Gerhard Gran

Litteraturhistoriker og -formidler. Foreldre: Kjøpmann, konsul Christen Knagenhjelm Gran (1822–99) og Constance Mowinckel (1827–89). Gift 29.10.1887 med Maren Elisabeth Bull Sømme (30.10.1857–1930), datter av konsul Jacob Jørgen Kastrup Sømme (1817–93) og Johanne Margrethe Bull Kielland (1823–1908). Sønnesønn av Jens Gran (1794–1881; se NBL1, bd. 4); svoger til Johan Bøgh (1848–1933), Gerhard Armauer Hansen (1841–1912) og Jacob Kielland Sømme (1862–1940); tremenning av Haaken Hasberg Gran (1870–1955) og Tryggve Gran (1889–1980); farfars fetter til John Willem Gran (1920–).

Gerhard Gran var en sentral personlighet i norsk kulturliv fra 1890-årene til sin bortgang i midten av 1920-årene, virksom som universitetslærer, populærvitenskapelig forfatter, tidsskriftredaktør, litterær konsulent, fødselshjelper og initiativtaker. Han var en viktig kulturell nasjonsbygger i det som med et slagord ble kalt “den nye arbeidsdagen” etter unionsoppløsningen med Sverige 1905.

Gran var bergenser og bar hele livet preg av den urbanitet, åndslivlighet og veltalenhet som tradisjonelt er blitt tillagt den gamle hansabys borgere. Det har vel også satt sitt preg på ham at han var født inn i en av byens ledende handelsfamilier, med slektskaps- og vennskapsbånd vidt utover i det bergenske storborgerskap. Det gav sosial sikkerhet, den “savoir vivre” og det preget av “grand seigneur” som kjennetegnet ham i hans modne år.

Gran ble student fra Bergen katedralskole 1874, studerte deretter filologi ved universitetet i Kristiania og ble cand.mag. 1881. Fra samme år var han lærer i hjembyen, først vikar ved forskjellige skoler, fra 1887 fast ved Hambros skole og 1895–99 adjunkt ved Bergen katedralskole. Allerede her utmerket han seg som en fremragende pedagog – ifølge sitt bysbarn Harald Beyer “en ny Lyder Sagen, men med et europeisk preg”. Ved siden av lærergjerningen var Gran aktiv som foredragsholder. En rekke av foredragene han holdt i Bergens Arbeiderakademis serie Foredrag for hvermand 1893–95 ble utgitt i bokform (Arbeiderbevægelsens historie, Om opdragelse, Træk af vort aarhundredes liv, Aandsudvikling i Norge fra 1845 til vore dage).

Som så mange av sine samtidige ble Gran i unge år ideologisk påvirket av det “moderne gjennombrudds” ideer: Darwin, Stuart Mill, Spencer, Buckle, Taine og Zola. Et sterkt inntrykk gjorde også Georg Brandes' Hovedstrømninger. Gran gjorde seg imidlertid tidlig ferdig med den doktrinære positivisme og naturalisme som livsanskuelse. Bare på det faglige området festet positivismen seg varig hos ham som vitenskapelig metode. Som Taine fortsatte han å forklare litterære tekster ut fra forfatterens rase, miljø og “moment”. Dermed oppstod det etter hvert et spenningsforhold i Grans forfatterskap mellom hans eget, etter hvert idealistiske livssyn og den positivistiske metoden han fortsatte å gjøre bruk av.

Gran begynte sitt faglige forfatterskap som litteraturanmelder i samtidens kulturradikale tidsskrifter. Med betinget tilslutning skrev han om Taine i Ny illustreret Tidende (1880) og om Emile Zola i Nyt Tidsskrift (1883). I en skjellsettende artikkel om Den yngste generation i Samtiden 1894 tok han det første skritt fra en naturalistisk til en idealistisk virkelighetsforståelse, som i stigende grad skulle prege ham for resten av livet – etter hvert også med et tydelig innslag av religiøs interesse.

