Frederik 4

Dansk-norsk konge. Foreldre: Kong Christian 5 (1646–99) og dronning Charlotte Amalie (1650–1714). Gift 1) 5.12.1695 i København med Louise av Mecklenburg-Güstrow (28.8.1667–15.3.1721), datter av hertug Gustav Adolf av Mecklenburg-Güstrow (1633–95) og Magdalena Sibylla av Holstein-Gottorp (1631–1719); 2) “til venstre hånd” 1703 med Elisabeth Helene von Vieregg (4.5.1679–27.6.1704), datter av prøyssisk statsminister Adam Otto von Vieregg (1634–1718) og Anna Helene von Wulfersdorff (1651–1701); 3) “til venstre hånd” 26.6.1712 på Skanderborg slott og “til høyre hånd” 4.4.1721 i København med Anna Sophie Reventlow (16.4.1693–7.1.1743), datter av storkansler Conrad greve Reventlow (1644–1708) og Sophie Amalie Hahn (1664–1722). Far til kong Christian 6 (1699–1746).

Frederik 4 var konge i Danmark-Norge i mer enn 30 år. Han var den mest arbeidsomme og pliktoppfyllende av kongene på 1700-tallet, til tross for at utgangspunktet ikke var det beste. Faren, Christian 5, ønsket ikke å bli overgått av sin sønn, og han hadde derfor gitt ham en høyst mangelfull utdannelse og hadde holdt ham utenfor statsstyret.

Frederik hadde stor arbeidskapasitet og var meget samvittighetsfull. Han satte seg grundig inn i sakene og tok sine standpunkter. Kongens kammertjener husket ham som en nådig og mild konge som ville vite alt som hendte i rikene. Han påpekte at kongen hadde stor hukommelse, var en “stærk regner” og en dyktig og nøyeregnende økonom. Dessuten tålte han kulde og var gjerne med uansett hvor dårlig været var.

Saker som angikk militære og økonomiske forhold pleide kongen å avgjøre helt på egen hånd, noe som kunne gi seg pussige utslag. Hans behandling av Årdal kobberverk i Sogn kan være et eksempel. Kobberverket, som kongen hadde overtatt 1708, gikk med svære underskudd, og embetsmennene ville gjerne overlate driften til britiske selskaper som var interessert. Men optimistiske rapporter fra verkets direktør, Johann Heinrich von Schört, hadde gitt kongen tro på verket, og det ble drevet videre for kongens regning, bokstavelig talt, så lenge han levde!

Kongen arbeidet sent og tidlig og klaget over arbeidsbyrden. Han synes å ha manglet evnen til å delegere og ha gått for mye opp i detaljene. Dette hang sikkert sammen med at han var mistroisk til sine egne rådgivere og embetsmenn. I det hele tatt fryktet han den gamle danske og holstenske adel som hadde mistet mye av sin makt ved eneveldets innførelse 1660. Han gav derfor de fleste av de viktigste embetene til menn av tysk herkomst.

Kongen brukte mye tid på å behandle klagebrev – supplikker – fra sine undersåtter og ta imot dem som oppsøkte ham. Dette var det tradisjoner for, men det gav også kongen anledning til å kontrollere embetsmennene.

Frederik 4 besøkte Norge to ganger, 1704 og 1709. Den første gangen gjennomførte han en omfattende rundreise i Sør- og Midt-Norge for å vinne oppslutning blant nordmennene. Han delte bl.a. ut en reisedaler med skryt av nordmennenes mot og tapperhet og tok imot flere hundre supplikker.

På begynnelsen av 1700-tallet gikk det en pietistisk vekkelse over Danmark og Tyskland. Frederik 4 ble påvirket, og så det som en oppgave å sette i gang misjon i perifere deler av sitt rike og i enda fjernere strøk. 1706 ble tyske pietister sendt til den danske kolonien Tranquebar på Indias østkyst for å drive misjon. 1714 opprettet han et misjonskollegium, som året etter fikk Thomas von Westen til å reise som misjonær til Finnmark. Fra 1723 støttet kongen Hans Egede, som grunnla en misjons- og handelsstasjon blant eskimoene på Grønland.

