alle på den tid beundret som landskapsmaler. Det for en nordbo “eksotiske” liv i byen ved Rhinen og det interessante kunstnermiljøet hadde en gunstig virkning på Gerhard Munthe, selv om han ikke malte mange bilder under de to vinteroppholdene der. “Hovedverket” fra denne perioden er vel det store maleriet som han selv kalte Folk som rydder Nyland (1876). Det er et komponert bilde med egenskaper som knytter det til Ludvig Munthes kunst fra denne tiden. Likevel må det være riktig å påpeke at Gerhard Munthe ikke kan betraktes som noen genuin elev av Ludvig.

Etter et år hjemme 1876–77 søkte Munthe Statens reisestipend for å reise ut for videre utdanning; han oppgav Paris som reisens mål, og han begynte å lære seg fransk. Han fikk nedslående beskjeder om hvor dyrt det var å leie atelier og modeller i Paris, mens München var en hyggelig og billig by, dit de fleste av kameratene fra Kristiania allerede hadde dratt. Det ble derfor til at han drog til München, hvor han stort sett oppholdt seg i tiden 1877–82.

Munthe kom til å spille en ledende rolle i kunstnermiljøet i München. Han var formann i Den nordiske Forening der 1878–79, og han ble venn med Erik Werenskiold, en annen utpreget ledertype. Han deltok ikke i noen undervisning på Kunstakademiet, men orienterte seg selv i museene. I München malte han over 70 oljebilder, som nesten alle var komponert på basis av norske studier. De er ofte mørkstemte og har et langstrakt format med en poetisk undertone. Et typisk eksempel er Forstadsparti (1879), der motivet egentlig er hentet fra en bro over Akerselva i Kristiania. Et slående koloristisk eksperiment er Nevlunghavn (1880).

Da Munthe kom hjem til Kristiania 1882, hadde de unge realister vært igjennom en kontrovers med Kristiania Kunstforening og arrangert en “streik” 1881. Munthe var med på å signere oppropet, selv om han egentlig var imot dette skrittet, som han fant for utfordrende. Høsten 1882 kom imidlertid den første Høstutstillingen, en institusjon som fikk statsbidrag fra 1884. Munthe ble en flittig utstiller gjennom 1880-årene og senere, og han fikk stort sett god kritikk i avisene. Kunsthistorikeren Andreas Aubert ble tidlig oppmerksom på ham og fremhevet hans bilder i sine kritikker fra 1881 og fremover. 1883 malte Munthe Efter Regn, Motiv fra Eidsvold. Ti år senere sa han selv at dette var det første bilde i stort format som han hadde malt helt etter naturen. Dette var et naturlig skritt å ta etter München-årenes mer stasjonære tilværelse.

Munthe var med på den såkalte “Fleskum-sommeren” 1886, sammen med fem andre malere, som alle hadde hatt noen avgjørende år sammen i München, men man kan neppe si at de nyromantiske tendenser i “Fleskum-maleriet” var hans sak. Samme år giftet han seg med Sigrun Sandberg og slo seg ned i Sandvika i Bærum. 1888 drog han til Eggedal og malte bl.a. sitt monumentale Aften i Eggedal. Velkomponert er også Bondehaven (1889). Selv sa han, etter at hans høstutstillingsbilde Blåveis fra 1891 var blitt gjenstand for en kritisk avisomtale, at han i de senere år hadde strebet mot det mer intime i gjengivelsen av landskapet.

Den senere utviklingen av hans landskapsmaleri gjennom 1890-årene, og for så vidt i årtiene etter år 1900, viser en mann som i stor grad beholder sitt grep om naturmotivene og sine tekniske og maleriske evner, selv om den naturalistiske stilen ikke lenger var ung og moderne i tiden og landskapsmaleriet ikke lenger gjenstand for hans hovedinteresse. Man kan følge hans årlige sommerreiser til favorittsteder på Østlandet, som Ulvin ved Mjøsa og Røisheim i Bøverdalen (første gang 1903), og hans personlige, kantete penselføring skaper en nær kontakt mellom beskuer og kunstner.

I Europa hadde en antinaturalistisk tendens kommet til uttrykk i maleriet, og i Norge hadde Edvard Munch gjort sin første innsats. Også på dette feltet gjennomgikk Munthe sin egen indre utvikling frem til et nytt syn. De første tilløp kom under en rekonvalesens etter en sykdomsperiode i november 1890, da han begynte å sysle med ornamentikk. Han tegnet mønstre, og hustruen bad ham tegne noe hun kunne veve etter. Den gamle bondekunsten inneholdt interessante estetiske elementer, og Munthe leste Landstads folkeviser fra norsk middelalder, men også moderne symbolistisk litteratur. Våren 1892 drog han på en kort studietur til Paris, der han vel i det vesentligste lot seg veilede av hva hans svenske malerkamerat Georg Pauli mente var interessant å se på de to Salongene, og han kjøpte litt japansk keramikk. Han så også en del monumentalarbeider av Puvis de Chavannes. Om høsten så han en utstilling i Kristiania av den Gauguin-påvirkede danske maleren J. F. Willumsens nye bilder.

