Fridtjof Nansen

Naturforsker, polarfarer, humanist og diplomat. Foreldre: Overrettssakfører Baldur Frithjof Nansen (1817–85) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Bølling f. Wedel Jarlsberg (1823–77). Gift 1) 6.9.1889 med sanger og sangpedagog Eva Helene Sars (1858–1907; se Eva Nansen); 2) 17.12.1919 med Sigrun Munthe f. Sandberg (26.2.1869–8.1.1957; hun gift 1) med Gerhard Munthe, 1849–1929), datter av redaktør Jørgen Flood Sandberg (1836–81) og Jenny Dahl (1846–1914). Sønnesønn av Hans Nansen (1764–1821); grandnevø (brordatters sønn) av Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840); svoger til Ernst Sars (1835–1917), Georg Ossian Sars (1837–1927) og Thorvald Lammers (1841–1922); far til Odd Nansen (1901–73); svigerfar til Axel Revold (1887–1962); morfar til Dagny Hald (1936–2001).

Fridtjof Nansen er kanskje den nordmann som, ved siden av Henrik Ibsen, har nådd den største internasjonale berømmelse gjennom tidene. I dag huskes han først og fremst for sine dristige polarekspedisjoner og sin store humanitære innsats etter den første verdenskrig. Men han var også en banebrytende naturforsker og – i kraft av sin berømmelse og sterke personlighet – en av Norges viktigste talsmenn før, under og etter unionsoppløsningen 1905. Nansen var en myteomspunnet nasjonalhelt allerede i sin egen samtid, og i norgeshistorien står hans ettermæle som en av de store nasjonsbyggere fast, selv om hans politiske grunnholdninger har vært omstridt og til dels forsøkt tatt til inntekt for antidemokratiske bevegelser.

Nansen-slekten kom til Norge fra Danmark nokså nøyaktig ett hundre år før Fridtjof Nansen ble født. Hans far hadde advokatpraksis med eiendoms- og formuesforvaltning som sine viktigste gjøremål. Moren var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg til Fornebo i Bærum. Hun hadde mot familiens vilje giftet seg med løytnant Jacob Bølling og fikk i ekteskapet med ham fem barn. Da Bølling døde 1853, hadde han kjøpt gården Nedre Blindern ved Christiania, som hans kone måtte selge. Oppdraget gikk til Baldur Nansen, som også overtok hennes pengeforvaltning. På hennes vegne kjøpte han 1857 Store Frøen i Vestre Aker.

Da dette skjedde, var det allerede klart at Adelaide Bølling og Baldur Nansen, som var enkemann, hadde planer om å gifte seg. De forlovet seg høsten 1857, giftet seg året etter og flyttet med sine til sammen seks barn inn på Store Frøen. Her ble deres to felles barn, Fridtjof og Alexander, født.

Fridtjof Nansen hadde en lykkelig barndom på Store Frøen. Her samlet han fra sine tidligste år inntrykk og impulser som fikk den største betydning for hans senere utvikling – ikke minst ved at han fra omkring 12-årsalderen drog på til dels lange jakt- og fisketurer i Nordmarka og på Krokskogen. Denne typen opplevelser fikk Nansen aldri nok av. Hele sitt liv frydet han seg når anledningen bød seg til en tur med børse eller fiskestang, enten alene eller sammen med venner.

Nansen tok examen artium 1880 med gode karakterer og valgte deretter å studere zoologi. Av daværende universitetsstipendiat Robert Collett ble han rådet til å søke plass på en selfangstskute for å studere ishavsselenes biologi og for å samle materiale til universitetets samlinger. 1882 reiste han med selfangeren Viking til fangstfeltene i Vestisen ved Jan Mayen. Det ble en ferd som satte dype spor hos Nansen. Han hadde drevet jakt på sel og isbjørn, og fra tønna i mastetoppen hadde han sett fjellene langs Grønlands østkyst. Om de inntrykk ferden gav, har Nansen selv skrevet følgende: “Det var det første skjebnesvangre skritt som førte mig på avveier, bort fra videnskabens trygge vandring. Det gav mig mer jakt og arktisk idrett, mer interesse for polare problemer, enn virkelig zoologiske studier. Jeg så fjellene og breene, og det våknet lengsler i mig, og uklare planer dreiet rundt i hjernen om å utforske det ukjente indre av dette gåtefulle, isdekte lann.”

Vel hjemme igjen ble Nansen av Collett gjort oppmerksom på at det var en stilling ledig som konservator ved Bergens Museums zoologiske avdeling. Den burde han søke på, for på den måten kunne han gjennomføre sine studier under kyndig veiledning samtidig som han hadde en godt betalt stilling. Så søkte han, fikk stillingen og flyttet til Bergen, hvor han kom inn i et lite, men høyverdig vitenskapelig miljø.

Nansen valgte å ta fatt på mikroskopisk anatomi, dvs. studier av vev, celler og nervesystemets oppbygging, og studerte dette i første rekke på små parasittiske leddormer, lansettfisk og slimål. Planen om en ekspedisjon på ski tvers over Grønland oppstod etter en avismelding høsten 1883. Den fortalte at den svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld, som hadde en hypotese om at Grønlands innland var isfritt, hadde kommet seg i land på den ugjestmilde østkysten og hadde vært langt inne på innlandsisen sammen med to samer. Med streng selvdisiplin holdt Nansen trangen til straks å dra av sted i tømme: utdannelsen først, så Grønland.

Ettervinteren 1884 gikk han alene på ski tvers over fjellet til Kristiania – for å delta i et premieskirenn i Husebybakken – og tilbake igjen. Det vakte oppsikt, både i Bergen og i Kristiania. Etter turen skrev Nansen beretningen Paa ski over Fjeldet, som ennå i dag er noe av det ypperste som er levert av friluftsskildringer, preget av lun humor og med et snev av de følsomme naturbeskrivelsene som Nansens senere bøker og artikler skulle bli så fulle av. I denne artikkelen viste han for første gang hvilken glimrende skribent han var. Beretningen ble innsendt til Aftenposten og trykt der som føljetong.

Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. Avhandlingen skaffet ham dr. Joachim Frieles gullmedalje og ble trykt i Bergens Museums årsberetning. I begynnelsen av 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling.

Nansens to avhandlinger var på mer enn én måte zoologiske pionerarbeider. Ikke bare bidrog de til ny viten om artene som ble omtalt og om nervesystemets oppbygging hos laverestående virveldyr, men metodene han hadde brukt, var nye og ennå ikke ferdigutviklede. På egen hånd hadde han satt seg inn i de fargemetoder som var nødvendige for å gjennomføre mikroanatomiske studier av nerveceller og nervebaner (nervebanene blir på denne måten lettere å se i mikroskop). Han var trolig en av de første som brukte en sølvimpregneringsteknikk som den italienske anatom (og senere nobelprisvinner) Camillo Golgi helt tilfeldig hadde oppdaget. Nansen var imidlertid ikke tilfreds med resultatene, og for å komme videre måtte han utenlands for å hente nye kunnskaper.

Han reiste først til Tyskland, hvor han flere steder oppsøkte fremtredende tyske zoologer, og deretter til Italia for i Pavia å studere bruken av de mikroanatomiske fargeteknikkene med professor Golgi selv. Etter oppholdet der reiste han til Napoli, hvor han hadde fått anledning til å studere noen måneder ved byens marinbiologiske stasjon. Her møttes fagfolk fra en rekke land for å studere og forske, og Nansen hadde stort utbytte av oppholdet.

Tilbake i Bergen begynte han for alvor arbeidet med doktoravhandlingen The structure and combination of the histological elements of the central nervous system, som han ble ferdig med høsten 1887. Med den sendt inn til bedømmelse ved universitetet i Kristiania var han endelig fri til å kaste seg over forberedelsene til sin planlagte grønlandsferd. Planen ble offentliggjort i tidsskriftet Naturen januar 1888 og ble straks angrepet av forskjellige autoriteter som påstod at den var helt umulig å gjennomføre. Ikke minst ble det pekt på det ubesindige ved å starte på østkysten, uten mulighet til retrett dersom noe skulle gå galt. Nansens argument for nettopp dette var tosidig: Man hadde for det første hele tiden målet foran seg og ingen grunn til å snu. Dernest, om man startet på vestsiden og gikk mot øst, ville man like fullt være nødt til å gå fra øst mot vest for å komme tilbake til den bebodde vestkysten etter en dobbelt så lang tur.

Finansieringen av ekspedisjonen viste seg å være vanskelig. Kirkedepartementet nektet sågar å legge søknaden om bidrag til et slikt formål frem for Stortinget. Resultatet ble at ekspedisjonen ble finansiert av den danske grosserer Augustin Gamél, som var sterkt interessert i geografisk forskning.

28. april 1888 forsvarte Nansen sin doktoravhandling. Av opponentene måtte han tåle atskillig kritikk, men i dag er avhandlingen betraktet som forut for sin tid. Fire dager senere reiste han til den skotske byen Leith, hvor de øvrige deltakerne i ekspedisjonen – Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana og de to samene Samuel J. Balto og Ole M. Ravna – allerede befant seg med utstyret.

Fra Leith reiste ekspedisjonen med ruteskip til Island og derfra med selfangeren Jason til Grønlands østkyst, hvor isforholdene var vanskelige. Først 17. juli forlot de Jason i to båter utenfor Kap Dan, hvor Nordenskiöld var gått i land 1883. Derfra var planen å gå nordvestover til Christianshåb ved Disko-bukten, en marsj på om lag 670 km. De klarte imidlertid ikke å komme seg i land og drev med isen sørover i stor fart. Etter en farefull og nervepirrende ferd, der flaket de hadde søkt tilflukt på, en stund så ut til å bli brukket ned av sjøen, klarte de 29. juli omsider å komme seg i land ved Kap Tordenskiold, 400 kilometer sør for Kap Dan. Da de 10. august hadde rodd nordover til Umivik, fortsatt langt sør for Kap Dan, mente Nansen at det fikk holde. Verdifull tid var gått tapt, og dersom de skulle klare å nå vestkysten før siste skip seilte før vinteren, var det på høy tid å ta skiene fatt. Etter å ha fått alt i land og klargjort, la de 15. august av gårde med kurs for Christianshåb.

Nansen bestemte seg etter hvert for å legge kursen om mot Godthåb i stedet, noe som reduserte marsjlengden betydelig. 3. oktober nådde de frem og fikk en hjertelig mottakelse, men skuffelsen var stor over at siste båt for lengst var gått. De måtte overvintre, men ved hjelp av noen inuiter i kajakk fikk Nansen sendt en kortfattet beskrivelse av ferden med et dampskip som et par uker senere skulle seile fra Ivigtut, flere hundre kilometer lenger sør.

Meldingen om at ekspedisjonen hadde klart å krysse Grønland vakte enorm oppmerksomhet i Europa og Amerika. I Norge gikk flaggene til topps, avisene hyllet Nansen som en folkehelt, og blant folk flest oppstod den rene “Nansen-feber”. Det ble komponert hyllingsmarsjer og laget sanger og dikt til hans pris. I butikkene dukket det opp Nansen-kaker, Nansen-luer, Nansen-ski, Nansen-sigarer og mye mer. Med grønlandsferden bidrog den 27 år gamle Nansen i nesten uvurderlig grad til å styrke den nasjonale selvfølelsen som inntil da hadde vokst bare langsomt frem etter 1814. Sett fra et norsk synspunkt var dette trolig det viktigste resultatet av grønlandsferden.