Frederik 4 hadde liten eller ingen interesse for litteratur, kunst og kultur. 1708–09 var han på en større lysttur til Italia, der han bl.a. opplevde det store karnevalet i Venezia. Det er blitt sagt at kongen hadde mer sans for Italias levende skjønnheter enn for Rafaels malte. Et kuriøst resultat av italiaturen var at kongen utnevnte to italienere til markgrever av henholdsvis Lister og Mandal i Norge; markgrevetittelen har verken før eller siden vært brukt i Danmark-Norge.

Frederik 4 hadde en sjelden evne til å kombinere pliktfølelse og hardt arbeid med en amorøs livsstil. 1695 giftet han seg med Louise av Mecklenburg-Güstrow, som han fikk fem barn med. Samtidig hadde han flere elskerinner, og var to ganger gift “til venstre hånd” mens dronning Louise levde. Han var altså bigamist, og gjorde seg dermed skyldig i en forbrytelse som ifølge loven skulle straffes med døden!

Under et maskeball på Koldinghus 1711 møtte kongen sin store kjærlighet, den tyskættede adelskvinnen Anna Sophie Reventlow, som han også giftet seg med til venstre hånd. Da dronningen døde 1721, giftet han seg med Anna Sophie Reventlow “til høyre hånd” – dagen etter dronningens begravelse! Forholdet varte livet ut og resulterte i seks barn, som alle døde som små.

I utenrikspolitikken fulgte Frederik 4 den tradisjonelle kurs med front mot Sverige og dets tradisjonelle allierte, hertugen av Holstein-Gottorp. Etter at Karl 12 var slått ved Poltava 1709, gikk Frederik i forbund med den russiske tsar, ikke bare for å sprenge forbindelsen mellom Sverige og Holstein-Gottorp, men også for å gjenerobre de tapte provinsene Skåne og Båhuslen i Sverige. Resultatet ble Den store nordiske krig, som kom til å vare helt til 1720.

Frederik 4 var ikke noe militært talent, og i motsetning til Karl 12 deltok han ikke personlig i kampene. Derimot gjorde han en stor innsats bak skrivebordet. Selv om de svenske områdene ikke lot seg gjenerobre, greide Danmark-Norge seg langt bedre mot Sverige enn hva som hadde vært tilfelle under Frederiks forgjengere. Flåten, under ledelse av nordmennene Iver Huitfeldt og Peter Wessel Tordenskiold, vant mange seirer, og Karl 12s angrep på Norge 1716 og 1718 førte ikke frem.

Resultatet av krigen ble at Gottorps del av Slesvig ble erobret av Danmark (og inkorporert i kongens slesvigske besittelser 1721), og svenskene forpliktet seg til aldri mer å støtte hertugen av Gottorp mot Danmark. Dessuten mistet de sin tollfrihet i Øresund. Sverige måtte også oppgi sine besittelser i Baltikum og Nord-Tyskland. Dermed var en ny likevekt etablert i Norden og – skulle det vise seg – det var slutt på de mange krigene i Norden.

For Danmark-Norge ble det fremste utenrikspolitiske målet ikke lenger å gjenerobre de tapte provinser fra Sverige, men å opprettholde likevekten og unngå krig med Russland. I kampen mot Karl 12 hadde Frederik 4 og Peter den store av Russland vært alliert, men det hadde likevel vært flere knuter på tråden. 1718 hadde Frederik avvist et tilbud om ekteskap mellom kronprins Christian og tsarens eldste datter, Anna. Etter at krigen var slutt, fulgte en tilnærming mellom tsaren og hertugen av Gottorp, som ønsket russisk støtte for å få tilbake sine slesvigske besittelser. Et ekteskap mellom hertugen og Anna kom raskt på tale (og ble inngått 1725).