Da professoratet i nordisk litteraturhistorie ved universitetet i Kristiania ble ledig ved Cathrinus Bangs død 1898, meldte Gran seg i siste liten som søker og ble året etter utnevnt i embetet etter en konkurranse med forfatteren Hjalmar Christensen. For sitt konkurransearbeid Norges Dæmring. En litteraturhistorisk indledning oppnådde Gran imidlertid ikke “full videnskabelig kompetence”. Men bedømmelseskomiteen gikk likevel inn for ham, i håp om at “hr. Gran efterhaanden vil kunne fylle de huller, som for tiden findes i hans viden”. Komiteen har nok her lagt avgjørende vekt på de pedagogiske kvaliteter Gran la for dagen i sine konkurranseforelesninger.

I motsetning til hans kontroversielle utnevnelse ble Grans professorperiode 1900–19 en absolutt suksess. Med sin pedagogiske begavelse og sitt store populærvitenskapelige forfatterskap “oppnådde (han) å gjøre litteraturgranskingen populær i vårt land”, skrev hans elev Harald Beyer senere om ham. Gran innførte seminarundervisningsformen ved Det historisk-filosofiske fakultet (“Det litteraturhistoriske seminar”, grunnlagt 1903).

Allerede 1889 hadde Gran (sammen med Jørgen Brunchorst) i Bergen grunnlagt det allmennkulturelle tidsskriftet Samtiden, der de 10 første årgangene kom ut på John Griegs forlag. Fra 1900 ble tidsskriftet flyttet over til William Nygaards forlag H. Aschehoug & Co. Dermed ble Gran trukket inn i “Aschehoug-miljøet”, hvor han snart ble en av Nygaards viktigste litterære rådgivere. Her ligger en av nøklene til den maktposisjonen Gran etter hvert skulle komme til å innta i vårt litterære liv.

Fra 1904 var Gran norsk redaktør av Nordisk Tidskrift. Han påtok seg også store redigeringsoppdrag, bl.a. Nordmænd i det 19de Aarhundrede, hvor han selv skrev de omfattende biografiene over Wergeland, Welhaven og Ibsen, og Det Kongelige Fredriks universitet 1811–1911 til Kristiania-universitetets 100-årsjubileum. 1914 fikk Gran Nygaard med på å grunnlegge Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning på Aschehoug forlag med seg selv som redaktør, noe som skaffet ham litterær innflytelse, også utenfor Norges grenser. I tillegg til dette var Gran initiativtaker til første utgave av Norsk biografisk leksikon og medredaktør for de to første bindene.

Sentralt plassert både ved universitetet og i Aschehoug forlag ble Gran en litterær fødselshjelper og konsulent for mange. Francis Bull har regnet ut at i alt mer enn 80 bind og småskrifter er blitt til under Grans medvirkning: “Hundrevis av norske diktere, essayister og vitenskapsdyrkere har han hjulpet til å få sine første småstykker trykt.”

Grans egen litterære produksjon skjøt først fart omkring 1910 med en rekke forfatterbiografier: tobindsverket Jean Jacques Rousseau, to mindre populærbiografier om Bjørnson, den mer ujevne tobindsmonografien Henrik Ibsen, en sjarmerende minnebok om Alexander Kielland og hans samtid og hans siste bok, den posthumt utgitte Charles Dickens.

Det er karakteristisk for Gran at han så konsekvent dyrket forfatterbiografien og forfatterportrettet. Det henger sammen med at hans primære interesse gjaldt forfatterpersonligheten – ikke den litterære teksten. “Til syvende og sidst er de fleste av hans redegjørelser ikke andet end søkelys ind mot et betydelig menneskes væsen, mot personligheten, som for Gerhard Gran var det egentlige under i verden, – den som for at bruke hans egne ord 'aldrig kan fortsættes eller gentages eller erstattes',” skrev Valborg Erichsen i Samtiden ved hans bortgang 1925.

