Friedrich Av Hessen

Prins av Hessen-Kassel, general, visestattholder i Norge. Foreldre: Landgreve Carl av Hessen-Kassel (1744–1836; se Karl av Hessen) og prinsesse Louise av Danmark-Norge (1750–1831). Gift 21.5.1813 på Ladegårdsøen (nå Bygdøy i Oslo) med baronesse Clarelia Dorothea von Liliencron f. von Brockdorff (16.1.1779–24.8.1836), datter av geheimeråd, baron Ditlev Brockdorff (1709–90) til Rohlsdorf og Henrietta Friederika von Blome (1735–1818). Dattersønn av kong Frederik 5 (1723–66); søstersønn av kong Christian 7 (1749–1808); fetter og svoger av kong Frederik 6 (1768–1839).

I hele sin karriere var Friedrich av Hessen knyttet til den dansk-norske statstjeneste. I alt vesentlig var hans innsats militær. De sivile oppgaver han ble pålagt, var først og fremst i Norge, som medlem av og preses i Regjeringskommisjonen og som visestattholder 1810–13. På eldre dager overtok han etter faren som stattholder i Slesvig-Holsten og landgreve av Hessen-Kassel.

På farssiden førte Friedrich sin slektslinje tilbake til Karl den store, og både hans mormor og farmor var døtre av det engelske kongeparet Caroline og Georg 2. Som Frederik 5s svigersønn og senere Frederik 6s svigerfar fikk Friedrichs far Carl høye embeter i Danmark-Norge, og hans posisjon i tvillingrikene bestemte sønnens karriere.

Friedrich ble utnevnt til oberst allerede som 7-åring, og 17 år gammel deltok han som generalmajor i krigen mot Sverige. 1791–1800 var han knyttet til den militære administrasjon i København, og frem til 1807 hadde han militære oppgaver i Holsten, til slutt som øverste sjef for styrkene der.

Etter Københavns kapitulasjon 1807 fikk Friedrich vervet som preses i en overkrigskommisjon som skulle både undersøke og dømme i saken mot de ansvarlige for kapitulasjonen og var kronprinsens forlengede arm i det som i praksis var en krigsrett. Fra da av og livet igjennom stod han kronprins Frederik (fra 1808 Frederik 6) meget nær, og kom som nummer to i kronprinsens familietestament.

I juli 1809 ble Friedrich utpekt som øverste militære sjef for det sønnafjelske Norge; kongen hadde mistet all tillit til Christian August, som en uke før var valgt til tronfølger i Sverige. Friedrich kom til Norge i midten av august, og han ble hurtig klar over at hæren måtte gjenreises; også festningene trengte fornyelse. Han begynte omgående sitt reformarbeid, og fikk i løpet av de neste to år gjennomført en ny hærplan. I desember 1811 lanserte han for kongen sin plan om fribataljoner. De skulle bestå av reservene fra alle regimentene, i alt 12 000 mann. De ville gi en fordobling av Norges militære styrke og skulle stå i beredskap dersom det ble krig med Sverige.

I februar 1812 fikk han frie hender til å gjennomføre de militære tiltak han anså nødvendig. Alle hans forslag ble godkjent av kongen, til dels meget raskt. Organiseringen av fribataljonene skulle begynne så snart grøden var i hus, soldatene drilles, derpå sendes hjem og være klare på kort varsel. Dette arbeidet må Friedrich ha fullført i løpet av høsten, og Christian Frederik kunne 1813–14 overta hans organisering av hæren uten noen vesentlige endringer.

I november 1809 ble Friedrich oppnevnt som medlem av den norske regjeringskommisjonen; fra januar 1810 overtok han som visestattholder. Fra kommisjonen ble opphevet november 1810 og til han ble avløst av Christian Frederik i mai 1813, hadde Friedrich eneansvaret for styringen av Norge, både sivilt og militært.

Som visestattholder fikk Friedrich en overveldende arbeidsmengde. Ifølge Christian Frederik må han ha vært fullstendig nedlesset. Men han reagerte aldri mot arbeidsmengden. Hans embetsutøvelse var preget av raskhet og effektivitet, og han må ha drevet sine ansatte ganske hardt. Han gav åpenhjertig uttrykk for at han ønsket enklest mulig saksbehandling. Amtmenn og fogder sendte ofte sakene direkte til kollegiene, som måtte videresende dem til prinsen for å få hans betenkninger. Han ville ha gjennomført at alle saker skulle gå tjenestevei.

Friedrich var sterkt imot at Norge ble fjernstyrt fra København, og utarbeidet derfor en helt ny modell for styret av Norge, unntatt utenriks- og finanssakene, som måtte avgjøres i København. Hele forslaget innebar en radikal nyordning, som ville gitt Norge en langt større selvstendighet. Vi vet ikke om forslaget ble oversendt kongen, men Friedrich overleverte sitt konsept til Christian Frederik i mai 1813.

Fra februar 1810 til mai 1813 var Friedrich preses i Selskabet for Norges Vel, som kongen først var kraftig motstander av. Friedrich gikk aktivt inn i arbeidet og identifiserte seg med selskapets nasjonale oppgaver. Til slutt måtte kongen oppgi sin motstand mot selskapet.

Mannen Friedrich av Hessen møter vi på nært hold i hans omfattende sivile arkiv. Han var motstander av privilegier og tok et særlig ansvar for de svake i samfunnet; han nærmest hatet “kornpugerne” – kjøpmenn eller bønder som ikke ville selge sitt korn før prisene hadde steget – noe som nok var årsak til hans skepsis til privat kornimport. Han nedla et stort arbeid for å få forsert byggingen av kornmagasiner rundt om i bygdene.

