Fernanda Nissen

Journalist, kritiker og politiker. Foreldre: Skipsreder og verftseier, konsul Thomas Thomesen (1816–87) og Bertha Marthine Olea Debes (1825–76). Gift 1) 17.10.1882 i Bergen med redaktør Lars Kristian Holst (1848–1915), ekteskapet oppløst 1895; 2) 5.5.1895 i Göteborg med lege Oscar Egede Nissen (1843–1911). Brordatter av Ole Thomesen (1817–1905; se NBL1, bd. 16); svigerinne til Erik Werenskiold (1855–1938).

Fernanda Nissen hadde en fremtredende plass i norsk offentlighet som kulturskribent, litteraturkritiker og reformpolitiker fra slutten av 1880-årene til sin død 1920. Som kommunepolitiker for Arbeiderpartiet i Kristiania gjorde hun en banebrytende innsats på en rekke sosiale felt, fra familie- og skolepolitikk over fengsels- og bibliotekvesenet til byplanlegging. Hun var også en hoveddrivkraft i arbeidet med å opprette parker og grøntanlegg i byen.

Fernanda Thomesen vokste opp i Kragerø, men ble sendt til Christiania for å gå på skole, først frk. Falsens pikeskole og senere Nissens pikeskole, der hun tok guvernanteeksamen 1882. I skoletiden ble hun bl.a. kjent med Cecilie Thoresen og Anna Bugge, som ble sentrale kvinnesakskvinner. 1884 ble hun medlem i Skuld, “diskussionsforening for kvinder”, og hun var blant underskriverne på invitasjonen til å danne Norsk Kvinnesaksforening 1885.

1882 ble hun gift med Lars Holst og fulgte ham til Bergen, der han var medredaktør i Bergens Tidende, og tilbake til Kristiania 1883, da han ble redaktør i det kulturradikale Dagbladet. Fernanda Nissen skal også ha skrevet i Dagbladet, men artiklene lar seg ikke lenger spore. Paret fikk to barn – datteren Gunvor, som døde 15 år gammel, og sønnen Helge.

1889 støttet Fernanda Nissen i likhet med mange andre venstreintellektuelle aktivt streiken blant de kvinnelige fyrstikkarbeiderne på Bryn og Grønvold, og engasjementet ble avgjørende for hennes videre liv. Hun meldte seg inn i Det norske Arbeiderparti og var en tid leder av den nystartete Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening, og hun møtte Oscar Egede Nissen, som hun forelsket seg i. Han var en kjent figur i offentligheten, bl.a. som tidligere leder av totalavholdsbevegelsen, og han var gift med den feirede pianisten Erika Lie Nissen. Det ble en offentlig skandale da de to bad om skilsmisse, men de trosset den offentlige mening og giftet seg 1895. Senere samarbeidet de tett både i kulturspørsmål og i parti- og kommunepolitikken, men reiste også mye sammen, og da Oscar Nissen døde 1911, var Fernanda Nissens savn så sterkt at hun forsøkte å oppnå kontakt med mannen gjennom spiritistiske seanser.

Fernanda Nissen var høyt skattet som teater- og litteraturformidler. Hun skrev en lang rekke artikler, bl.a. nesten 300 litteratur- og teateranmeldelser i Social-Demokraten, og var med i redaksjonen av Kvinden (senere Arbeiderkvinden) fra første nummer 1909. Hun skrev først under merket “F” og senere under fullt navn. Ved siden av å anmelde litteratur og teater skrev hun om politiske og sosiale spørsmål og dekket gjerne demonstrasjoner og andre politiske manifestasjoner. I 1890-årene var det teateret som opptok henne mest. Hun arbeidet sammen med Oscar Nissen for at det nystartede Nationaltheatret skulle åpnes for arbeiderklassen, men hun gikk også inn for å danne et eget arbeiderteater og var dermed med på å legge grunnlaget for det senere Folketeatret.

Det er en tydelig folkeopplysende og oppdragende ambisjon i det hun skriver, men samtidig fremtrer hun som en glødende engasjert deltaker. Hun henvender seg ofte til leserne og bruker dessuten ofte vi-form, som viser hennes ønske om å dele sine kunstopplevelser og sine sosiale erfaringer med den ennå uopplyste arbeiderklassen som sosialdemokratene var i ferd med å organisere. Hun skrev også litteraturanmeldelser i det borgerlige kvinnebladet Urd. Her skriver hun mer i tråd med tidens litteraturkritiske stil, men engasjementet vises også. Hun fremhevet særlig den nyrealistiske litteraturen, som slo gjennom tidlig på 1900-tallet, og tok særlig opp verkene til de nye, kvinnelige forfatterne og til forfattere med tilknytning til arbeiderklassen.

