Gerd Grieg

Skuespiller og instruktør. Foreldre: Postmester og politiker Adam Egede-Nissen (1868–1953) og Georga Wilhelma Ellertsen (1871–1959). Gift 1) 29.12.1922 med overlege, dr.med. Ragnvald Ingebrigtsen (1882–1975), ekteskapet oppløst 1940; 2) 1940 med forfatteren Nordahl Grieg (1902–43). Søster av Aud Richter (1893–1974), Ada Kramm (1899–1981) og Gøril Havrevold (1914–92).

Gerd Grieg var den nest eldste av postmester Egede-Nissens mange skuespillerbarn. Gjennom flere tiår var hun en av de bærende krefter ved Nationaltheatret, og som enke etter Nordahl Grieg bidrog hun til å holde hans diktning levende.

Gerd Egede-Nissen debuterte som 15-åring på Nationaltheatret 1910 som Lersol i Barbra Rings barnekomedie Kongens hjerte. I de neste 8 år tolket hun en rekke roller, både unge piker og voksne kvinner, bl.a. Suzanne Serignan i Caillavet og de Flers' Eventyret, Prinsessen av Illyrien i Drachmanns Der var engang og fru Løwen i Gerts have og Julie i Balkongen av Gunnar Heiberg. Hennes talent var uomtvistelig, men ble ikke alltid forløst.

Allerede 1912 hadde hun filmdebutert hos Nordisk Films Kompagnie i København, og 1917 trakk hun seg tilbake fra scenen og reiste til Berlin for å drive produksjonsselskapet Egede-Nissen Film Comp. sammen med søstrene Aud (Richter) og Ada (Kramm). Hun spilte i en rekke filmer for selskapet før det ble nedlagt 1920, men bare en av dem, Hevngudinnen (1918), ble vist her i landet.

Gerd Egede-Nissen kom hjem til Norge for å spille Edvarda i Harald Schwenzens film Pan (1922) etter Knut Hamsuns roman, og samme år giftet hun seg med legen Ragnvald Ingebrigtsen. De fikk tre døtre, hvorav den eldste døde bare noen måneder gammel.

Da Gerd Egede-Nissen (hun brukte pikenavnet som kunstnernavn helt til 1940) vendte tilbake til Nationaltheatret 1928, året etter den yngste datterens fødsel, var det som en moden, betydelig scenekunstner, som hadde tatt sine evner i bevisst besittelse. I 1930-årene var hun en av de fremste kvinnelige skuespillere ved Nationaltheatret – vittig og åndfull, men samtidig lidenskapelig og fantasifull. Hun ble særlig en inntrengende Ibsen-tolker; i roller som Svanhild i Kjærlighetens komedie, Hedda Gabler, Irene i Når vi døde vågner, Ella Rentheim i John Gabriel Borkman og Rebekka West i Rosmersholm bidrog hun til å fornye norsk Ibsen-fremstilling. Blant hennes Bjørnson-roller kan særlig nevnes hovedrollen i Maria Stuart i Skottland og Tora i Paul Lange og Tora Parsberg.

En gripende tragisk karakterskildring ble hennes tolkning av hovedrollen i Agnete av Amalie Skram. I en av teaterets mest kontroversielle forestillinger i mellomkrigstiden gav hun 1936 en gjennomført skildring av Elena Vasiljevna Turbin i Mikhail Bulgakovs Familien Turbin. Blant hennes ypperste klassiske karakterskikkelser var Viola i Shakespeares Helligtrekongersaften og tittelrollen i Schillers Maria Stuart.

Gerd Egede-Nissen hadde også store evner som lystspillkunstner. Hennes Lysistrata i Aristofanes' Kvinnenes opprør, Eva i Alex Brinchmanns På fruktene skal de kjennes og ikke minst fru Lavinia i Nils Kjærs Det lykkelige valg bidrog til å gjøre disse forestillingene til store suksesser for teateret. Hun behersket også operettesjangeren; 1931 var hun en glitrende Rosalinde i Flaggermusen, og 1935 gjorde hun sin instruktørdebut med oppsetningen av Hans Wiers-Jenssen og Sverre Hagerup Bulls operette Dronning for en dag.

Mot slutten av 1930-årene ble det flere roller i norsk og nordisk samtidsdramatikk. 1939 spilte hun hovedrollen – den lille, unnselige lærerinnen som dreper for det hun tror på – ved den norske førsteoppførelsen av Anna Sophie Hedvig, dansken Kjeld Abells proteststykke mot krigens redsler. Hun hadde også roller i flere stykker av Nordahl Grieg: den opprørske kvinnen i Vår ære og vår makt og Gabrielle Langevin i Nederlaget.

Ekteskapet med Ragnvald Ingebrigtsen ble oppløst 1940. Etter den tyske okkupasjonen av Norge samme år reiste Gerd Egede-Nissen til London, hvor hun giftet seg med Nordahl Grieg. Under oppholdet i Storbritannia, som kom til å vare resten av krigen, gjorde hun en stor innsats for norske soldater og sjøfolk i Storbritannia og Island. Hun spilte og innstuderte flere skuespill og holdt opplesningsaftener med norsk lyrikk, hovedsakelig Bjørnson og Nordahl Grieg; særlig den sistnevntes dikt gjorde sterkt inntrykk, ikke minst etter at han falt i luftkamp over Berlin i desember 1943.

Etter krigen var Gerd Grieg plaget av sviktende helse, noe som begrenset hennes kunstneriske virksomhet. Hun hadde noen få, men store oppgaver på Nationaltheatret: Rebekka West i Rosmersholm, en nytolkning av Hedda Gabler, og Lucrecia i Holbergs Den vægelsindede. 1951 satte hun opp Nordahl Griegs Vår ære og vår makt. 1953 gjorde hun for annen gang Schillers Maria Stuart – mot Aase Bye som dronning Elisabeth – i Agnes Mowinckels legendariske oppsetning, hvor de to dronninger av Nationaltheatret virkelig fikk briljere. Hennes avskjedsforestilling ble Christopher Frys Mørket er lyst nok (1955), om revolusjonsåret 1848, hvor hun spilte den pasifistiske grevinne Rosmarin Osterburg.

Gerd Grieg fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1944, og hun var kommandør av Islands Falkeorden og ridder av Dannebrogordenen. 1939 fikk hun Kritikerprisen. Hun utgav boken Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham 1957.

Verker

  • Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham, 1957

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • biografi i TFL, 1991
  • H. Wiers-Jenssen: Nationaltheatret gjennem 25 aar, 1924
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • d.s.: Nationaltheatret 1949–1974, 1974

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur, som Maria Stuart) av Agnes Hiorth, 1929; Nationaltheatret, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.