Få enkeltpersoner, hvis overhodet noen, har hatt så stor innflytelse på utviklingen av den moderne skisport som Fritz Huitfeldt. Han huskes i første rekke for sin skibinding, men var også en dyktig skikonstruktør. Som en betydelig autoritet hadde han også stor påvirkning på utformingen av skiidrettens regelverk i dens første år, og han kan med rette kalles “Holmenkollrennenes far”.
Huitfeldt tilbrakte barndommen i Ålesund og Fredrikstad, men kom som 13-åring til Christiania, der han med kortere avbrudd ble boende resten av sitt liv. 1867 så han for første gang skiløpere fra Telemark i utfoldelse på Iversløkken ved Gamle Aker kirke. Deres suverene stil i hoppet og den avsluttende sving nede på sletta gjorde et uutslettelig inntrykk på gutten, som selv etter hvert ble en fremragende skiløper og telemarkstilens fremste forkjemper. Etter examen artium 1870 og anneneksamen to år senere gikk han inn i handelsnæringen og drev sportsforretning i Drammen og senere Skien frem til 1880. Deretter arbeidet han i noen år i en våpenforretning i Kristiania.
1886 ble Huitfeldt ansatt som sekretær i Foreningen til Skiidrettens Fremme. På den tiden ble foreningens årlige hopprenn fortsatt avholdt i Husebybakken ved Smestad, men flere år med dårlige snøforhold gjorde at man så seg om etter et annet sted. Det var under en befaring sammen med veidirektør Hans Krag ved Besserudtjernet i Holmenkollåsen 1891 at Huitfeldt konstaterte: “Her skal bakken ligge!” Allerede året etter ble det første Holmenkollrennet avviklet der.
Samtidig med skisportens sterke oppsving i 1880-årene ble bindingsspørsmålet mer og mer aktuelt. Man eksperimenterte med spanskrør, tjæretau, ledningsstumper, remmer, klemmer, bøyler, skruer og andre rariteter. Det var imidlertid først etter at fotbekledningen var blitt en støvel med stiv såle, at tiden var moden for å løse selve bindingsproblemet. Da Huitfeldt, som fra 1891 hadde drevet egen sportsforretning og skimakerverksted, 1894 lanserte sin binding med stive jernører, var den en ren åpenbaring. Den tilfredsstilte en rekke krav til en god binding: Den gav god sidestyring, den gnagde ikke, og den var solid, enkel, lett å reparere og ikke for dyr. Hans første binding, den såkalte boltebindingen, ble satt i serieproduksjon 1896. En forbedret versjon kom 1897, og da Huitfeldt-bindingen 1904 også ble utstyrt med Høyer-Ellefsens strammemekanisme, fikk verden en binding som nærmest var enerådende i 30 år. Selv alpinsportens pionerer i Mellom-Europa brukte Huitfeldt-bindinger.
Huitfeldt var 1896–1915 ansatt i en av Kristianias største sportsforretninger og drev deretter egen skifabrikk og sportsforretning frem til ca. 1930. Telemarkingene inspirerte ham til å konstruere en skimodell som både kunne brukes i hoppbakken og som turski. Huitfeldts skimodeller ble produsert i store antall, og han fikk gullmedaljer ved flere internasjonale skiutstillinger for sine arbeider.
Fritz Huitfeldt ble medlem av Skiklubben Ull allerede i stiftelsesåret 1883, og han forble en av klubbens støttespillere i mer enn 50 år. Men han var ikke bare skimann. Allerede i 1880-årene fremstod han som en av landets fremste spesialister på jakt og fluefiske, og han utgav flere bøker om disse emnene, i tillegg til en lærebok i skiløping, som også ble oversatt til tysk. 1946 ble det ved Tryvannstårnet i Nordmarka reist en bauta over Huitfeldt.