Faktaboks

Fartein Valen
Fartein Olav Valen
Født
25. august 1887, Stavanger, Rogaland
Død
14. desember 1952, Haugesund, Rogaland
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Misjonsprest Arne Valen (Walen) (1844–1906) og Dorothea Mortensen Ulvevadet (1844–1923). Ugift.
Fartein Valen
Fartein Valen
Av /NTB Scanpix ※.

Fartein Valen var en av Norges fremste komponister; hans virke som lærer, inspirator og forbilde hadde og har meget stor betydning for yngre norske og nordiske komponister.

Drøyt fem år av Valens barndom ble tilbrakt på Madagaskar, hvor foreldrene virket i Det norske misjonsselskaps tjeneste. 1895 kom familien tilbake til Stavanger, hvor Fartein Valen tok examen artium 1906. Her fikk han i mange år også klaverundervisning av Jeanette Mohr. Valen begynte å studere filologi ved universitetet i Kristiania parallelt med studier til organisteksamen ved Musikkonservatoriet. Samtidig studerte han komposisjon med Catharinus Elling. Etter en tvilsperiode bestemte Valen seg for å bli komponist. Hans opus 1, Legende for klaver, ble utgitt 1908, og denne senromantiske komposisjonen vakte oppsikt.

Etter organisteksamen 1909 reiste Valen til Berlin, hvor rektor Max Bruch antok ham som student ved musikkhøyskolen. Berlin var på den tid et internasjonalt sentrum for musikk. Det var mengder av konserter og operaoppførelser hver dag, de største solistene opptrådte jevnlig, og biblioteker og samlinger var førsterangs. Valen fikk en klassisk tysk komponistutdannelse de to årene på musikkhøyskolen, med professor Leopold Wolf som komposisjonslærer etter at Max Bruch gikk over til ren analyseundervisning. Men Valen søkte det radikale i Berlin, så han fortsatte å bo i byen i to år for å oppleve mest mulig musikk og studere på egen hånd. De neste to årene var han også i byen i lange perioder. Han tjente til livets opphold ved å gi teoriundervisning og akkompagnere og drille sangere.

I berlinårene fullførte han Salme 121 for solo, kor og orkester, hvor hans fascinasjon for Brahms er tydelig, og den bredt anlagte Sonate nr. 1 for klaver, også et senromantisk verk som fikk oppmerksomhet da det ble presentert i Kristiania ved hjelp av Christian Sinding. Men Valen var ikke fornøyd, han ville bli mer radikal i sin musikk. Hans venner i Stavanger samlet inn en større pengesum, som gjorde det mulig for ham å flytte til moren i Valevåg, nord for Haugesund, for å få ro til å studere og komponere. Her bodde han frem til 1924, avbrutt av et fire måneder langt opphold i Roma 1922 sammen med maleren Hugo Lous Mohr. I denne perioden fullførte han sin fiolinsonate, en klavertrio og sangen Ave Maria, som de konservative kritikerne nedsablet 1923. Parallelt med komponeringen studerte Valen særlig Bachs musikk og moderne radikal musikk, som Arnold Schönbergs verker. Valen utviklet nå på atonalt grunnlag sin egen polyfone radikale stil, ganske separat fra Schönbergs.

1924 flyttet Valen til hovedstaden. Han underviste i teori, akkompagnerte sangere og fikk en deltidsstilling med å bygge opp og være inspektør ved Norsk musikksamling ved Universitetsbiblioteket. Han hadde et hektisk sosialt liv sammen med radikale malervenner og diktere. Han fikk ikke komponert så mye de første årene, det var mest om sommeren i universitetsferien han kunne komponere mens han oppholdt seg i Valevåg. Sammen med komponisten David Monrad Johansen og malervenner (bl.a. Agnes Hiorth) oppholdt Valen seg i Paris våren 1928. Men det musikalske utbyttet i modernismens hovedstad var en skuffelse.

Da Valen utgav sine Goethe-sanger 1929, utløste de en atonalitets- og modernismedebatt i dagspresse og tidsskrifter, en krass konfrontasjon mellom konservative og modernister, som kom til å vare i flere år. Valen var ytterst tilbakeholden og beskjeden og følte seg ille berørt av debatten, hvor han selv ikke deltok. Men han opplevde at musikken hans ble verdsatt av ledende musikere. Han fikk sitt første orkesterverk uroppført av Filharmonisk Selskaps orkester, klavertrioen ble uroppført, og sanger og korverker fikk flere oppførelser. Valen ble berømt nesten mot sin vilje; “Valenmusikk” ble betegnelse på all musikk som var radikal og uvant.