De alvorligste oppgaver i Norge fikk Friedrich i 1813, fra januar til mai. Spesielt fire saker krevde hans årvåkenhet: hungersnøden i Norge, faren for krig med Sverige, de pro-svenske nordmenn som ville ha forening med Sverige, og rikets økonomiske problemer. På disse områdene gjorde han en betydelig innsats, og til tross for et enormt fysisk og psykisk press ble han aldri motløs, ville aldri kapitulere.

Vinteren og våren 1813 gjorde Frederik 6 et alvorlig forsøk på å få fred med Storbritannia. Men i Danmark hadde han ingen offiser som kunne være sjef for hæren i Holsten. Friedrich tilbød seg å overta generalsoppgaven, og forventet at han da skulle lede hæren mot Frankrike. Kongen ville ha ham på plass i hertugdømmene snarest mulig, men Friedrich nektet å forlate Norge før en ny representant for kongehuset var kommet, for “er her ingen, saa synker Modet”. Det kunne oppfattes som kongen ville gi opp Norge, og da ville de pro-svenske få vind i seilene.

Kongen bøyde seg for hans krav. 17. mai 1813 fikk Friedrich melding om at Christian Frederik skulle overta som stattholder i Norge. Fem dager senere kom han, og Friedrich kunne nedlegge sine embeter. Før avreisen deltok flere hundre personer i et avskjedstaffel for ham. Christian Frederik uttalte: “Gid jeg, naar jeg engang forlader Norge, maa have en saadan Afskedsstund.”

Kongen mislyktes i å få fred med Storbritannia, og Friedrich måtte lede krigen i Holsten sammen med de franske styrker. I Holsten skulle han være underordnet den franske marsjall Davout, men ble latt i stikken og med eneansvaret for tilbaketoget greide han å føre den danske hær i sikkerhet til Rendsburg.

1815–18 var Friedrich sjef for Danmarks okkupasjonsstyrke i Frankrike, fra 1818 var han kommanderende general i Slesvig-Holsten. Ved farens død 1836 overtok han som landgreve av Hessen-Kassel. Frederik 6 utnevnte ham samtidig til feltmarskalk, stattholder og overpresident i Slesvig-Holsten. I disse stillinger ble han sittende til Christian 8 motvillig innvilget hans avskjedssøknad 1842. Deretter bosatte Friedrich seg på sitt arvegods Panker, et beskjedent slott i Holsten, hvor han døde 1845.

Den danske historiker Axel Linvald har beskrevet Frederik 6s offiserer som “djerve og livslystne, hårdføre og pliktoppfyllende”. Friedrich av Hessen går rett inn i denne karakteristikk. Han stilte store krav til sine soldater og offiserer, men gav alltid sine ordrer slik at hans underordnede beundret mannen som delte deres kår. Han vant sine soldaters tillit, også ved sin livslyst; han tok dem med på vertshus og delte bordets gleder med dem. Den samme holdning viste han i det sivile liv: Ved den store universitetsfesten i Christiania 1811 satt honoratiores og “den alminnelige mann“ ved prinsens bord. Han var kjent for sin evne til å være megler og hindre konflikter, om enn besteborgerne reagerte på hans usnobbete atferd.

I Norge var Friedrich ledsaget av Clarelia von Liliencron. Hun var som 19-åring skilt fra baron von Liliencron, og dronningen nektet ekteskap. De to giftet seg i hemmelighet på Ladegårdsøen i mai 1813, og den kritikk hennes nærvær først hadde vakt, forstummet raskt.

Friedrich var først og fremst en dyktig offiser i det dansk-norske monarki, kjennetegnet ved ubetinget plikttroskap mot sin konge. For det var militær han var, i hele sin tenkning. Men overfor kongen viste han også sivilt mot, i betydelig grad; hans kritikk måtte kongen bite i seg. Friedrich var ikke på noen måte politiker, men han kunne vise politisk klarsyn: Som den første i kongens nære krets reiste han allerede høsten 1810 kravet om at Norge måtte ha fred med Storbritannia. For Norge var han også en fremragende sivil administrator. Hans avgjørelser var preget av opplysningstidens frie tanke, humane og liberale holdninger. Han hadde støtte hos en rekke liberale embetsmenn, og sammen med disse var han med på å legge grunnlaget for en ny rettsstat.

Kilder og litteratur

  • Regjeringskommisjonens arkiv og Stattholderarkivet 1810–13, i RA, Oslo
  • Krigsarkivene i RA, København
  • A. S. Ørsted: Af mit Livs og min Tids Historie,bd. 1–4, København 1851–58
  • C. Pavels: Dagbøger for Aarene 1812–1813,utg. av L. Daae, 1889
  • O. A. Øverland: Det Kgl. Selskap for Norges Vels historie gjennem hundre aar. 1809–1909,bd. 1: Vicestatholder Prins Fredrik av Hessens præsidium 1809–1813,1909
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. C. Rockstroh: biografi i DBL2, bd. 5, 1935, og DBL3, bd. 4, 1980
  • N. Friis: Prins Frederik af Hessen, Haderslev 1966

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Tegning av H. P. Feddersen, ca. 1812–13; gjengitt i N. Friis: Prins Frederik af Hessen, s. 25
  • Maleri (brystbilde) av Niels Moe, 1820-årene (etter maleri av F. C. Grøger, ca. 1814); Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i Danmark-Norge 1380–1814, bd. 4, 1998, s. 341
  • Maleri av J. Hartmann, 1875

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.