Naturligvis var det også andre av hans kolleger som interesserte seg for stilspørsmål, men de drøftelser som disse førte seg imellom, ble i lengden ufruktbare. Noen enkel forklaring på det “stiliserende” gjennombrudd hos Munthe finnes ikke, og de ulike impulser lar seg ikke forankre i noen spesifikk “nasjonal” eller “design”-ideologi. Selv omtalte han “dekorativ” kunst som kunstens poesi, mens naturalismen er prosa, og begge disse formene er derfor i prinsippet likeverdige.

1893 stilte Munthe ut 11 store “dekorative” bilder (NB! ikke “vevekartonger”), bl.a. Nordlysdøtrene, Helhesten og Mørkræd, på den såkalte “Sort og Hvidt”-utstillingen i Kristiania. Hans såkalte “dekorative” bilder omfatter ca. 85 motiver fra perioden 1891–1926, og da enkelte motiver finnes i flere eksemplarer, kan det totalt dreie seg om ca. 300 enkeltbilder. Noen ble omsatt i vev, særlig i tiden 1895–1900. Munthe var noe på vakt mot slik reproduksjon, da han ikke følte at hans estetiske intensjoner ble tilstrekkelig ivaretatt. Mest tillit hadde han til Augusta Christensen og Ulrikke Greve, som begge en tid var tilknyttet veveskolen ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, som var i virksomhet i tiden 1898–1909. Den var satt i gang av direktør Jens Thiis og var det mest systematiske forsøk på å bringe Munthes ideer frem for et internasjonalt publikum. Noen masseproduksjon av tepper ble det egentlig ikke. Museets katalog over trondheimsteppene fra 1983 viser 13 motiver og 34 “billedtepper”, hvorav 18 nå tilhører museet. Kristine Johannessen og Frida Hansen må også nevnes som produsenter av et lite antall Munthe-tepper.

Sammen med Erik Werenskiold ledet Munthe arbeidet med Snorre-utgaven 1896–99. Munthe tegnet bindet, valgte papir og typer og hadde hele det dekorative utstyr, med tittelfrisene og vignettene til Ynglingesagaen som det mest minneverdige. Denne “praktutgaven” er derfor først og fremst Munthes verk, til tross for at Werenskiold ble spurt først av forleggeren og deretter leverte de beste tekstillustrasjonene. Munthes “stil” er poetisk, kompakt og rytmisk. Den søker å vekke leserens fantasi og tar ikke sikte på å rekonstruere historiske hendelser eller å assosiere figurene med egen samtid. Han illustrerte også andre bøker, som Draumkvæde (1904), der han stod for både binddesign, illustrasjoner og håndtegnet tekst.

Munthe begynte dessuten å arbeide med romutsmykking; han ville utforme monumentale eller intime rom ved hjelp av sine “dekorative” bilder. Hovedverket i denne sjangeren er dekorasjonene til Håkonshallen i Bergen (1910–15), som ble ødelagt ved eksplosjonsulykken på Vågen 1944. Det første utkastet er fra 1904, men det var mange skjær i sjøen før oppdraget ble endelig sikret for ham 1910. Han utførte også utsmykningene i det såkalte Eventyrværelset i Holmenkollen Turisthotel (1896–98), som gikk tapt ved hotellbrannen 1914, og i en rekke privatboliger, og leverte to store bilder til trappehallen i Oslo Børs (1911–12).

Disse romutsmykningene går tilbake til hans dekorative stilfølelse, og når det gjelder f.eks. design for stoler og møbler, var utgangspunktet til dels enkle bondemøbler, men også mer tradisjonelle bymøbler. Hans stol for Eventyrværelset på Holmenkollen er blitt kalt “selsom”, men det skyldes dens bestemte formål og det at den inngikk i et helhetlig tenkt rom. Han vektla “oppfinnsomhet”, som han mente manglet i tidens design. Munthe er blitt kalt den norske William Morris, og det kan være en slags engelsk “Arts and Crafts”-følelse i hans arbeider. Denne stilfølelsen skiller seg ellers tydelig fra tidens såkalte “dragestil”, som den undertiden blandes sammen med. Han arbeidet ellers i noen grad med keramikk (Porsgrunds Porselænsfabrik), sølv og tapetdesign, men veggbilder i stilisert eller mer naturalistisk form er oftest utgangspunktet for de øvrige dekorative elementer i rommet.

