G O Sars

Zoolog. Foreldre: Prest og professor Michael Sars (1805–69) og Maren Cathrine Welhaven (1811–98; se Maren Sars). Ugift. Søstersønn av Johan Sebastian Welhaven (1807–73) og Elisabeth Welhaven (1815–1901); bror av Ernst Sars (1835–1917) og Eva Nansen (1858–1907); fetter av Hjalmar Welhaven (1850–1922); svoger til Thorvald Lammers (1841–1922) og Fridtjof Nansen (1861–1930).

Georg Ossian Sars var en av grunnleggerne av norsk fiskeriforskning og sin samtids fremste ekspert på krepsdyrenes systematikk.

Sars vokste opp på Manger ut mot havet på vestlandskysten, hvor faren ble sogneprest 1839. Han ble sendt til Bergen katedralskole 1852, og 1854 kom han til Christiania katedralskole da familien flyttet til hovedstaden. 1857 ble han immatrikulert ved universitetet, og etter anneneksamen året etter gikk han i gang med medisinstudiet. Ved siden av drev han naturstudier og interesserte seg særlig for fugler. Så kom en periode hvor han leste alt om hvalene. Men en dag fikk han i hånden svensken Wilhelm Lilljeborgs verk om mikroskopiske vannlopper i Skåne. Sars hadde nå selv tilgang til mikroskop og drog med finmaskede nett på ekskursjon til innsjøer og dammer rundt Christiania. Han drog i land mange av Lilljeborgs arter, men også en del helt nye og ubeskrevne. Om disse vakre små dyrene holdt han sitt første og rikt illustrerte foredrag i Videnskabs-Selskabet 1861. Manuskriptet ble trykt i flere deler i selskapets Forhandlinger, og en mer samlet fremstilling, Norges Ferskvandskrepsdyr, ble 1863 belønnet med Kronprinsens gullmedalje.

Sars var intet briljant intellekt, men hadde solid hukommelse og meget god tegneferdighet og dermed de beste forutsetninger for systematisk arbeid med naturens mangfold av arter og slekter. Han ble en velkommen støtte under ofte strabasiøst feltarbeid til sjøs da farens helse begynte å svikte i 1860-årene, og han bidrog som illustratør til farens verker. Han fikk også egne reisestipend for å studere Norges krepsdyrfauna.

Fra januar 1864 var Sars stipendiat for å drive praktisk-vitenskapelige undersøkelser om Norges fiskerier, et statlig tiltak med sikte på bedre forståelse og forvaltning av økonomisk og ernæringsmessig viktige naturressurser. Her oppdaget Sars i Lofoten at torskens rogn ikke synker til bunns som hos silda, men flyter i og nær havflaten (pelagisk). Slik pelagisk rogn skulle han senere konstatere hos flere fiskearter, for eksempel makrell. Han leverte studier av torskens utvikling i egg og yngel og vandringer i havet, og 1865 gjennomførte han et vellykket eksperiment med kunstig befruktning av torskerogn.

Sars gjorde også anatomiske studier av hvaler og ble ofte konsultert av myndighetene om forhold som angikk hvalfangsten. Sommeren 1872 begynte han studiet av vårsildfisket, og fra 1873 overtok han ledelsen av saltvannsfiskeriundersøkelsene, et ansvar han beholdt til 1893. Feltarbeidet i Nord-Norge gav også grunnlag for Sars' omfattende oversikt over Norges arktiske mollusker (1878).

1870 ble Sars universitetsstipendiat og 1874 professor i zoologi. Han arbeidet noen år vesentlig med å redigere og publisere farens etterlatte manuskripter, hvor han også selv – i overensstemmelse med farens syn – gav sin tilslutning til de nye evolusjonære synsmåter aktualisert av Darwin. G. O. Sars' egne verker kjennetegnes ellers ved praktisk talt å være fri for teoretiske overlegninger, noe som dels skyldes manglende teoretisk begavelse, dels usikkerhetene ved mer teoretisk spekulasjon, men nok også en frykt for å få forskningen forstyrret av samtidens mer kontroversielle livssynsdebatter knyttet til naturvitenskapens erkjennelser. I sine forelesninger skal Sars ha vært mer frittalende.

Sammen med matematikeren Sophus Lie og fysiologen Jakob Worm-Müller etablerte Sars 1876 Archiv for Mathematik og Naturvidenskab, et tidsskrift som utfordret de mer konservative professorer ved universitetet. Men aller best likte han seg i roen ved arbeidsbordet, med lupe, mikroskop og tegnepapir, eller ved observasjon av levende krepsdyr i små akvarier.

