Faktaboks

Finn Mortensen
Finn Einar Mortensen
Født
6. januar 1922, Kristiania
Død
21. mai 1983, Oslo
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Forlegger Ernst Gustav Mortensen (1887–1966) og Anna Marie Damnæs (1886–1960). Gift 1) 16.1.1947 med Liv Hammerstrøm (26.1.1922–4.9.1969), datter av musiker Gustav Adolf Hammerstrøm (1892–1975) og Hedvig Jacobsen (f. 1892); 2) 1970 med Inger Munch Eng (1942–), datter av avdelingssjef Gunnar Eng (1907–97) og Edle Munch (1911–2001).

Finn Mortensen hadde i en lang periode i tiden etter den annen verdenskrig stor innflytelse på det norske komposisjonsmiljøet. Han var en betydelig komponist, ikke minst som pådriver for den internasjonale modernismen, og hadde en sentral posisjon i flere musikkorganisasjoner. Han ble Rikskonsertenes første direktør og landets første professor i komposisjon (ved Norges musikkhøgskole, 1973), og han kom til å påvirke en hel generasjon av unge komponister.

Mortensen vokste opp i et forlagsmiljø, og det var forventet at han skulle gå inn i farens firma, Ernst G. Mortensens forlag. Faren var ivrig amatørmusiker, og Finn spilte kontrabass i Oslo Handelsstands orkester, der faren var dirigent. Hans første komposisjoner stammer fra gymnastiden og viser at han nok var inspirert av Fartein Valens musikk, samtidig som han manglet kompositoriske ferdigheter. Han tok examen artium 1941, og i løpet av krigen tok han timer i harmonilære og kontrapunkt hos Thorleif Eken og Klaus Egge. Det ble en viktig start, og da han kom over Paul Hindemiths lærebok i komposisjon, gikk han i gang med et grundig selvstudium, som la grunnlaget for hans komposisjonsvirksomhet.

Den første offentlige fremføringen av en av Mortensens komposisjoner var Trio for strykere, op. 3, som ble spilt ved Ung Nordisk Musikkfest i Oslo 1950. I april 1954 hadde han sin debutkonsert som komponist, sammen med Øistein Sommerfeldt. Kritikkene var varierende, men det ble et godt utgangspunkt for hans karriere. Han ble medlem av Norsk Komponistforening og fikk stipend til et studieopphold i København. Studiet med Niels Viggo Bentzon vinteren 1956 fikk den aller største betydning for hans utvikling. Dels var det Bentzons åpne og frie holdning til modernismen, dels var det hans tolkninger av Schönbergs musikk som inspirerte Mortensen. Blåsekvintett, op. 4, som ble uroppført ved debutkonserten, hadde allerede hatt flere oppføringer og ble tatt ut til å representere Norge ved Verdensmusikkfestivalen (ISCM) i Stockholm sommeren 1956.

Fremføringen av verket i en internasjonal sammenheng, og inspirasjonen fra festivalen, betydde mye for Mortensen. Han samlet etter hvert omkring seg en gruppe komponister som var interessert i den internasjonale modernismen. Denne kretsen, med bl.a. Egil Hovland, Arne Nordheim, Knut Nystedt og Gunnar Sønstevold, kom raskt inn i styret for foreningen Ny Musikk. Allerede 1959, da Mortensen var nestformann, fikk de etablert konserter der tidens mest radikale komponister ble fremført. I årene som fulgte, hadde foreningen opptil 12 konserter i løpet av sesongen. Mange av konsertene vakte stor oppmerksomhet, med store medieoppslag.

Mortensen var formann i Ny Musikk 1961–64 og 1966–67 og i Norsk Komponistforening 1971–74. 1963–73 var han musikkanmelder i Dagbladet, og han var også i mange år korrespondent for det betydelige tyske musikkmagasinet Melos. Da programposten Musikk i brennpunktet startet i NRK 1962, var han en av programlederne, og da Rikskonsertene ble etablert 1968, ble han institusjonens første direktør. Langt på vei kan vi snakke om tiden fra 1956 til 1969, kanskje enda lenger, som en “Mortensen-periode” i norsk musikkliv.

1960 ble Mortensens Fantasi og fuge for klaver tatt ut til ISCM-festivalen i Köln. Det bygger på prinsipper fra tolvtoneteknikken og var det første norske verket innen denne komposisjonsteknikken. Mortensen var også den første norske komponist som ble presentert på de berømte feriekursene for ny musikk i Darmstadt. Sonate for to klaverer (Lykkehjulsonaten) ble fremført 1966, året etter at den var komponert.

Finn Mortensen blir gjerne karakterisert som modernist, og i noen grad kan det være riktig. Men først og fremst var han internasjonalist. Hans utsagn om at han hadde “aversjon mot nasjonal rosemaling” er representativt for hans oppfatninger. Gjennom hele hans produksjon er det et personlig, romantisk uttrykk som gir hans modernisme en distanse. Riktignok ble han sterkt engasjert i Darmstadt-skolens kompositoriske ideer, men hans egne komposisjoner har nesten alltid et preg av ironi, humor eller melankoli. Han oppfattes gjerne som tolvtonekomponist, men skrev bare tre komposisjoner med bruk av streng tolvtoneteknikk. Hans serielle komposisjoner var oftest preget av en personlig frihet, der teknikken aldri ble et stengsel for hans personlige valg. Dersom teknikken ikke “stemte med hans egne ideer”, måtte teknikken vike for hans kompositoriske intuisjon. Det er ut fra en slik betraktning Mortensen kan karakteriseres som en modernistisk romantiker.

Verker

    Utvalgte verker

  • Trio for strykere, op. 3, 1950
  • Blåsekvintett, op. 4, 1954
  • Fantasi og fuge for klaver, 1958
  • Sonate for to klaverer, 1965
  • Komplett verkliste finnes i E. Nesheim, 2001

Kilder og litteratur

  • K. Mortensen: “Min bror Finn”, i O. H. Moe og S. Skouen (red.): Mortensen 60. Festskrift til Finn Mortensen på hans 60-årsdag 6. januar 1982, 1982
  • E. Nesheim: “En konstant evolusjon”, sst.
  • d.s.: Modernismens døråpner i Norge, dr.avh., 2001