Munthe utgav sine Minder og Meninger 1919. Det er i hovedsak en samling avisartikler, ofte skrevet på kort varsel og etter oppfordring, og danner ingen sammenhengende og lett tolkbar kunstfilosofi. Skal man nærme seg hans tankeverden, må man derfor supplere med uttalelser i brev til kunstnervenner. Munthe er en av de mest interessante brevskrivere i norsk kunsthistorie.

Gerhard Munthe var aktiv i norsk kunstliv på svært mange felter og påtok seg tallrike krevende verv i tidens løp, bl.a. som jurymedlem på Høstutstillingen 1882–90, medlem av Nasjonalgalleriets direksjon 1892–1907 (formann fra 1905) og styremedlem i Den norske Husflidsforening fra 1897 til sin død. For sine arbeider mottok han en rekke medaljer på internasjonale utstillinger, bl.a. gullmedaljer ved verdensutstillingen i Paris 1900 og biennalen i Venezia 1907 og Grand Prix ved verdensutstillingen i St. Louis 1904. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1892, fikk kommandørkorset 1910 og var ridder av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden.

Munthe ble skilt fra sin hustru 1919, da hun ønsket å gifte seg med Fridtjof Nansen, som bodde i nabolaget. Det førte likevel ikke til at han mistet livsmotet eller gleden ved å skape kunst, og 1920-årene var en fruktbar tid for ham. Han døde 1929 og ble begravd på Elverum kirkegård.

Munthes hus på Lysaker, “Leveld”, bygd 1898–99, ble ødelagt av brann 1982. En samling akvareller fra 1902 viser hvordan de ulike rom var opprinnelig innredet og utsmykket, men interiøret ble helt forandret etter hans død.

Verker

    Forfatterskap (et utvalg)

  • Farver og Former, tre artikler (oppr. som brev til Andreas Aubert), 1895–96
  • Minder og meninger fra 1850-aarene til nu, 1919

    Malerier (et utvalg)

  • Folk som rydder Nyland (Høstlandskap), 1876, BKM
  • Forstadsparti, 1879, NG
  • Nevlunghavn, 1880, BKM (mindre studie i NG)
  • Efter Regn, Motiv fra Eidsvold, 1883, Statens Museum for Kunst, København
  • Aften i Eggedal, 1888, NG (en større variant, malt for verdensutstillingen i Paris 1889, i LKM)
  • Bondehaven, 1889, NG
  • Blåveis, 1891, LKM
  • Nordlysdøtrene, Helhesten og Mørkræd, akvareller, 1892, NG
  • St. Ansgars syn (fra Draumkvæde), 1901, BKM
  • Fra Røisheim, 1928, p.e

    Utsmykninger (et utvalg)

  • Eventyrværelset, Holmenkollen Turisthotel, Oslo, 1896–98 (ødelagt av brann 1914)
  • interiør i Kongsdelene kapell, Hurum, 1905
  • veggmalerier, møbler, tekstiler m.m. til Håkonshallen, Bergen, 1910–15 (ødelagt ved eksplosjon/brann 1944)

    Bokillustrasjoner (et utvalg)

  • Medarb. i Snorre Sturlason: Kongesagaer (sm.m. H. Egedius, C. Krohg, E. Peterssen, E. Werenskiold og W. Wetlesen), 1899
  • Draumkvæde, 1904
  • Norske Folkeviser, Stavanger 1933 (tegnet 1918–23)
  • Se også Munthes biografi i NKL, bd. 2, 1983, s. 1007–1012

Kilder og litteratur

  • A. Aubert: “Gerhard Munthe”, i Folkebladet 1888, s. 102–106
  • Stud. 1868, 1893, 1918
  • J. Thiis: Gerhard Munthe. En studie, Trondheim 1903
  • C. W. Schnitler: biografi i Sal, 2. utg., bd. 17, 1924
  • E. Werenskiold m.fl.: Gerhard Munthe. Et minneskrift, særtrykk av Ku&K nr. 2/1929
  • S. Willoch: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • H. Bakken: Gerhard Munthes dekorative kunst, 1946
  • d.s.: Gerhard Munthe. En biografisk studie, 1952
  • V. Poulsson: biografi i NKL, bd. 2, 1983

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri av Christian Krohg, 1885; NG
  • Tegning (knestørrelse) av Christian Krohg, 1891; gjengitt som litografi i d.s.: Norske Kunstnere I, 1891
  • Litografi av Henrik Lund; gjengitt i Norske kunstnere (kunstmappe), 1909
  • Pennetegning av Olaf Gulbransson; gjengitt i Ku&K 1929, s. 119

    Fotografiske portretter (et utvalg)

  • Portrett av A. B. Wilse, antakelig 1920-årene; gjengitt i Gerhard Munthes begravelse (hefte), 1929

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.