Sammen med grunnleggeren og bestyreren av Det Norske Meteorologiske Institut, Henrik Mohn, tok Sars initiativet til Den Norske Nordhavs-Expedition med dampskipet Vøringen somrene 1876–78, Norges første storsatsing på naturvitenskap. Ekspedisjonen samlet inn et rikt materiale av marine invertebrater og data om vær, havstrømmer, sjøtemperaturer, vannkjemi og dybdeforhold i området mellom Norge, Island, Jan Mayen, Spitsbergen, Bjørnøya og Finnmark. Mohn, Sars og flere av de glade amatørzoologene tilknyttet Bergens Museum ble med på sjøen og fikk husket seg ganske grundig, tidvis til fiolinakkompagnement fra Sars.

Sars bearbeidet i flere bind krepsdyr og havedderkopper fra denne ekspedisjonen og fra britenes verdensomseilende Challenger-ekspedisjon, som var inspirert av Michael og G. O. Sars' oppdagelser. Nordhavsekspedisjonen var dels motivert av ønsket om å øke kunnskapen om de viktige fiskeslagenes leveområder og vandringer og å forstå vær og vind i det de døpte Norskehavet for å sikre liv og fartøy i fiskeriene. Sildefisket hadde i flere år vært i tilbakegang, og ulykkesprosenten på sjøen var skremmende stor. Men ekspedisjonen var også motivert av håpet om å finne arter som kunne belyse evolusjonsteoriene. Samarbeidet mellom Mohn og Sars ble skoledannende for norsk havforskning, som kom til å utmerke seg ved en integrert forståelse av biologiske og fysisk-kjemiske forhold.

Sars' store pasjon forble gjennom hele hans forskerliv krepsdyrenes mangfold og systematikk. På dette felt var han anerkjent som sin samtids fremste ekspert, og han førstegangsbeskrev et vell av nye arter. Han fikk tilsendt materiale fra mange hav og innsjøer verden rundt og publiserte for eksempel 12 arbeider om Det kaspiske hav, flere om de store sjøer i Afrika, om Australia, Sør-Amerika, huler i Malaya, fyrsten av Monacos havforskningsekspedisjoner osv.

Sars' hovedverk er An Account of the Crustacea of Norway, utgitt av Bergens Museum, en ren katalog som består av knappe beskrivelser og gode tegninger av alle artene. Noen norske krepsdyrgrupper som ikke er med i dette verket, hadde Sars behandlet separat i tidligere monografier.

Sars var ugift og bodde det meste av sitt voksne liv sammen med broren Ernst på “gutterommet” hjemme hos moren til hun døde 1898; da flyttet de til søsteren og svogeren Mally og Thorvald Lammers. G. O. Sars gikk formelt av som professor 1918, men arbeidet flittig med sine krepsdyr frem til sin død, få uker før han ville ha fylt 90 år. Mye av hans materiale finnes på Zoologisk Museum på Tøyen i Oslo. Hans arbeider er stadig (2004) blant de mest siterte av noen norsk naturforsker (de nålevende inkludert!) i internasjonal faglitteratur.

G. O. Sars ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden 1911 og var æresdoktor ved Uppsala Universitet. Flere hav- og fiskeriforskningsfartøy er døpt G. O. Sars, og tidsskriftet Sarsia og Sars-senteret for marin molekylærbiologi ved Universitetet i Bergen er oppkalt etter ham og hans far.

Verker

  • Norges Ferkvandskrepsdyr. Første Afsnit. Branchipoda. 1. Cladocera Ctenopoda (fam. Sididæ & Holopedidæ), 1865
  • Om Vintertorskens (Gadus morrhua) Forplantning og Udvikling, 1866
  • Carcinologiske Bidrag til Norges Fauna, 3 bd., 1870–79
  • On some remarkable forms of animal life from the great deeps off the Norwegian coast, 2 bd., 1872–75
  • Mollusca regionis arcticæ Norvegiæ = Oversigt over de i Norges arktiske Region forekommende Bløddyr, Bidrag til Kundskaben om Norges arktiske Fauna nr. 1, 1878
  • Zoologi. Crustacea, 1884–85, bd. 6 av H. Mohn og G. O. Sars: Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878, 7 bd., 1880–1901
  • Zoology. Report on the Schizopoda collected by H.M.S. Challenger during the years 1873–76, bd. 13 og 19 av The voyage of H.M.S. Challenger, 1885–87
  • An Account of the Crustacea of Norway, Bergen 1890–1928
  • Fauna Norvegiae, bd. 1, 1896
  • Bibliografi av S. Løkken i Crustacean Issues nr. 8/1993, s. 153–164

Kilder og litteratur

  • Stud. 1857, 1907
  • O. Nordgaard: Michael og Ossian Sars, 1918
  • H. Broch: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • F. Økland: Michael Sars, 1955
  • M. E. Christiansen: “G. O. Sars (1837–1927), the great carcinologist of Norway”, i Crustacean Issues nr. 8/1993, s. 143–152
  • V. Schwach: Havet, fisken og vitenskapen, 2000

Portretter m.m.

  • Maleri (halvfigur) av Eilif Peterssen, 1915; UiO
  • Tusjtegning (helfigur i gyngestol) av Øyvind Sørensen, u.å.; Biologisk institutt, UiO

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.