21. mai 1889 kom ekspedisjonen til København og ble møtt av en stor menneskemengde. I flere dager ble deltakerne gjort stas på i den danske hovedstaden. Mindre virak ble det ikke da de 30. mai kom til Kristiania. Men Nansen hadde viktigere ting å tenke på enn å sole seg i glansen. Ekspedisjonen var blitt langt dyrere enn antatt – sluttsummen nærmet seg 20 000 kroner, og Nansen hadde allerede nye planer som ville kreve store utlegg. Da han fikk tilbud om å bli konservator ved universitetet i Kristiania, sa han opp stillingen i Bergen, som han hadde hatt permisjon fra. De økonomiske problemene ble for øvrig løst ved at Det Norske Studentersamfund organiserte en innsamling som innbrakte 10 000 kroner, og ved at forretningsmannen Axel Heiberg dekket resten av gjelden. Heiberg stilte dessuten 10 000 kroner til rådighet for en eventuell ny ekspedisjon.

Sommeren 1889 giftet Nansen seg med sangerinnen Eva Sars, som han hadde møtt på en skitur i Nordmarka året før. 1890 flyttet de inn i en nybygd dragestilsvilla, Godthaab, ved Svartebukta på Lysaker, og i løpet av de neste 13 år fikk de fem barn. Villaen ble etter hvert for liten for familien, og Nansen tegnet selv (med assistanse fra slottsarkitekt Hjalmar Welhaven) en ny murvilla i italiensk renessansestil, som stod ferdig til innflytting høsten 1901 og fikk navnet Polhøgda. Her vokste de fem barna opp, og her drev ekteparet Nansen en utstrakt selskapelighet frem til Eva Nansen døde 1907.

Tidlig på sommeren 1890 ble Nansen ferdig med manuskriptet til boken Paa ski over Grønland, som straks ble en suksess og ble oversatt til flere språk. Deretter stod bearbeidelsen av de vitenskapelige resultatene for tur (trykt i et tysk tidsskrift 1892). Enda en bok fra oppholdet på Grønland, Eskimoliv, kom ut 1891. Her beskrev Nansen inuitsamfunnets livsform, som han med rette fryktet var i ferd med å gå tapt. Han brukte indianerne, inkafolket og urbefolkningene i Tasmania og Australia som eksempler på rike kulturer som den hvite mann hadde ødelagt.

Grunnrisset for sin neste ekspedisjon hadde Nansen hatt klart for seg helt siden 1884. Da ble det i en avisartikkel redegjort for noen funn som samme år var gjort på sørvestkysten av Grønland. De stammet fra den amerikanske Jeannette-ekspedisjonen, som tre år tidligere hadde forlist nordøst for De nysibiriske øyer. Opplysningene om at gjenstander fra Jeannette hadde drevet med isen vestover til Grønland, var helt i samsvar med funn som Nansen selv hadde gjort i Danmarkstredet under toktet med Viking 1882. Slam som lå på isen, viste seg å stamme fra traktene ved Beringstredet, og dette kunne ikke forklares på annen måte enn at slammet måtte ha drevet med isen tvers over Polhavet. Med Jeannette-funnene var teorien om en isdrift tvers over Polhavet ytterligere bekreftet, og ved å utnytte denne isdriften måtte en ekspedisjon kunne følge samme vei. Problemet ville bli å konstruere et skip som kunne tåle det enorme trykket fra ismassene, men etter Nansens mening var dette ikke umulig.

18. februar 1890 la Nansen frem sin plan i et foredrag for Det norske geografiske Selskab. Her redegjorde han også for hvordan ekspedisjonens skip måtte bygges – “saa skraat i siderne, at isen naar den skrur sammen, ikke faar tag paa det, men isteden løfter det i veiret”. Skipet måtte være akkurat stort nok til å romme kullforsyning og proviant for 12 mann i fem år.

Nansen drøftet skipet med skipsbyggeren Colin Archer i Larvik, som fikk i oppdrag å bygge det. Arbeidet tok til i slutten av juli 1891, og ved stabelavløpningen oktober 1892 fikk skipet navnet Fram. Noen uker senere ble det slept til Kristiania, hvor riggingen og monteringen av dampmaskinen ble utført ved Akers mekaniske Verksted. Otto Sverdrup var da for lengst utpekt til skipsfører og ekspedisjonens nestkommanderende.

Planen vakte oppsikt og debatt. Blant folk flest var det stor begeistring, men blant dem som selv mente å ha greie på saken, var meningene sterkt delte. Særlig negative var britiske polarforskere. Da Nansen 14. november 1892 la frem planen for Royal Geographical Society i London, reiste den ene etter den andre av selskapets autoriteter seg og dømte ekspedisjonen bokstavelig talt nord og ned. Det gjorde et dypt inntrykk da Nansen, etter å ha hørt på den nokså ensidige debatten, avrundet det hele med å si at “da det ikke er blitt gjort noen innvending av betydning, tenker jeg at vi kan avslutte denne diskusjonen”.

Skepsisen var i og for seg ikke ubegrunnet. Mangt et skip var skrudd ned av isen under forskjellige oppdrag i Arktis, og utallige var de menn som hadde mistet livet på de mange ekspedisjonene som var gått nordover under en rekke lands flagg. Dertil kom at Polhavet var fullstendig ukjent. Ingen visste om områdene omkring Nordpolen bare var et eneste stort islagt hav eller om det fantes land eller øyer der som et skip kunne strande ved og ikke komme seg vekk fra. Men Nansen var etter grundige studier overbevist om at ferden var gjennomførbar. Fremfor alt var han sikker på at Fram, med sin spesielle konstruksjon, ikke ville bli skrudd ned av isen. Etter besøket i Royal Geographical Society skrev han til den kjente fangstskipperen Hans Christian Johannesen i Tromsø: “Jeg gir mer for Deres mangeaarige erfaring og for Deres udtalelser end for alle disse gamle stabeisers meninger tilsammen; hvad et par av dem mener er ikke i mine øine værd en pibe tobak.”