1722 var det fare for krig med Russland, og samtidig dukket det opp en trussel om sprenging av den dansk-norske helstaten. Det var en vidløftig person ved navn Povel Juel, sønn av en borger og nordlandshandler i Trondheim, som stod bak det siste. Juel var blitt avsatt som amtmann i Lister og Mandal 1718 og hadde senere sendt ansøkninger til kongen med trussel om hevn dersom de ikke ble innvilget. Gjennom to svensker kom Juel i kontakt med hertugen av Gottorp, med den russiske sendemann og med Peter den store selv. Planen gikk ut på å løsrive Norge samt Færøyene, Island og Grønland fra Danmark. Hertugen av Gottorp skulle bli konge i Norge, Peter den store skulle få øyene, og Povel Juel selv skulle få en ledende stilling i det russiske statsstyret. Planene ble avslørt gjennom åpning av Juels korrespondanse, og han ble dømt til døden og omgående henrettet vinteren 1723.

Selv om Juels planer var aldri så fantastiske, ble Frederik 4 skremt, og prøvde helt på egen hånd og bak statsrådets rygg å få til en tilnærming til Peter den store. Det ble imidlertid mislykket. Alliansen mellom Gottorp og Russland kom til å bestå, og dermed også det gottorpske problem som en konstant hodepine i dansk utenrikspolitikk. Det var naturlig å søke støtte fra Frankrike og Storbritannia, som begge hadde garantert for annekteringen av den gottorpske del av Slesvig. Men forskjellige forhold forårsaket uenighet, og først 1726 ble det inngått en allianse mellom Danmark-Norge og de to vestmaktene.

Etter Den store nordiske krig var rikets finanser ødelagt, og kongen strevde med å få dem på fote igjen. Men tidene var dårlige, i Europa var det sviktende etterspørsel særlig fra 1725, noe som berørte den danske eksporten av jordbruksvarer og den norske trelasteksporten; den sistnevnte fikk også konkurranse fra Sverige. I Norge fortsatte krongodssalget som var startet i annen halvdel av 1600-tallet, og det ble også solgt over 600 kirker med tilhørende jordegods til private, også til bønder som ofte hadde slått seg sammen. Svært mange av kirkebygningene forfalt.

Kongens siste år var lite lykkelige. Store deler av bykjernen i København ble ødelagt i en brann 1728, og året etter døde hans siste gjenlevende barn med Anna Sophie Reventlow. Kongen var plaget av samvittighetsnag og så det som Guds straff at ingen av hans barn med henne vokste opp. Det er naturlig å se en sabbatsforordning fra april 1730 som et utslag av kongens dystre sinnsstemning: Maskerader, komedier, gilder og gjestebud ble forbudt på søn- og helligdager. Kongen døde i oktober samme år på hjemvei fra en reise til hertugdømmene.

Kilder og litteratur

  • E. Holm: Danmark-Norges Historie 1720–1814, bd. 1, København 1891
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • S. Steen: Tidsrummet 1720 til omkring 1770, bd. 6 i NFLH, 1932
  • S. Dyrvik: Den lange fredstiden 1720–1784, bd. 8 i CNH, 1978
  • S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 4, 1980
  • Ø. Rian: “Landsfader og skrivebordskonge”, i V. Henriksen m.fl.: Norges konger fra sagatid til samtid, 1987 (rev. utg. 1995)
  • O. Feldbæk: Nærhed og adskillelse 1720–1814, bd. 4 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (i salvingsdrakt, helfigur) av Bénoit le Coffre, u.å.; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i Danmark-Norge 1380–1814, bd. 4, s. 26
  • Maleri (halvfigur) av Balthasar Denner, trolig 1717, Rosenborg Slot, København; gjengitt i Danmark-Norge 1380–1814, bd. 3, s. 339
  • Se også liste i DBL3, bd. 4, s. 539–540

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.