Geir Kjetsaa spilte både i kraft av sin mangeårige virksomhet som universitetslærer i Oslo og sitt energiske og mangesidige engasjement som forfatter og oversetter en sentral rolle i formidlingen av russisk kultur til vårt land.
Etter examen artium på engelsklinjen ved Hornnes landsgymnas 1956 begynte Kjetsaa å studere filologi ved Universitetet i Oslo, hvor han 1963 ble cand.philol. med tysk, norsk og hovedfaget russisk. Etter embetseksamen var Kjetsaa en tid russisklektor ved Forsvarets skole i E- og S-tjeneste (Det militære språkkurs), hvor han selv hadde vært elev, deretter ble han 1966 vitenskapelig assistent og 1969 universitetsstipendiat ved Slavisk-baltisk institutt, hvor han så 1971 etterfulgte sin lærer Erik Krag som professor i litteraturhistorie, særlig russisk.
På denne tiden hadde Kjetsaa alt gjort seg bemerket ved sin overordentlige arbeidskraft, som tok pusten først av medstudenter og senere av kolleger. 1969 forsvarte han sin svære doktoravhandling om lyrikeren Jevgenij Baratynskij, som foruten en systematisk gjennomgåelse av verket inneholdt en detaljert biografi. I årene som fulgte, kom en hel serie artikkelsamlinger med Kjetsaa som ene- eller medredaktør; omkring 1970 var det et aktivt miljø av viderekomne studenter og begynnende forskere ved instituttet, og Kjetsaa var en drivkraft bak de litteraturhistoriske seminarer som ble holdt der.
Kjetsaa skrev om svært mange russiske forfattere, men hovedvekten ligger på 1800-tallets klassikere, først og fremst Fjodor Dostojevskij. Blant hans tallrike større og mindre arbeider om ham må særlig Dostoevsky and his New Testament nevnes; her registrerer og kommenterer Kjetsaa dikterens NT-notiser. Når nettopp denne avhandlingen trekkes frem, er det imidlertid ikke kun fordi den er blitt et uvurderlig hjelpemiddel for forskere verden rundt, men også fordi den viser et fremtredende trekk ved Kjetsaas forskerprofil: jakten på de sikre fakta.
Denne jakten gjorde Kjetsaa til en pioner i litterær databehandling; alt i slutten av 1960-årene begynte han med statistisk behandling av ordforråd. Også her leverte han et bidrag som vakte internasjonal oppmerksomhet – da han påviste at språket i første bind av Stille flyter Don ligger nærmere Mikhail Sjolokhov enn noen av de andre foreslåtte opphavsmenn til teksten. Dette var et stridsspørsmål med flere prominente aktører, bl. a. Aleksandr Solzjenitsyn, og Kjetsaas analyse ble ikke mottatt med glede alle vegne – men fakta er fakta.
Et nytt felt ble åpnet i 1980-årene: dikterbiografier. Selv om dette er bøker for det allmenne publikum, er det ikke slått av på kravet til pålitelighet; forut for skrivningen var det bestandig gjort grundige kildestudier. Enhver “tildiktning” var Kjetsaa en vederstyggelighet, men på den annen side gir hans sans for den pregnante detalj og drivet i fremstillingen biografiene skjønnlitterære kvaliteter. De er alle oversatt til fremmede språk; videst utbredelse har den første av dem funnet – “the best 'life and works' treatment of Dostoevsky in any language”, ifølge Victor Terras.
Ved siden av disse større og tallrike mindre arbeider oversatte Kjetsaa også ca. 50 verker fra russisk. Hans hovedinnsats gjaldt Dostojevskij; av de 29 bind i dikterens samlede verker på norsk (1990–94) er 10 oversatt av ham. Endelig hadde Kjetsaa en stor del av æren for at den statlige innkjøpsordning for oversatt skjønnlitteratur ble etablert.
Geir Kjetsaa var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1982 og visepresident for Det internasjonale Dostojevskij-selskap fra 1983. Han var også formann for Norsk Slavistforbund 1977–80 og 1982–87, dessuten for Nordisk Slavistforbund 1984–87. Han mottok flere hedersbevisninger, bl.a. Bastianprisen (1983), Fritt Ords honnør (2000) og Dostojevskij-medaljen (2001).