Nansen hadde beregnet kostnadene til 300 000 kroner og søkte Stortinget om å få dekket to tredeler; resten skulle han klare å dekke på annet vis. Stortingets budsjettkomité gikk imot å gi ekspedisjonen støtte, men da saken kom opp til behandling – og etter at flere talere hadde pekt på den betydning som ekspedisjonen ville ha for Norge, og på de store vitenskapelige resultater som kunne oppnås – gikk Stortinget likevel, mot 39 stemmer, inn for å bevilge pengene. 105 000 kroner kom fra kong Oscar 2 og private bidragsytere. Ekspedisjonen ble imidlertid langt dyrere enn antatt; utgiftene endte til slutt på 445 000 kroner. Stortinget dekket 80 000 kroner av merutgiftene ved en tilleggsbevilgning. De største private bidragsyterne var konsul Axel Heiberg, grosserer Ths. Fearnley, konsul C. J. A. Dick, bryggerieier Ellef Ringnes og baron Harald Wedel Jarlsberg (Nansens mors fetter). Etter innsamlingsaksjonen manglet fortsatt 20 000 kroner. Disse ble dekket av Axel Heiberg, C. J. A. Dick og Nansen selv.

Avreisen fra Kristiania fant sted 24. juni 1893. Tidlig om morgenen 22. juli forlot Fram Vardø etter nesten en måneds ferd langs norskekysten med opphold i Bergen og Tromsø underveis. De var 13 mann om bord, etter at en siste deltaker var kommet til i Tromsø. Isforholdene østover var vanskelige, men 10. september passerte de Sibir-kystens nordligste punkt, Kapp Tsjeljuskin. Derfra lå havet åpent og isfritt østover til Nysibirøyene, hvor kursen ble lagt nordover. 20. september møtte de iskanten på knapt 79° n.br., og fire dagere senere var de omsluttet av is på alle kanter. Med drivisen ble så Fram ført langsomt nordvestover.

Beregninger viste at skipet neppe kom til å drive over Nordpolen, men om lag 460 kilometer lenger sør. Nansen hadde understreket at “det matematiske punkt, som danner jordaksens nordlige endepunkt” ikke var ekspedisjonens mål, og at ferden var blitt til for å gjøre vitenskapelige undersøkelser på en ukjent del av kloden. Men han var naturligvis klar over den betydning Nordpolen hadde som geografisk mål, ikke minst blant folk flest, og hvilken fjær i hatten det ville være både for ham selv og for Norge dersom han kunne bli førstemann på selve polpunktet. Nansen begynte derfor å drøfte muligheten for et fremstøt mot polen med Sverdrup og kom til slutt til at det burde være mulig. 14. mars 1895 forlot Nansen og den 26 år gamle løytnant Hjalmar Johansen Fram med 3 sleder, med ca. 250 kg last på hver, og 9 hunder som trakk hver slede. Isen var imidlertid håpløst ufremkommelig med skrugarder, råker og iskoss overalt. 8. april bestemte Nansen at de skulle snu; de hadde da med store anstrengelser nådd 86° 4' n.br. (etter Nansens opprinnelige beregninger 86° 14' n.br.), noe som tross alt var lenger nord enn noe menneske inntil da hadde vært. Land hadde de ikke sett noe sted.

Etter umenneskelig slit med dramatiske opplevelser nådde de i august frem til Frans Josef Land, hvor de ble tvunget til å overvintre. De klarte å skyte 19 isbjørner, som de levde på hele vinteren. Boligen var en primitiv hytte på tre ganger to meter som delvis var bygd av stein, delvis gravd inn i bakken.

19. mai 1896 brøt de opp fra “vinterhiet”. En knapp måned senere var de så heldige å støte på den britiske polarforskeren Frederick G. Jacksons vinterleir på Kap Flora lengst sør på Frans Josef Land. Der ble de tatt hånd om på beste måte. Med Jacksons skip Windward kom Nansen og Johansen til Vardø 13. august. En uke senere kom Fram til Skjervøy, og 21. august var hele ekspedisjonen igjen samlet i Tromsø. Reisen sørover langs kysten til Kristiania var en sammenhengede jubelferd; i hovedstaden varte feiringen etter Frams hjemkomst i fem dager. I Norge ble Nansen hyllet som en nasjonalhelt, men interessen for ferden var enorm også i utlandet. Boken Fram over Polhavet solgte i store opplag både hjemme og ute, og Nansens foredragsturneer i Europa og Amerika ble rene triumftog.

Det vitenskapelige materialet som var innsamlet, var meget omfattende og ble foruten av Nansen selv bearbeidet av en rekke andre vitenskapsmenn, også utenlandske. Nansen ble 1897 utnevnt til professor i zoologi ved universitetet i Kristiania, men fritatt for forelesningsplikt slik at han kunne konsentrere seg om dette arbeidet. Resultatene ble offentliggjort i det seks bind store verket The Norwegian North Polar Expedition 1893–96. Nansen skrev selv det oseanografiske bindet. Et av de viktigste resultatene var oppdagelsen av de store havdypene under polarisen. Til Fram-ferden hadde han fått konstruert en ny type vannhenter (“nansen-flaske”) som kunne hente serier med vannprøver fra store havdyp og samtidig måle temperaturen. På grunnlag av temperaturmålingene beregnet Nansen at det måtte være en undersjøisk rygg mellom Polhavet og Norskehavet, noe senere undersøkelser har bekreftet.

Nansen ble under og særlig etter Fram-ferden stadig mer opptatt av oseanografi og kom innen dette faget til å nedlegge en omfattende og betydelig innsats. Han ledet de oseanografiske undersøkelsene da forskningsfartøyet Michael Sars gjennomførte sitt første tokt ved Island og Jan Mayen sommeren 1900, og han ivret sterkt for at Norge burde spille en fremtredende rolle i det internasjonale samarbeid om havforskning som flere land arbeidet for å få i stand rundt 1900. Etter Nansens mening burde sekretariatet for det internasjonale råd for havforskning få sitt sete i Kristiania, men valget falt på København. På sitt første møte juli 1902 vedtok imidlertid rådet at forskningslaboratoriet skulle opprettes i Kristiania med Nansen som administrativ og vitenskapelig leder. Fra sommeren 1898 og til de politiske begivenhetene omkring 1905 grep fatt i ham, var Nansen så å si sammenhengende engasjert i havforskning og med vitenskapelig forfatterskap.

