Frederik Due var den første ikkeadelige som ble norsk statsminister. Han var en korrekt embetsmann, men han var også nær venn av kong Karl Johan, og som sådan hadde han både stor innflytelse over kongen og fikk selv en eventyrlig karriere. Han forhindret strid i perioder hvor kongen kunne ha kommet i alvorlig konstitusjonell strid med Stortinget. Han hadde evnen til å glatte over og få sakene til å gå sin gang uten de store stridigheter.
Due vokste opp i Trondheim. Farsslekten stammet fra Duved i Jämtland, og familienavnet var en avledning av stedsnavnet; slekten innvandret til Trondheim med Dues farfars far. Mellomnavnene Gottschalck og Haxthausen hadde han fra morsslekten. Hans mormor var datter av generalmajor Frederik Gottschalck von Haxthausen, som Due ble oppkalt etter. I den svenske ordenens matrikkel Serafimer er Dues mellomnavn oppført som Heltzen, men dette er feil.
Due fikk militær utdannelse, og han ble kadett ved Artilleriinstituttet i København bare 13 år gammel. Mens han var kadett, ble han 1811 stykkjunker, og han gikk ut fra instituttet som sekondløytnant 1813. Due deltok deretter i krigen mot Sverige, men ble straks etter at Norge høsten 1814 kom i union med Sverige, kjent med kongehuset. Han hadde et flott utseende, og Karl Johan, som hadde en svakhet for vakre mennesker, la merke til den pene offiseren og utnevnte ham 1815 til adjutant hos prins Oscar, den senere kong Oscar 1. Due hadde et usedvanlig belevent vesen, og han behersket fransk godt. Karl Johan snakket aldri annet enn fransk, og Due hadde dermed gode muligheter for å kommunisere med den senere konge. Han vant også prins Oscars vennskap og fortsatte som prinsens adjutant etter at denne ble kronprins 1818.
Forbindelsen med kongehuset ble starten på en lynkarriere. Due ble premierløytnant 1818, kaptein 1819 og major 1822. Samme år ble han konstituert som og 1823 utnevnt til statssekretær ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Han ble også medlem av konvoisekretariatet. Den 27 år gamle Due var kongens tolk under statsråd, og før statsråd hadde han foredratt alle norske saker for kongen på fransk. Det har imidlertid aldri blitt rettet kritikk mot ham for å utnytte denne nesten enestående posisjon. Tvertimot hadde Due en beroligende virkning på den temperamentsfulle kongen, og han har vært omtalt som en bølgedemper som kunne glatte over situasjoner og unngå kriser.
Da statsminister Severin Løvenskiold ble utnevnt til stattholder i Norge 1841, ble den politisk uprøvde Due utnevnt til hans etterfølger. Han var den første norske statsminister som ikke var adelsmann, og dette ble av den radikale presse sett som en fordel. Dues manglende politiske erfaring gav seg imidlertid utslag i at han forbigikk regjeringen i Christiania da det skulle fremforhandles en ny verditariff for øresundstollen. Dette førte til en konstitusjonell krise, og 1842 ble det bestemt at slike saker for fremtiden skulle avgjøres i felles svensk-norsk statsråd. Statsministeren og statsråd Schouboe holdt på å bli stilt for riksrett på grunn av denne saken. Due utførte deretter sin embetsgjerning på en taktfull og korrekt måte. Han hadde både kong Karl Johans og kong Oscar 1s fulle tillit, selv om det av og til ble gjort forsøk på å lage intriger rettet mot Due.
Ved tronskiftet 1858 gikk statsråd Vogt av, og Due søkte også om og fikk avskjed. Han ble deretter ambassadør i Wien og München. Her ble han i 13 år inntil han 1871 gikk av med pensjon. Due slo seg deretter ned i København, men flyttet 1873 til Christiania, hvor han døde senere samme år.
Due bekledte 1823–32 embetet som norsk herold ved Serafimerordenen, og 1832–41 var han ordensseremonimester. Hans militære karriere stoppet heller ikke opp, og 1839 fikk han rang som generalløytnant.
Due var vitenskapelig interessert, og han var fra 1826 æresmedlem av det svenske Krigsvetenskapsakademin, fra 1829 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og fra 1841 av Selskabet til udgivelse av haandskrifter vedrørende Skandinaviens historie.
Han var ikke bare ordensembetsmann, men mottok selv en rekke ordener. Han ble ridder av Svärdsorden 1821 og av Nordstjärneorden 1823. Han ble kommandør av sistnevnte orden 1832 og mottok 1847 Sveriges fornemste orden, Serafimerordenen. 1858 fikk han også storkors av St. Olavs Orden, foruten at han var innehaver av en rekke utenlandske ordener.