Fridtjof Mjøen

Skuespiller. Foreldre: Farmasøyt og rasehygieniker Jon Alfred Mjøen (1860–1939) og oversetter Cläre Greverus Berndt (1874–1963). Gift 1) 1930 med forfatter og tegner Birgitta Lilliehöök (30.7.1899–1990), datter av generalkonsul Johan Olof Lilliehöök (1865–1949) og Anna Margareta (“Greta”) Holmgren (1870–1961), ekteskapet oppløst ca. 1945; 2) 1950 med danser Aranka Matheidesz de Fay (14.10.1923–), datter av direktør Paul Matheidesz de Fay og Aranka Rohacs. Brorsønn av Alf Mjøen (1869–1956; se NBL1,bd. 9) og Reidar Mjøen (1871–1953; se sst.); morbror til Gerd Brantenberg (1941–); fetter av Inga Jacobi (1891–1937).

Fridtjof Mjøen var en allsidig begavet scenekunstner som medvirket i utallige lystspill og revyer både før og etter den annen verdenskrig. Han ble kjent for sin sofistikerte spillestil og hadde engasjementer ved en rekke teatre og i norsk og tysk film. Berømmelse landet over nådde Mjøen med Radioteatrets populære kriminalserie Paul Temple og Gregorysaken, der han spilte tittelrollen.

Mjøen vokste opp på Vindern utenfor Kristiania i et rikt kunstnerisk og kulturelt miljø. Han var eldst av seks søsken, hvorav fem gikk til scenen. Han tok examen artium på Vestheim skole 1915, og etter farens ønske studerte han medisin i Rostock, der han 1923 tok doktorgraden på et tema som belyste sammenhengen mellom musikalitet og arv. Han assisterte i flere år sin far ved Vinderen Biologiske Laboratorium. Men han trosset farens planer, leste for Gyda Christensen og benyttet senere legeutdannelsen mest til å spille leger i norsk film.

1927 debuterte Mjøen på Centralteatret i Oslo som Fritz i Arthur Schnitzlers Elskovslek, og anmelderen bemerket hans vakre ytre og skrev at han spilte med “ei blanding av lettlynde og sorgmod”. Senere hadde han engasjementer bl.a. ved Det nye teater, Chat Noir, Søilen teater og Carl Johan Teatret. 1928 filmdebuterte han i Bergenstoget plyndret i natt. 1936–37 var han sammen med Einar Sissener sjef for Det nye teater. Etter krigen var han fast ansatt ved Centralteatret, som på den tiden huset svært mange av våre fremste skuespillere, bl.a. Henki Kolstad, Frank Robert, Nanna Stenersen og Randi Brænne. To av hans søsken, Jon Lennart og Sonja Mjøen, var også med i ensemblet, og den lille staben var en tid mest som en eneste stor familie. De slo an den særegne oslotonen i utallige lystspill, revyer og satirer med dypere brodd, og Mjøen høstet jevnt over gode, til dels strålende, kritikker, f.eks. for George Axelrods Gressenkemannen (1955), der han spilte seksualprofetens rolle. Hollywood-versjonen av stykket hadde nettopp gått på oslokinoene (The Seven Year Itch, med bl.a. Marilyn Monroe), og Fredrik Parelius skrev: “Norsk teater er bedre – betydelig bedre! – enn utenlandsk film!”

Mjøen var slank og mørk med et årvåkent blikk og en smal bart etter tidens mote. Han hadde en rolig og elegant fremtreden og fikk derfor ofte gentlemansroller. Arne Hestenes skrev: “Ingen på en norsk scene kunne som han i de dager med en mer påpasselig nakke skritte forbi rottingsofaen med dypgrønne puter og bort til barskapet og mikse en Manhattan av solbærsaft, gjøre et lite kast med hodet bakover mot Randi Brænne, hipse litt på den ene skulderen og legge barten i skuddstilling: – Jeg tror jeg glemte å si deg, Gladys, at Lady Gormich Mac Mahon ringte for en time siden, hun ville gjerne få ta med hertugen av Blincheford over til en cocktail ...”

Mjøen hadde en underliggende humor i alt han gjorde, og han spesialiserte seg også på parodier av andre scenekunstnere, således i en Sissener-revy på Det nye teater, der han leste Wildenveys dikt Selma som bl.a. David Knudsen, Leif Juster, Per Aabel og Einar Sissener.

Ved siden av teateret hadde Mjøen også en rekke roller i norsk film, bl.a. i Den farlige leken, i Vigdis og i kriminalfilmen Roser til Monica. På grunn av sin tyskspråklige bakgrunn ble han og broren Jon Lennart flittig benyttet i biroller som gestapist i hørespill, i norsk film og på scenen. De snakket tysk med berlineraksent og fikk fanbrev av en noe spesiell art. Et av dem lød (anonymt): “Hittil har jeg vært uhyre begeistret for Dem i alt De har spilt, Fridtjof Mjøen, men etter Deres siste rolle hater og forakter jeg Dem.”

Sitt største publikum nådde Mjøen utvilsomt i Radioteatrets to kriminalserier Paul Temple og Gregorysaken (1952) og oppfølgeren Paul Temple og Madisonmysteriet (1953), der han spilte hovedrollen. Over hele landet satt folk klistret til radioapparatene. Når Paul Temple ble sendt, stod hele Norge stille. En slik interesse var noe helt nytt i norsk teaterhistorie. I dag finnes dessverre kun de to første episodene av Paul Temple i arkivopptak.

En annen side av Mjøens virksomhet er hans mange komposisjoner til kjente og ukjente dikt, som han resiterte til piano, bl.a. en melodiversjon av Ture Nermans Den vackraste visan om kärleken. Her fanger han inn mye av det vemod og den fortvilelse som skulle komme til å bli hans generasjon til del, idet tusenvis av deres jevnaldrende ble drept under den første verdenskrig, og der han selv mistet en tysk fetter og nær venn. Han var en del av den “tapte generasjon” og gav uttrykk for det i spillopper og i váre toner.

Verker

    Trykte verker

  • Die Erblichkeit der Musikalität (sm.m. H. Koch), dr.avh., Leipzig 1926

    Komposisjoner

  • Den vackraste visan om kärleken (T. Nerman)
  • Sykkelstyret (N. Grieg)
  • Eventyr til Ellen (H. Wildenvey)
  • Du skänkte mig en gång livet (B. Lilliehöök)

Kilder og litteratur

  • Stud. 1915,1942 og 1965
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie,1964
  • HEH 1964
  • A. Hestenes: “Fridtjof Mjøen”, nekrolog i Dagbl.23.10.1967
  • S. Mjøen: Elsk din skjebne,1977
  • T. Hartenstein: Det usynlige teater. Radioteatrets historie 1926–2001,2001
  • diverse brev, dagbøker og stamtavleopptegnelser
  • samtaler med den biograferte og hans familie og med Edith Ranum

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning, usignert, antakelig av Gösta Hammarlund; i Dagbl.23.10.1967

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.