For Nansen gjorde forholdene hjemme at han ikke lenger kunne tenke på å reise ut på årelange polarekspedisjoner. Men han var opptatt av å legge forholdene til rette for at andre kunne gjøre det, bl.a. ved å sørge for at hans kaptein fra den første Fram-ferden, Otto Sverdrup, fikk disponere polarskipet Fram og den nødvendige finansiering til en ekspedisjon til områdene mellom Grønland og Canada 1898–1902. Da Roald Amundsen 1903 planla sin første selvstendige polarekspedisjon, søkte han råd og støtte hos den 11 år eldre Nansen og ble møtt med stor velvilje. Blant Amundsens papirer finnes et kart der den eldre og mer erfarne polfarer har tegnet inn for nybegynneren hva han mener gjenstår å undersøke i havområdene omkring Nordpolen. Nansen gav også sitt samtykke da Amundsen 1909 bad om å få bruke Fram til en ny ekspedisjon mot Nordpolen, men han var atskillig mindre fornøyd da Amundsen året etter, uten å konsultere ham, endret mål for ekspedisjonen og la kursen mot Sydpolen isteden. Etter dette var forholdet mellom de to polfarerne nokså anstrengt.

På Lysaker dannet det seg i løpet av 1890-årene en krets av kunstnere og intellektuelle med Fridtjof Nansen og Erik Werenskiold som de sentrale skikkelsene. Det som senere er blitt omtalt som “Lysakerkretsen”, og som bl.a. omfattet Nansens svogere Ernst og Ossian Sars, kunsthistorikeren Andreas Aubert, litteraturhistorikeren Gerhard Gran, forfatteren Hans E. Kinck, folkloristen Moltke Moe og lesebokutgiveren Nordahl Rolfsen, var en liberal kulturintelligentsia med sterke nasjonale overtoner og ble av mange betraktet som en motvekt til både hovedstadsmiljøets allmennliberalere og bygdenasjonalistene. I årene før og etter unionsoppløsningen 1905 var kretsens medlemmer aktive i det som kan oppfattes som et bredt anlagt nasjonsbyggingsprogram, inntil kretsen gradvis falt fra hverandre frem mot 1920. Til Lysakerkretsen hørte også malerne Eilif Peterssen og Gerhard Munthe; sistnevnte var Nansen-familiens nabo fra 1899, og Nansen og Munthes hustru Sigrun hadde et kjærlighetsforhold mens de begge var gift på hver sin kant. Etter Eva Nansens død tok de opp igjen forbindelsen, og 1919 ble Sigrun skilt fra Munthe og giftet seg med Fridtjof Nansen.

Norges stilling i unionen med Sverige hadde opptatt Nansen helt siden bergensårene. Etter Fram-ferden kom han, under påvirkning av sin svoger historikeren Ernst Sars og Bjørnstjerne Bjørnson, til å interessere seg stadig mer for unionsspørsmålet. Hans krav var i utgangspunktet ikke at unionen skulle oppløses, men at Sverige måtte godta Norge som et likeverdig land under en felles konge. Da konsulatsaken tilspisset situasjonen, var Nansen blant dem som krevde handling. Han fremhevet at Norge om nødvendig nå måtte kreve oppløsning av unionen. Da dette ble resultatet, ble Nansen av statsminister Christian Michelsen først sendt til London for å tale Norges sak der, og siden til København for å føre forhandlinger med den danske prins Carl om å bli norsk konge. Nansen var av sinnelag republikaner, men han utviklet raskt et nært vennskap med den senere kong Haakon, og før folkeavstemningen om statsformen november 1905 drog han på en foredragsturné langs norskekysten og talte varmt for kongedømmet. Mars 1906 ble han utnevnt til Norges første sendemann i Storbritannia, der hans viktigste oppgave ble å fremforhandle den såkalte Integritetstraktaten av 1907, som skulle sikre Norge hjelp fra de europeiske stormaktene dersom vår territorielle integritet ble truet eller krenket.

Etter å ha blitt løst fra denne oppgaven våren 1908 gjenopptok Nansen sitt arbeid ved universitetet, hvor hans stilling ble endret til et professorat i oseanografi. Han organiserte nye oseanografiske undersøkelser i Atlanterhavet og Norskehavet og utarbeidet sammen med sin medarbeider Bjørn Helland-Hansen monografien The Norwegian Sea. Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904. Her ble en rekke sammenhenger mellom oseanografiske, meteorologiske og biologiske forhold drøftet, og det ble lagt frem resultater som førte til et nytt syn på stabiliteten mellom de forskjellige sjikt i vannmassene. The Norwegian Sea, som ble utgitt 1909, ble et standardverk for den oseanografiske forskningen. 1912 offentliggjorde Nansen en avhandling om havets avkjøling og hvordan kaldt bunnvann dannes (Das Bodenwasser und die Abkühlung des Meeres). I disse årene var han også selv ute på flere tokt for å samle nytt materiale, bl.a. med kanonbåten Fridtjof til de nordøstlige delene av Atlanterhavet 1910 og med sin egen skute Veslemøy langs kysten og til Svalbard 1912. Den sistnevnte ferden er beskrevet i boken En ferd til Spitsbergen.

Etter hjemkomsten fra London tok Nansen også fatt på å skrive et omfattende verk om de arktiske reisers og oppdagelsers historie. Nord i tåkeheimen, som omhandler tiden frem til slutten av 1500-tallet, kom ut 1911, men Nansen fikk aldri laget fortsettelsen. Hans analyse av sagaens beretninger om de norrøne ferder til Vinland vakte betydelig oppsikt og kritikk. Nansen var ikke i tvil om at folk fra Island og Grønland hadde oppdaget Amerika og at det kunne ha vært norrøne bosetninger der, men fremholdt at sagaens fremstilling av Leiv Erikssons sjøferder i stor grad måtte betraktes som historiske romaner. I lys av Helge Ingstads senere oppdagelser og de seilingsbeskrivelser som faktisk finnes i sagatekstene, må det vel i ettertid påpekes at Nansen tok feil. Men det må da også legges til at han som naturvitenskapsmann vurderte og diskuterte nøyaktigheten i disse kildene med andre øyne enn historikerne.

