Frode Rinnan tegnet flere av de viktigste idrettsanlegg i Oslo og deler av universitetsanlegget på Blindern, og han stod bak utbyggingen av en rekke drabantbyer i hovedstaden i etterkrigstiden.
Rinnan tok examen artium 1925 og begynte deretter på NTHs arkitektavdeling, hvor han avla eksamen 1930. I studietiden var han formann i Studentersamfundet høstsemestrene 1928 og 1929, og han var programsekretær i Trøndelag Kringkaster 1930. Etter eksamen var han assistent hos arkitekt Ole Øvergaard i Oslo 1931–32. Deretter arbeidet han i ett års tid i Fram forlag, før han drog til Göteborg og arbeidet i noen år for Hyresgästernas Sparkasse- och Byggnadsförening (HSB). 1936 returnerte han til Oslo, der han åpnet egen arkitektpraksis, som han drev til 1982. I løpet av sin karriere hadde Rinnan flere samarbeidspartnere, bl.a. flere prosjekter sammen med arkitektene Olav Tveten, Kjell Colbiørnsen og Roar Wik.
Under den annen verdenskrig var Rinnan engasjert i illegalt motstandsarbeid og satt en tid på Grini. Fra 1945 var han lærer ved det nyopprettede Statens Arkitektkurs, som senere ble til Arkitekthøyskolen i Oslo.
Et viktig virkefelt for Rinnan ble konsulentarbeidet for Oslo kommunes idrettsvesen 1936–65, som i sin tur førte til at han også ble benyttet som arkitekt og rådgiver av Statens Idrettskontor, bl.a. som sjefarkitekt for de 6. olympiske vinterleker i Oslo 1952. Etter denne store bybegivenheten ble flere av Rinnans idrettsanlegg stående som sentrale markører i Oslos byprofil: Holmenkollbakken, Bislett stadion og Jordal Amfi. Andre viktige idrettsanlegg fra Rinnans kontor var Frognerbadet og Njårdhallen.
Frode Rinnan fikk oppnavnet “idrettsarkitekt”, men hans navn er også uløselig forbundet med sosial boligbygging og moderne byplanlegging. Han avviste fuksjonalismens stilproblematikk og understreket alltid den tyske sakligheten som sitt modernistiske forbilde. I løpet av 1950-årene laget han bl.a. reguleringsplaner for flere av områdene i de tidligere Aker-sognene rundt Oslo, som Lambertseter og Tveita. På Lambertseter planla han Norges første drabantby, der moderne humanistiske hagebyteorier lå i bunnen for prosjektene. Boligsonene ble lagt som rolige “øyer” og holdt atskilt fra travle forretningssentra og kulturbygg.
Rinnans motto var “boliger for folk flest”, og gode blokkenheter med leiligheter bygd over en rasjonell, senfunksjonalistisk planløsning ble hans kjennemerke. Blokkene ble rammet inn av generøse grøntområder, og Rinnan ble således en av dem som trofast videreførte mellomkrigstidens “lys–luft–grønt”-maksime. For Oslo Bolig og Sparelag (OBOS) bygde han (sammen med Olav Tveten) også Nordre Åsen borettslag, Keyserløkka, Valle-Hovin, Teisen, Oppsal, Tveita, Haugerud, Trosterud og Hovseter i perioden 1948–76.
Et hovedverk i Frode Rinnans innsats var reguleringen av Blindernområdet for Universitetet i Oslo (1958–63). Her var han utførende arkitekt for Universitetssenteret og Biologibygget (Kristine Bonnevies hus).
Hele livet var Rinnan samfunnsengasjert og politisk virksom. Han var medlem av Clarté, Mot Dag og Sosialistiske arkitekters forening og satt i redaksjonen for tidsskriftet Plan 1933–36. Han representerte Arbeiderpartiet i Oslo bystyre 1956–63, var hovedstyremedlem i Bygningsarbeiderforbundet og arrangerte kurs for linoleumsleggere og isolatører. Han trakk med seg erfaringer fra studiet av elendige boforhold i Oslo øst i mellomkrigstiden og fra Oslo Bys Vels boligundersøkelse under krigen og skapte sine nødtørftige boligløsninger ut fra et samfunnsengasjert perspektiv.
Frode Rinnan hadde en rekke verv i arkitektorganisasjonene: formann i Oslo Arkitektforening 1947–48, president i Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) 1959–63 (æresmedlem fra 1980) og NALs representant i den internasjonale arkitektunionen UIAs kommisjon for idrett, rekreasjon og turisme 1959. Han var en vel ansett, mektig personlighet i arkitektstanden og ble respektert som radikal strateg og fagmann, men var også høyt skattet som festtaler og muntrasjonsråd i sosiale sammenhenger.