Finn Amundsen

Sportsjournalist. Foreldre: Lege Gunnar Spone Amundsen (1858–1932) og Nicoline Karethe Pedersen Valbø (1870–1944). Gift 1925 med Elsa Abrahamsen (25.8.1904–11.10.1982), datter av agent Mathias Abrahamsen (1875–?) og Gyda Ruud (1875–1952).

Finn Amundsen var en pioner innenfor norsk idrettsjournalistikk, og huskes særlig for sine skøytereportasjer i radio.

Som naturlig for en legesønn fra Oslo begynte Finn Amundsen på en utdanningskarriere, men etter middelskole, handelsskole og studier i utlandet kom han etter hvert til å vie hele sitt liv til idretten. Allerede 23 år gammel ble han medredaktør i Idrætsliv, som på den tiden var det viktigste idrettsorganet i Norge. Samtidig var han også opptatt av aktiv idrett, og ble i begynnelsen av 1920-årene en av Lyns dominerende spillere på klubbens B-lag i fotball. Han kunne i løpet av en periode på 19 år smykke seg med oslomesterskap i junior, klasse B og old boys.

I årene som fulgte var han også en mye benyttet dommer både i ski og fotball. Innenfor hoppsporten ble han forbundsdommer, og som fotballdommer fikk han 1938 æren av å dømme cupfinalekampen mellom Fredrikstad og Mjøndalen. Likevel ble det innsatsen som radioreporter og banespeaker under de store skøyteløpene som kom til å gi ham en så fremtredende posisjon blant det norske idrettspublikumet.

Amundsen var redaktør av Idrettsliv helt til avisen 1932 ble slått sammen med Sportsmanden. Her fortsatte han som redaktør i en kort periode inntil han 1933 tiltrådte som sportsredaktør i Morgenbladet, en stilling han hadde til sin død.

Ved siden av arbeidet i avisen ble Amundsen knyttet til NRK tidlig i 1930-årene, og hans skøytereportasjer kom til å danne skole for alle hans etterfølgere. Hans velkjente “klar med klokker” ble et signal til hele Norge om å samle seg foran radioapparatene, og sammen med P. Chr. Andersens fotballreportasjer stod Amundsen for de store idrettslige mediabegivenhetene gjennom mange år. Når anledningen bød seg, kombinerte han radiovirksomheten med en like imponerende speakertjeneste, spesielt på Bislett under de store skøyteløpene. Også her dannet han skole, og bidrog til at et helt folk ble dus med rundetider og rekorder. Det er neppe for mye sagt at Amundsen var den enkeltperson som bidrog mest til den store skøyteinteressen i Norge.

I årenes løp skrev Amundsen en rekke bøker. Han oversatte også Clas Thunbergs store bok Alene mot hele Norge, naturlig nok ettersom han var en stor finlandsvenn.

“Niff”, som han ble kalt – og som også var hans signatur i avisen, deltok med stor kraft i flere idrettsorganisasjoner. Først og fremst interesserte han seg for Sportsjournalistenes klubb, hvor han var formann i tre perioder og senere ble utnevnt til æresmedlem. Med sitt lune humør og sine mange muntre historier ble han her et naturlig samlingspunkt. I noe yngre år var han også en sentral skikkelse som reiseleder, både når skøyteentusiastene skulle til Davos under de store mesterskapene, eller når Lyns fotballspillere skulle på turné. Den velkjente Osloklubben var i alle år ett av Amundsens hjertebarn.

Amundsen og hans familie var i hele sitt liv sterkt opptatt av scenekunsten og dens utøvere. Dette var ikke minst en følge av at hans yngre søster, Signe Amundsen (1899–1987), var en av våre mest kjente operasangerinner gjennom en årrekke. En av hans to sønner ble også en betydelig musiker.

Finn Amundsen gikk bort bare 61 år gammel, men fikk i løpet av sitt forholdsvis korte liv markert seg på en sjeldent fortjenestefull måte.

Verker

  • Store fredelige slag, 1941
  • Husker du?, 1945
  • Mesterskap og rekorder, 1948
  • Oslo skøyteklubb gjennom 50 år 1898–1948, 1948
  • Skøyteboken. Radiolytternes håndbok, 1948
  • Norsk idrett siden frigjøringen, Trondheim 1949
  • Stjerner på bølgelengde. En illustrert skøytekavalkade, 1954

Kilder og litteratur

  • Norske Sportsjournalisters Forbund 75 år, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.