Høsten 1913 foretok Nansen på invitasjon fra russiske myndigheter en lengre reise til Sibir. Ferden gikk helt øst til Vladivostok og derfra med tog til St. Petersburg. Reisen førte til at Nansen fikk stor interesse for Russland og det russiske folk. I boken Gjennem Sibirien, som ble oversatt til en rekke språk, fortalte han levende om det han hadde sett og opplevd. Sommeren 1914 drog Nansen og Bjørn Helland-Hansen på tokt til Azorene med forskningsfartøyet Armauer Hansen og kom hjem med et omfattende vitenskapelig materiale.

Da den første verdenskrig brøt løs, la Nansen forskningsarbeidet til side og brukte mye av sin tid til å arbeide for en styrking av forsvaret. Han påtok seg å holde en rekke foredrag om forsvarssaken, der meningene i folket var sterkt delte. For første gang ble Nansen enkelte steder møtt med pipekonsert – ja han fikk til og med oppleve at noen kastet stein på ham da han kom ut fra foredragssalen. Engasjementet førte til at Nansen 1915 ble valgt til president i Norges Forsvarsforening og var det like til sin død.

Nansen anklaget også politikerne for ikke å sikre landet mat og andre varer som det var behov for. Meget misfornøyd med regjeringen arbeidet Nansen en tid for å skaffe landet en ny, men lyktes ikke. Nansen fikk imidlertid rett i at myndighetene i for liten grad hadde sikret landets varebehov. Da Tyskland fikk kjøpe store mengder norsk fisk, truet Storbritannia med å stanse leveransene av kull og olje. Regjeringen måtte bøye av og stanset fiskesalget til Tyskland. Da begynte tyske ubåter å angripe norske skip, og mange sjøfolk mistet livet. En krangel med britene om salg av svovelkis fra de norske gruvene førte til at Storbritannia en tid virkelig stanset leveransen av kull. Enda verre ble det da USA kom med i krigen og Norge ikke uten videre fikk kjøpe det kornet som landet var helt avhengig av. Da Nansen sommeren 1917 ble spurt om han kunne reise til USA for å lede forhandlingene med amerikanerne, svarte han ja og gikk til en meget vanskelig oppgave. Først i april 1918 lyktes det å hale en avtale i land. Fordi regjeringen hadde problemer med å gi ham klare svar og instrukser, undertegnet Nansen til slutt avtalen helt på egen hånd. Men det skulle vise seg at det var en meget god avtale, som sikret Norge de forsyninger landet trengte fra USA, Storbritannia og en del andre land så lenge krigen varte.

April 1920 henvendte Nasjonenes Forbund seg til Nansen for å få ham til å lede arbeidet med å skaffe det store antallet krigsfanger mat og å få sendt dem hjem. Nansen var i tvil. Han var kommet i gang med vitenskapelige gjøremål igjen, men svarte til slutt likevel ja. Da Nasjonenes Forbund mars 1922 satte sluttstrek for arbeidet, var mer enn 430 000 krigsfanger utvekslet og sendt hjem gjennom det apparat og de tiltak som Nansen fikk i stand, også med de kommunistiske myndigheter i Sovjet-Russland, som ikke anerkjente Nasjonenes Forbund.

Da dette arbeidet ble avsluttet, var Nansen allerede i gang med andre og enda større hjelpeprogrammer. I Sovjet-Russland var det katastrofale tilstander på grunn av elendig vær som hadde ødelagt avlingene, uorden i samfunnet etter revolusjonen og krigshandlinger samt de kommunistiske myndigheters behandling av bøndene. Myndighetene ville til å begynne med ikke innrømme krisen, men sommeren 1921 bad de om hjelp. Om lag 35 millioner mennesker var truet av hungersnød. Røde Kors henvendte seg til Nansen og bad ham organisere det enorme hjelpearbeidet som måtte til. Nansen svarte straks ja. Heller ikke nå ville de sovjetiske myndigheter inngå noen avtale med Nasjonenes Forbund eller med de store internasjonale hjelpeorganisasjonene, men regjeringen var villig til å underskrive avtaler direkte med Nansen. Avtalene ble siden utvidet til å omfatte også republikkene Ukraina og Armenia. Hjelpearbeidet ble imidlertid svært vanskelig, ettersom de vestlige regjeringene ikke ville yte de lån som var nødvendige. Nansen henvendte seg derfor direkte til de enkelte lands innbyggere. Han skrev artikler, holdt foredrag og fikk i gang innsamlingsaksjoner. Den hjelpen Nansen på denne måten fikk i stand, reddet millioner.

Parallelt med denne innsatsen arbeidet han også med hjelpeaksjoner rettet mot greske og russiske flyktninger. Som følge av verdenskrigen, revolusjonen, borgerkrig og sult var om lag to millioner russere flyktet til andre land. Tilstanden for mange av dem var elendig, og for de fleste var det umulig å vende hjem – de ville enten bli henrettet eller sendt i fangeleir. Røde Kors og andre humanitære organisasjoner forsøkte å hjelpe, men problemet kunne bare løses ved at flyktningene fikk nye hjemland. Da Røde Kors våren 1921 henvendte seg til Nasjonenes Forbund og bad om at det måtte bli utnevnt en høykommissær for flyktninger, påtok Nansen seg etter anmodning også denne oppgaven.