Fernanda Nissen tilhørte et nettverk av kvinnelige forfattere og kritikere som holdt sammen på tvers av politisk tilhørighet. Blant disse var Nini Roll Anker, Hulda Garborg, Regine Normann, Barbra Ring og Sigrid Undset. Det som samlet dem, var en nyrealistisk orientering og dessuten noen felles erfaringer som kvinner. Flere av dem hadde vært gjennom en skilsmisse. Dessuten stod de i opposisjon til den “gamle”, liberale kvinnesaken, som de oppfattet som snever og rasjonalistisk. De var mer på linje med den forskjellsfeministiske tenkningen til svenske Ellen Key, som la vekt på kvinnens rolle som mor og også mente at morsrollen måtte legge grunnlaget både for kvinnens samfunnsengasjement og for samfunnets oppvurdering av henne. Samtidig var de alle sterkt bevisste om at de sosiale og religiøse forholdene hadde hindret kvinnens seksuelle og sanselige utfoldelse. Fernanda Nissen benyttet flere ganger anmeldelser av de kvinnelige forfatternes verker til å fremheve dette. Hun støttet også (i motsetning til Sigrid Undset) det reformarbeidet som Katti Anker Møller gjorde for mødre og barn, og hun agiterte for Møllers syn og for seksuell opplysning innad i arbeider- og kvinnebevegelsen.

Fernanda Nissen var blant de første kvinnene som ble valgt inn i styret i Kristiania Arbeidersamfund (1893). 1905–10 satt hun som varamann til bystyret for Arbeiderpartiet, og hun var fast bystyremedlem fra 1911. Hun var medlem av skolestyret, fengselsstyret og styret for Deichmanske bibliotek, og hun gikk i spissen for en rekke sosiale reformer; bl.a. tok hun initiativ til oppretting av fødehjem, jordmorskoler og kommunale husmorskoler, og hun krevde at bibliotekene måtte bli utvidet og mer tilgjengelige, særlig i arbeiderbydelene på østkanten. Det skaffet hun seg også støtte for gjennom å skrive i Social-Demokraten og reise rundt og holde foredrag.

Kombinasjonen av glimrende kulturell formidling og praktisk innsats gjorde henne uhyre populær. 1916 fikk hun flest stemmer av samtlige kommunestyrerepresentanter i Kristiania, og den radikale kultursekretæren Håkon Meyer kalte henne “den mægtigste kulturfaktor i norsk arbeiderbevægelse”. 1917 ble hun også formann for det nyopprettede parkutvalget i Kristiania, og hun skrev en rekke artikler der hun utviklet en hel “parkteori” og argumenterte for den sosiale, sunnhetsmessige og estetiske betydningen av parker og grønne “flekker”, ikke minst i arbeiderbydelene. Resultatet var gjennomføringen av store, nye parkanlegg, som Vigelandsanlegget, Sofienbergparken og Torshovparken.

Fernanda Nissen tilhørte den reformistiske fløyen i Arbeiderpartiet, og da den radikale opposisjonen seiret på partiets landsmøte 1918, gikk hun ut av partiet og ble med i den sosialdemokratiske opposisjonen. Hun sluttet også å skrive i Social-Demokraten og Kvinden. Men Arbeiderpartiet fortsatte å anerkjenne hennes innsats. 1920 drog hun på en reise til Tyskland sammen med venninnen Hulda Garborg. Siden 1913 hadde Fernanda Nissen vært en av de to første filmsensorene i Norge, og tysklandsreisen skulle bl.a. brukes til å se film og teater, men hun reiste også til Ruhr-området for å være vitne til de revolusjonæres maktovertakelse der.

Under tysklandsoppholdet ble hun syk og døde. Da Hulda Garborg brakte urnen til Kristiania, arrangerte Det norske Arbeiderparti et stort minnemøte i Folkets hus før Fernanda Nissens aske, slik hun hadde ønsket, ble blandet med Oscar Nissens. Urnen er satt ned på Vestre Gravlund i Oslo. 1923 ble en gate på Sagene oppkalt etter henne og 1959 en vei på Strindheim i Trondheim. Et minnesmerke over henne ble reist i Torshovparken i Oslo 1931.

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • With, 1920
  • B. Ring: Mennesket Fernanda Nissen, 1921 (ny utg. 1956)
  • R. Grepp: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • R. Øksnevad: “Social-Demokraten” og norsk litteratur 1886–1923, 1955
  • K. Skjønsberg: Fernanda Nissen, 1978
  • V. E. Ertresvåg: biografi i PaxLeksikon, bd. 4, 1980
  • J. Gripsrud: La denne vår scene bli flammen… Perspektiver og praksis i og omkring sosialdemokratiets arbeiderteater ca. 1890–1940, 1981
  • E. Sæbø: Fernanda Nissen – litteratur- og teaterkritiker, h.oppg. UiO, 1983
  • K. Kjeldstadli og J. E. Myhre: Oslo – spenningenes by, 1995

Portretter m.m.

  • Karikaturtegning (helfigur) av Jens R. Nilssen, u.å.; gjengitt i ANH, bd. 11, 1994, s. 134
  • Byste (bronse) av Wilhelm Rasmussen, 1931; Torshovparken, Oslo
  • Maleri (gruppeportrett, Arbeiderbevegelsens utvikling i Norge) av Reidar Aulie, 1950; Oslo Rådhus

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.