Francis Sønnichsen er et eksempel på den typiske industrigründeren. Med faglig ingeniørbakgrunn, satsingsvilje og kremmerånd preget han to ulike bransjer gjennom første halvdel av 1900-tallet.
Francis vokste opp i skyggen av to konkurser. Den nærmeste var farens, Nils Sønniksens, men den mest dramatiske var morfarens. Tønsbergrederen Peder Hansen Pandes konkurs rystet samtiden og skal ha vært blant inspirasjonskildene til Bjørnsons En fallit. Etter konkursene flyttet Sønniksen-familien tidlig i 1870-årene til Risør, hvor Francis ble født. Han fikk sin skolegang i Kristiania, etter at familien flyttet dit 1889. Familiens økonomi begrenset skolegangen, men Francis fant seg vel til rette ved Kristiania Tekniske Skole, der han tok eksamen 1902. Etter arbeidsopphold ved Akkumulatorfabrik AG i Tyskland og i København kom han tilbake med kunnskaper om elektrisitet og med pågangsmot til å sette i gang egen virksomhet. 10. november 1910 registrerte han Francis Sønnichsen Elektroteknisk Entreprenørforretning i Kristiania.
Elektrisiteten var for alvor på vei inn i samfunnet, og Sønnichsens montører fikk nok å gjøre. Fra starten av hadde han 17 ansatte, og første oppdrag var den nybygde Piperviken småkirke. Installasjonen av 62 lampepunkter gav en omsetning på 860 kroner. Ved siden av elektroinstallasjoner leverte Sønnichsens firma også utstyr til kraftverkene som vokste opp i raskt tempo i årene frem mot den første verdenskrig.
Da Norsk Rørfabrikk gikk konkurs 1919, var Sønnichsen en av de store kreditorene. Siden fabrikken produserte elektrikerrør, som var et viktig produkt for Sønnichsen, kjøpte han konkursboet og startet Det Norske Rørvalseverk.
Rørvalseverket skulle bli Sønnichsens nye hjertebarn. Ut over det å sikre egen forsyning av elektrikerrør så gründeren raskt nye muligheter i en helt ny bransje. Han trakk seg derfor ut av installasjonsforretningen; 1923 tok han Karl Fredrik Oppegaard opp som kompanjong, og seks år senere overtok Oppegaard som eneinnehaver. Installasjons- og handelsforretningen beholdt imidlertid Sønnichsen-navnet inntil det under den annen verdenskrig ble forkortet og endret til Sønnico.
Rørfabrikken hadde sin gamle virksomhet i Thv. Meyers gate på Grünerløkka. I løpet av 1920-årene ble virksomheten modernisert og utvidet, takket være forbedring av produksjonsprosessene. Sønnichsen ønsket kontroll over produksjonen og samlet rundt seg ingeniører som videreutviklet prosessene og konstruerte maskinene som skulle brukes. Det viktigste produksjonstekniske gjennombruddet kom med den såkalte Sønnichsen-prosessen, som han utviklet i 1920-årene sammen med bl.a. ingeniør Francis Frisch. Prosessen baserer seg på elektrosveising ved hjelp av strøm som ledes mellom elektrodene gjennom selve røret. Sønnichsen-prosessen gjorde produksjonen raskere og mer kostnadseffektiv og gav utover i 1930-årene også betydelige lisensinntekter, ettersom andre rørprodusenter tok prosessen i bruk.
Rørvalseverket blomstret, og 1935 flyttet verket inn i nye lokaler på Sandaker. Bedriften forsynte da 95 % av det norske markedet med elektrikerrør. Utvidelsen gjorde at sortimentet kunne utvides til andre typer stålrør. Sønnichsen Rørvalseverket ble, med sine S-rør, kjent over store deler av verden.
Francis Sønnichsen holdt seg nært til den daglige virksomheten i sitt firma. Likevel var han også aktiv med tillitsverv bl.a. i Norges Varemesse og Elektrotekniske Firmaers Forening. Sønnen Arne Sønnichsen gikk inn i firmaet 1939 og overtok som eneinnehaver da Francis Sønnichsen døde 1963. Virksomheten eies fortsatt av familien; fra 1970 har all produksjon foregått i Fredrikstad, men med salg i en rekke land. Ved inngangen til 2000-tallet har Sønnichsen AS over 100 ansatte og eksporterer over 90 prosent av produksjonen.