1933 opplevde Valen at han og hans musikk ble motarbeidet, han fikk et tilbakefall av malaria, og han takket derfor ja til et tilbud om båtleilighet til Sicilia, hvor han kunne språket og ville oppholde seg en periode for å komponere i fred. Men han reiste raskt videre til “Stillhetens ø”, Mallorca, hvor han hadde sin rikeste skaperperiode første halvår av 1934. De fleste ensatsige orkesterstykkene ble komponert på denne tiden, og denne skaperkraften fortsatte da han kom hjem, bl.a. med Kirkegården ved havet.

Stortinget bevilget komponistgasje til Valen 1935. Det var ganske unikt at en radikaler skulle få en slik heder. 1938 ble hans musikk gjenstand for oppmerksomhet da Olav Gurvin i den første rene teoriavhandling i norsk musikkvitenskap behandlet Valens musikk ved siden av Schönbergs og Hindemiths. Valen følte på den tiden at han måtte komme seg videre i sin musikalske søken, og han var også nervøs for den politiske utviklingen i Europa. Han flyttet derfor til Valevåg for ett år, men han fant slik ro i sitt frivillige eksil at han ble boende i Valevåg resten av sitt liv.

Fra disse årene stammer de store flersatsige verkene, de fire symfoniene, fiolinkonserten, annen klaversonate og klaverkonserten. Valen er trygg i sin musikalske stil. Atonaliteten blir et uttrykksmiddel for å oppnå den dybde og følsomhet han ville ha i musikken. Fiolinkonserten får en rekviem-karakter med lengsel, håp og trøst allerede fra innledningen, og konsertens avsluttende koral løfter musikken opp fra Jorden.

Krigsårene var tunge for Valen. Krigens ondskap og gru fikk uttrykk i hans tredje symfoni, som ikke er programmatisk i vanlig forstand, men den inneholder også håp. De andre verkene fra disse årene er inspirert dels av litterære forelegg, klassisk maleri, filosofi eller hans gudstro, som har visse mystiske trekk.

Valen var en klassisk humanist som kjente mange språk, men hans store interesse for naturvitenskap kommer også inn i musikken. Han dyrket frem nye rose- og kaktusarter, og hans nesten romantiske natursyn i landlig ro ble sett på som et paradoks i forhold til den byradikale moderne musikken han skrev.

Det var få av Valens verker som var utgitt på noter like etter krigen. Men unge entusiaster i Stockholm, København og Oslo leste i filler de partiturene de fikk fatt i, og flere reiste til Valevåg for å møte mesteren. Valen fikk en gunstig forlagskontrakt, og han ble invitert til festivaler i København og Amsterdam. Musikken hans ble formidlet av flere radiostasjoner, og han ble kjent i radikale kretser over hele Europa. 1949 startet den ukrainsk-britiske pianisten Alexandr Helman Fartein Valen Selskapet i London og i Oslo. Selskapet er nå gått inn i den stiftelsen som arrangerer de årlige Valen-dagene i Haugesund.

Fartein Valen er et av de sterkest lysende komponistnavnene i Norge, ikke minst takket være alle de mytene som ble dannet rundt personen og musikken. I hans samtid var det bare et fåtall spesialister og entusiaster som virkelig satte pris på musikken. Den beskjedne Valen sa med en viss selvbevissthet at “min tid vil nok komme”. I vår tid merker vi at det er flere som lettere tar denne unike musikken og oppdager “den annen skjønnhet” bak overflaten. Men i mediestøyen blir det vanskelig for denne lavmælte, men uttrykkskraftige musikken å nå bredt ut.

