Frank Weylert

Sanger og skuespiller. Foreldre: Sjømann, forretningsdrivende m.m. Oskar Emanuel Johansen (1899–1986) og Olga Elisabeth Ericsson (1899–1982). Gift 1958 med Olga Alfhild Tobiassen (22.8.1921–), datter av stuert Thomas C. Tobiassen (1879–1966) og fysioterapeut Magda Skogsøy (1889–1980). Navneendring til Weylert 1945, offisielt godkjent 1968.

Frank Weylert var teaterets galantier med en sikkerhet og eleganse som gjorde ham selvskreven i både klassiske operetter og musikaler. Samtidig hørte han som skuespiller med til den uunnværlige basis i alle små institusjonsteatre: den som kan ta på seg nær sagt alle slags roller.

Allerede som skolegutt kom Frank Johansen med i amatørteater i Oslo, og han fikk også en rolle i en profesjonell oppsetting av Flaggermusen. Da krigen kom, flyktet familien til Sverige, der han lærte sang fra begynnelsen av ved musikkonservatoriet i Stockholm og scenearbeid på Calle Flygares teaterskole. Senere under krigen kom han over til Storbritannia, der han ble satt inn i velferdstjenesten med sang og annen underholdning.

Sin virkelige debut fikk Weylert 1946 hos Leif Juster på Edderkoppen teater, der han bl.a. spilte mot den danske sangerinnen Marguerite Viby. Fra USA kom beretninger om musikaler som en spennende sjanger, og Weylert ville ta et læreår – det ble til 10 år hos Lewis & Young Production i Los Angeles (1950–61). Her ble han drillet inn i den amerikanske musikaltradisjonen og lærte det meste om å spille i musikaler, fra strupehode til tåspiss. Han fikk et stort repertoar, ettersom det hendte at man måtte studere inn nye oppsetninger med bare ukers prøvetid. Her utviklet han også sin utrolig gode sans for “timing”.

Weylert kom tilbake til Norge som frilanser 1961, men etter en turné til Sverige ble han 1963 ansatt i Svenska Riksteatern og medvirket i en rekke oppsettinger til han 1968 ble fanget inn av teatersjef Bjørn Endreson i Stavanger. Hans debut på Rogaland Teater var som en fløyelskledd, ulykkelig kunstner i Fiolen fra Montmartre. I de første årene var det i musikalske skuespill og farser hans stemme, kropp og rolletolkning kom best til sin rett. Han flørtet skjelmsk med grevinner og kammerpiker i de store operettene, svingte flosshatten og steppet i amerikanske swingmiljøer.

Produksjonene av de store operettene ble imidlertid dyre, og tidene krevde utvikling. 1973 fikk Frank Weylert Rogaland Teaters ærespris “Maktå” for sin utvikling fra “fin sanger” til skuespiller. Særlig i Kjetil Bang-Hansens tid som teatersjef utviklet han seg og formet etter hvert også karakterroller og tragiske roller med sikkerhet og respekt for sitt yrke. Weylert dekket slik hele repertoaret, fra farsefigurer til dypt tragiske, forhutlede skikkelser, fra syngende Chicago-gangster til paven i Roma. Han fikk sentrale roller i Ibsens, Brechts, Ionescos og Dario Fos dramaer og ble en av teaterets sentrale skuespillere. I løpet av tiden i Stavanger tok han også videreutdannelse i sang i Wiesbaden i Tyskland.

Weylerts avskjedsforestilling i Stavanger var som oberst Pickering i My Fair Lady (1991); da hadde han spilt om lag 80 ulike roller gjennom 23 år. Som pensjonist samme høst spilte han også i Anything Goes, og året etter spilte han 150 forestillinger som “Daddy” Warbucks i musikalen Annie på Bryggeteatret i Oslo. Senere var han også med i musikalen Oliver på Chat Noir. I Stavanger spilte han i Ibsens Brand 1994 og i Spelemann på taket 1995.

Kilder og litteratur

  • Artikler i Stavanger Aftenblad 1971–2001
  • opplysninger fra medarbeidere ved Rogaland Teater

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.