Finn Christensen var en av pionerene i norsk nonfigurativ billedkunst i 1950- og 1960-årene, og utførte i årenes løp også en rekke offentlige utsmykninger.
Christensen hadde ingen bakgrunn som skulle tilsi at han fra unge år var bestemt til å bli maler. I barndomshjemmet ved Bislett i Oslo var det “alminnelige” bilder på veggene, og selv om skoleeleven Finn var uvanlig dyktig til å tegne, mottok han meget få inntrykk av moderne samtidskunst. Han hadde knapt sett en eneste utstilling – og hadde aldri vært i Nasjonalgalleriet – da han en dag i 1937 slo opp i yrkesregisteret i telefonkatalogen for om mulig å finne en kunstmaler som kanskje kunne gi ham undervisning. Navnet Kai Fjell, som han aldri hadde hørt før, så kjekt ut. Christensen ringte, og Fjell, som stod midt oppe i forberedelsene til sin egen store utstilling, tok imot ham, kikket på noen bilder han hadde tatt med, og sendte ham til Carl von Hanno. Senere ble det elevtid hos Doro Ording og atter senere Tegneskolen.
Høsten 1945 kom Christensen med i det første etterkrigskullet på Statens Kunstakademi, hvor han bl.a. hadde Jean Heiberg og Per Krohg som lærere. “Krohg var flink til å korrigere og var jo selv en glimrende tegner, men jeg kunne ikke fordra at han pekte på det som jeg selv visste var gæernt. Derfor skulket jeg ofte når han var i vente. Heiberg var helt annerledes, han sa lite, men det han sa var veloverveiet og tydelig. Han hadde følsomhet og viten. Det hadde Sigurd Winge også, det oppdaget jeg da jeg var assistent hos ham senere.”
Christensen debuterte på Statens Høstutstilling 1946 med et lite bilde som ingen la merke til. Det eneste kunstneren selv hadde igjen etter begivenheten, var innbydelsen til vernissagefest på Hotel Continental, hvor det ble servert hors d'œuvres, blandet kjøttrett og isbombe med to dobbelte drammer, en halv liter pils, en kvart rødvin, et glass hvitvin og en dobbelt likør for den nette pris av 25 kroner.
1949 stilte han ut i Kunstnerforbundet sammen med den 11 år eldre Omar Kvalvaag. Han fikk en god mottakelse, men det virkelige gjennombruddet kom først med en stor grafikkutstilling hos Kåre Berntsen 1961, etter at han hadde studert ved S. W. Hayters Atelier 17 i Paris med fransk statsstipend og Ib Schlytters legat. På denne utstillingen solgte han 74 bilder. Han gråt av glede, fortalte han, og brukte en del av pengene til å kjøpe en ring til sin kone, kunstneren Lise Nicolaisen, og en brukt Skoda som han fikk rimelig fordi han betalte delvis med et bilde. Senere måtte han gi opp grafikken fordi den tok for hardt på høyrehånden.
På utstillingen i Kunstnerforbundet hadde Christensen bl.a. med et stort materialbilde i kobber, glass og gips, Madonna, som forvirret noen av kritikerne. Det var et eksperiment, og først langt senere oppdaget man at det hadde pekt fremover: Christensen har brukt mange forskjellige materialer (som glass, keramikk, metaller og naturbetong), særlig i store utsmykningsoppgaver, som han etter hvert fikk mange av. I maleriet viste han gjennom mange år en stadig sterkere evne til å fornye seg. Selv om formsproget, som bygger på geometriske elementer, forble lett gjenkjennelig, hadde han alltid nye ting å si, og en stadig mer avklaret måte å si dem på.
Christensen ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Göteborgs Konstmuseum, Nationalmuseum i Stockholm, Statens Museum for Kunst i København og Museum of Modern Art i New York. Han leverte utsmykninger til en rekke offentlige bygninger i Oslo, bl.a. NRK, Dominikanernes kapell, Katarinahjemmet, Oslo kommunale Legevakt, Rikshospitalet, Lambertseter kirke, Ullevål sykehus, Aker sykehus, Kreditkassens hovedkontor på Stortorvet, cruiseskipet Royal Viking Star og Galleri Oslo. Han hadde en lang rekke separatutstillinger og deltok på kollektivutstillinger i en rekke land i og utenfor Europa. På en utstilling i Tegnerforbundet 1999 kjøpte Nasjonalgalleriet 9 bilder av ham.
Finn Christensen var medlem av en rekke juryer for offentlige utsmykninger, og var styremedlem i Norsk kulturråd 1985–88. Han hadde ikke elever, men han korrigerte noen få yngre kunstnere. En av dem, maleren Tone Indrebø, sa om ham at han var “streng, og samtidig veldig hjelpsom. Han kunne se den ene flekken som hoppet ut av flaten, han fant den øyeblikkelig”.