Juli 1922 sammenkalte Nansen til en konferanse i Genève om hele flyktningproblemet, der 31 land deltok. Nansen viste til at et hovedproblem var at flyktningene manglet pass og identitetspapirer. Dermed var det vanskelig å få dem registrert og å få nye land til å ta imot dem. Nansen foreslo derfor å gi flyktningene et spesielt pass. “Nansen-passet” gjorde det mulig for flyktningene å søke om innreisetillatelse i de enkelte land, og etter hvert var det mer enn 50 land som godtok Nansen-passet. Verken før eller siden er én enkelt person på denne måten blitt anerkjent som myndighet på lik linje med et hvilket som helst land. Dette faktum understreker hvilken posisjon og tillit Nansen hadde, og sakte, men sikkert ble det funnet nye hjemland til storparten av de russiske flyktningene.

Fra omkring midten av 1920-årene var det i økende grad de armenske flyktningene Nansen arbeidet for. Den sovjetiske armenske republikk var opprettet nord for Tyrkia 1920, og de sovjetiske myndigheter var villig til å la et større antall statsløse armenere komme dit, men manglet penger til transport og til bygging av hus. Nansen bad Nasjonenes Forbund om hjelp, men til ingen nytte. Pengene han fikk, kom fra frivillige organisasjoner, og beløpene var for små til å løse problemene. Etter en reise til Armenia 1925 skrev Nansen boken Gjennem Armenia og gav uttrykk for sterk kritikk av de mange land som ikke ville hjelpe et forfulgt og fattig folk, men uten at det økte interessen for å hjelpe.

For sin innsats for flyktninger, krigsfanger og sultrammede fikk Nansen Nobels fredspris 1922. Men dette arbeidet gav ham mange skuffelser og tok hardt på kreftene; ikke minst ble den manglende interessen for de armenske flyktningene en tung bør. For Nansen var hjelpearbeidet en samvittighetssak, og han kunne ikke forstå de politiske vurderingene som ofte lå bak avslagene om å hjelpe.

Det har vært hevdet at Vidkun Quisling var en av Nansens nærmeste medarbeidere i hjelpearbeidet i Russland og Armenia i 1920-årene, og Quisling henviste selv ved flere anledninger til sitt “nære samarbeid” med Nansen. I realiteten var Quislings engasjement for Nansen relativt kortvarig (to halvtårsperioder i Ukraina 1922–23 og 1 1/2 måned som sekretær og tolk for en internasjonal kommisjon under Nansens ledelse i Armenia 1925) og ikke spesielt nært.

Det ble i årenes løp gjort mange forsøk på å få Nansen til å engasjere seg i norsk innenrikspolitikk, men å knytte seg til et politisk parti ville han ikke. Derimot engasjerte han seg omkring 1925 i opprettelsen av Fedrelandslaget, fordi det etter hans mening var behov for en tverrpolitisk bevegelse som kunne samle ungdommen.

Det er utrolig at Nansen også i 1920-årene fant tid til vitenskapelig arbeid og forfatterskap. Enhver ledig stund, også på hans mange reiser, ble utnyttet. 1924 skrev han for eksempel boken Blant sel og bjørn, som er en beretning om turen med Viking 1882. I siste halvdel av 1920-årene var han dessuten engasjert i et internasjonalt prosjekt som tok sikte på bruk av luftskip i den videre utforskningen av Arktis. Arbeidet løp imidlertid av en rekke årsaker ut i sanden og ble helt oppgitt ved Nansens død.

I slutten av 1920-årene begynte Nansens helse å svikte. Våren 1930 ble han etter et mindre hjerteanfall beordret til sengs, men fra sengen kom han snart i gang igjen med lesing, skriving og arbeid med forskjellige vitenskapelige problemer, som for eksempel hvordan beregning av strømhastighetene over kontinentalsokkelen skulle kunne foretas. Etter hvert var han oppe noen timer hver dag, men ble fort trett, og 13. mai 1930 døde han mens han satt ute på verandaen i vårsolen. Begravelsen fant sted 17. mai fra trappen foran Universitetets Aula. Sitt siste hvilested har Nansen i hagen på Polhøgda.

I Morgenbladets nekrolog het det bl.a.: “For Fridtjof Nansens storhet kan best måles ved hvad han er for hver enkelt nordmann, den stilling han inntar i våre sinn: Der har han sine skjønneste æresminner, i de norske hjerters hurtigere banken når hans navn blir nevnt har vi målestokken for hans uforgjengelige arbeide og skikkelse: umålelig ved yttre midler, lettfattelig og nær når hjertet spørres.” Slik ble hans ettermæle for en stor del stående i de følgende generasjoner, nærmest som en eventyrskikkelse, en legemliggjørelse av alle de beste egenskaper og karaktertrekk vi kan tenke oss. Med tiden er bildet blitt noe mer nyansert, bl.a. gjennom flere dyptpløyende biografier, som har trukket frem Nansens skepsis til det parlamentariske styresett, hans elitistiske grunnholdning og et til tider turbulent familieliv. Å utpeke ham som hovedinspiratoren bak 1930-årenes antidemokratiske strømninger og som en slags “åndelig far” for Nasjonal Samling, slik en del venstreradikale kritikere har forsøkt, er likevel å tøye tolkningen for langt.

Nansen mottok gjennom livet en lang rekke utmerkelser og æresbevisninger for så vel sin vitenskapelige som sin humanitære innsats. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og en lang rekke utenlandske akademier og vitenskapelige selskaper, og han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, bl.a. University of St. Andrews i Skottland. Nansen var en av de mest dekorerte nordmenn gjennom tidene. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden etter grønlandsferden 1889, fikk storkorset etter Fram-ferden 1896 og storkorskjeden 1925. Han var dessuten ridder av Dannebrogordenen, kommandør av den franske Æreslegionen og innehaver av storkors av den britiske Victoriaorden og flere andre utenlandske ordener. Etter Fram-ferden ble det 1896 gjennomført en landsomfattende innsamling til et fond som fikk navnet “Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme” (nå Nansenfondet). Fondet administreres av Det Norske Videnskaps-Akademi og deler bl.a. ut “Fridtjof Nansens belønning for fremragende vitenskapelig forskning”. En rekke byer i Norge har oppkalt veier og plasser etter Nansen; gater med hans navn finnes også bl.a. i Berlin, Brussel, Cape Town, Jerevan, London, Moskva, Sofia og Strasbourg. Høsten 2002 ble det avduket en statue av Nansen utenfor det russiske Røde Kors' hovedkvarter i Moskva.