Den delen av Grans litterære produksjon som ser ut til å leve lengst, er likevel hans essayistikk, samlet i tre bind Norsk aandsliv i hundrede aar og Fremmed aandsliv. Her dyrket han først og fremst forfatterportrettet, men han viste også interesse for religiøse personligheter som Calvin og Pascal.

Påvirket av bl.a. amerikaneren William James' Varieties of religious experience var Gran i sine modne år sterkt opptatt av oppdagelsen av underbevisstheten og den utvidelsen av vår virkelighetsoppfatning denne etter hans mening fører med seg, bl.a. på den måten at den religiøse erfaring igjen blir et interessant og virkelighetsutvidende fenomen. Om dette handler hans eneste ikke-litterære arbeid, den sterkt personlige, lille boken om Religiøs uro. Streiflys, der man kommer den modne Gerhard Gran meget nær.

Gerhard Gran var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi). Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1905 og var offiser av den franske Æreslegionen.

Verker

    Et utvalg

  • Arbeiderbevægelsens historie, Bergen 1893
  • Om opdragelse, Bergen 1893
  • Træk af vort aarhundredes liv, Bergen 1894
  • Aandsudvikling i Norge fra 1845 til vore dage, Bergen 1895
  • red. Henrik Ibsen. Festskrift i anledning af hans 70de fødselsdag, Bergen 1898
  • Norges Dæmring. En litteraturhistorisk indledning, Bergen 1899
  • red. Nordmænd i det 19de Aarhundrede, 1902 (ny utg. i 2 bd., 1914)
  • Bjørnstjerne Bjørnson. Høvdingen, 1910
  • Jean Jacques Rousseau, 2 bd., 1910–11
  • red. Det Kongelige Fredriks universitet 1811–1911, 2 bd., 1911
  • Religiøs uro. Streiflys, 1912
  • Norsk aandsliv i hundrede aar. Spredte træk, 3 bd., 1915–19
  • Bismarcks ungdom og utvikling, i Nordisk Tidskrift 1916, s. 165–284
  • Bjørnstjerne Bjørnson, Mennesker i litteraturens, kunstens, politikens og videnskabens tjeneste 12, København 1916
  • Henrik Ibsen. Liv og verker, 2 bd., 1918 (ty. utg. Leipzig 1928)
  • Fremmed aandsliv, 1922
  • Alexander Kielland og hans samtid, 1922 (faksimileutg. Stavanger 1992)
  • Charles Dickens, (posthumt) 1925
  • red. Samtiden 1889–1925 (til 1895 sm.m. J. Brunchorst)
  • red. Edda 1914–25
  • red. (sm.m. E. Bull d.e. og A. Krogvig) Norsk biografisk leksikon, 1. utg., bd. 1–2, 1921–25
  • Essays i utvalg (ved Philip Houm), 1970

Kilder og litteratur

  • Stud. 1874, 1899, 1924
  • Til Gerhard Gran 9. december 1916, fra venner og elever, 1916
  • Artikler i Samtiden nr. 4/1925, s. 213–260 (av bl.a. H. E. Kinck s. 213–218, F. Paasche s. 219–227 og V. Erichsen s. 250–255)
  • F. Bull: “Mindetale over prof. Gerhard Gran”, i DNVA Årbok 1925, s. 65–82
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • d.s.: “Gerhard Gran. 'Samtidens' grunnlegger”, i Samtiden 1951, s. 1–4
  • H. Beyer: “Gerhard Gran 1865–1925” i Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull på 70-årsdagen, 1957, s. 7–23

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (hoftebilde) av Christian Krohg, 1884; UiO
  • Maleri (halvfigur) av Jacob Sømme, 1912; H. Aschehoug & Co., Oslo

    Fotografiske portretter

  • Portrett (helfigur) av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Samtiden nr. 4/1925, s. 213
  • Portrett (skulderbilde) av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i NLH/Bull, bd. 5, 1961, s. 411

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.