Polhøgda ble etter Nansens død solgt av arvingene for en nominell sum til en gruppe donatorer, som overdrog huset vederlagsfritt til Universitetet i Oslo. Store deler av innredningen, bl.a. hans arbeidsværelse i tårnet, er bevart slik det stod i Nansens tid. Fra 1958 er Polhøgda en selveiende stiftelse, Fridtjof Nansen-Stiftelsen på Polhøgda, som har til oppgave å drive forskning på områder som stod Nansens liv og virke nær. Forskningen skjer gjennom Fridtjof Nansens Institutt (opprettet 1958) og har siden 1980-årene særlig vært konsentrert om internasjonal miljø- og ressursforvaltning, klima- og energispørsmål samt sikkerhetspolitikk og samarbeid i nordområdene.

Verker

  • Bibliografi i T. Greve: Fridtjof Nansen, bd. 2, 1974, s. 308–310

    Bøker, artikler og taler (et utvalg)

  • Paa ski over Fjeldet, i Aftenp. 1884 (På ski over fjellet, På ski over Grønland, Friluftsliv, Eventyrlyst, samlet utg., 1988)
  • Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi, Bergens Museums skr. 3, Bergen 1885 (tysk utg. s.å.)
  • Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske Bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, 1886
  • The structure and combination of the histological elements of the central nervous system, dr.avh., i BMÅ 1886, Bergen 1887, s. 30–214
  • Paa ski over Grønland. En skildring af den norske Grønlands-ekspedition 1888–89, 1890 (engelsk og svensk utg. s.å., fransk utg. 1893)
  • Eskimoliv, 1891 (svensk utg. s.å., engelsk og tysk utg. 1893)
  • Wissenschaftliche Ergebnisse von Dr. F. Nansens Durchquerung von Grønland 1888 (sm.m. H. Mohn), Petermann's Mittheilungen, tilleggshefte 105, Gotha 1892
  • Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896, 2 bd., 1897 (engelsk, tysk, fransk, finsk og svensk utg. s.å., russisk utg. 1898)
  • The Norwegian North Polar expedition 1893–1896 (sm.m. C. Archer, R. Collett, O. E. Schiøtz m.fl.), 6 bd., Kristiania/Leipzig/London 1900–06
  • Norge og foreningen med Sverige, 1905 (engelsk, tysk og fransk utg. s.å.)
  • The Norwegian Sea. Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904 (sm.m. B. Helland-Hansen), 1909
  • Nord i tåkeheimen. Utforskningen av Jordens nordlige strøk i tidlige tider, 1911
  • Gjennem Sibirien, 1914 (engelsk og tysk utg. s.å.)
  • Friluftsliv. Blade av dagboken, 1916
  • En ferd til Spitsbergen, 1920 (tysk utg. 1921)
  • Næstekjærlighet, i Samtiden nr. 1/1922, s. 1–11
  • Fred, i Samtiden nr. 1/1923, s. 1–12
  • Rusland og freden, 1923 (engelsk utg. s.å.)
  • Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd, 1924
  • Eventyr-lyst, tale holdt ved University of St. Andrews, 1926
  • Gjennem Armenia, 1927
  • Et nytt Norge, tale i Fedrelandslaget, 1928
  • Gjennem Kaukasus til Volga, 1929

    Etterlatte papirer

  • Fridtjof Nansens private arkiv av manuskripter og brev finnes i NBO

    Billedmateriale

  • Et digitalt billedarkiv på ca. 3500 bilder, Fridtjof Nansen bildearkiv, finnes hos NBO og er tilgjengelig på Internett (http://www.nb.no/baser/nansen)

Kilder og litteratur

  • Stud. 1880, 1905, 1930
  • HEH 1912
  • J. Sørensen: Fridtjof Nansens saga, 1931
  • B. Helland-Hansen/J. S. Worm-Müller: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • P. Vogt m.fl.: Fridtjof Nansen. Liv og gjerning, 1961
  • T. Greve: Fridtjof Nansen, 2 bd., 1973–74
  • K. H. Brox: Eva og Fridtjof Nansen. Et samliv, 1991
  • d.s.: Fridtjof Nansen, 1993
  • Ø. Sørensen: Fridtjof Nansen. Mannen og myten, 1993
  • B. Stenseth: En norsk elite. Nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940, 1993
  • R. Huntford: Nansen. The explorer as hero, London 1997 (norsk forkortet utg. Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, 1996)

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Blyanttegning av Christian Krohg, ca. 1893; Norske Selskap, Oslo
  • Kulltegning (hoftebilde) av Erik Werenskiold, 1893; Polhøgda, Bærum
  • Maleri (helfigur på strandbredd) av Hans Heyerdahl, 1896; Framhuset, Oslo
  • Radering (brystbilde) av Johan Nordhagen, 1897; NG
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1903, satt opp 1995; Fridtjof Nansens vei, Oslo
  • Maleri (helfigur med hatt) av Erik Werenskiold, 1915; Utenriksdepartementet, Oslo
  • Hode (bronse) av Dagfin Werenskiold, 1922; Nobelinstituttet, Oslo
  • Byste (bronse) av Dagfin Werenskiold, 1948; Vinderen skole, Oslo
  • Byste (granitt) av Kai Nielsen, 1949; Kronprinsesse Märthas plass, Oslo
  • Statue (bronse, helfigur) av Finn Eriksen, 1964; Holmenkollbakken, Oslo
  • Se også en fyldig oversikt i Norske Portretter. Videnskapsmenn, 1965, s. 365–367

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.