Verker

    Orkester

  • Salme 121 for kor og orkester, 1911
  • Pastorale, op. 11, 1929–30
  • Sonetto di Michelangelo, op. 17.1, 1931–32
  • Cantico di Ringraziamento, op. 17.2, 1932–33
  • Nenia sulla morte d'un giovane, op. 18.1, 1932–33
  • An die Hoffnung, op. 18.2, 1933
  • Epithalamion, op. 19, 1933
  • Le Cimetière marin, op. 20, 1933–34
  • La Isla de las calmas, op. 21, 1934
  • Symfoni nr. 1, op. 30, 1937–39
  • Ode til ensomheten, op. 35, 1939
  • Konsert for violin og orkester, op. 37, 1940
  • Symfoni nr. 2, op. 40, 1941–44
  • Symfoni nr. 3, op. 41, 1944–46
  • Symfoni nr. 4, op. 43, 1947–49
  • Konsert for klaver og orkester, op. 44, 1949–50

    Kammermusikk

  • Strykekvartett nr. 0, 1909
  • Sonate for fiolin og klaver, op. 3, 1912–17 (1919)
  • Trio for fiolin, cello og klaver, op. 5, 1917–24
  • Strykekvartett nr. 1, op. 10, 1928–29
  • Strykekvartett nr. 2, op. 13, 1930–31
  • Serenade for blåsekvintett, op. 42, 1946–47

    Klaver

  • Legende, op. 1, 1907–08
  • Sonate nr. 1, op. 2, 1906–12
  • Fire klaverstykker (Nachtstück, Valse Noble, Lied ohne Worte, Gigue), op. 22, 1934–35
  • Variasjoner, op. 23, 1935–36
  • Gavotte og Musette, op. 24, 1936
  • Præludium og Fuga, op. 28, 1937
  • To preludier, op. 29, 1937
  • Intermezzo, op. 36, 1939–40
  • Sonate nr. 2, op. 38, 1940–41

    Sanger

  • Ave Maria for sopran og orkester, op. 4, 1915–21
  • Drei Gedichte von Goethe (Sakontala, Weiss wie Lilien, Suleika), op. 6, 1925–27
  • Mignon. Zwei Gedichte von Goethe (So lasst mich scheinen, Heiss mich nicht reden), op. 7, 1927
  • Zwei Chinesische Gedichte (fra Bethges Die Chinesische Flöte), op. 8, 1925–27
  • Darest Thou now, o Soul for sang og orkester (Walt Whitman), op. 9, 1927–28
  • Zwei Lieder (Schiller, Goethe) for sopran og klaver, op. 31, 1939
  • Die dunkle Nacht der Seele for sopran og orkester (Juan de la Cruz), op. 32, 1939
  • Zwei Lieder for sopran og klaver, op. 39, 1941

    Orgel

  • Præludium og fuga, op. 33, 1939
  • Pastorale, op. 34, 1939

    Motetter

  • Hvad est du dog skiøn (H. A. Brorson) for blandet kor a cappella, op. 12, 1930

Kilder og litteratur

    Et utvalg

  • Stud. 1906, 1931, 1956
  • O. Gurvin: Frå tonalitet til atonalitet. Tonalitetsoppløysing og atonalitetsfesting, 1938
  • HEH 1950
  • O. Gurvin: “Some Comments on Tonality in Contemporary Music”, i Norsk musikkgranskings Årbok 1954–55, s. 122f.
  • d.s.: Fartein Valen. En banebryter i nyere norsk musikk, Drammen/Oslo 1962
  • B. Kortsen: Studies in Form in Fartein Valen's Music, 1961
  • F. Mortensen: “Fartein Valens fiolinkonsert”, i Nutida Musik 1961–62/3, s. 14–17
  • B. Kortsen: Melodic Structure and Thematic Unity in Fartein Valen's Music, Glasgow 1963
  • d.s.: Fartein Valen – Life and Music, 1965
  • E. Økland: “Fartein Valen – komponist, etterlatne minne”, i Vandreduene, 1968, s. 32–34
  • F. L. Windebank: The music of Fartein Valen, London 1973
  • O. Gurvin: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • P. Rapoport: “Fartein Valen and his 4 Orchestral Works op. 17 and 18”, i Opus est: Six Composers from Northern Europe, London 1978
  • K. Skyllstad: biografi i CML, bd. 6, 1980
  • d.s.: “Fartein Valen – den transcendentale”, i Studia musicologica norvegica nr. 7/1981, s. 95–103
  • J. Maegaard: “Opfatter vi Fartein Valen rigtigt?”, sst., s. 86–94
  • A. O. Vollsnes (red.): Aspekter ved Fartein Valen og hans musikk, 1988
  • d.s.: “Fartein Valen. En ny datering av hans komposisjoner,” i Studia musicologica norvegica nr. 16/1990, s. 195–202
  • B. K. Tjøme: The articulation of sonata form in atonal works by Fartein Valen. Analyses of his Violin concerto, op. 37 and Symphony no. 3, op. 41, 1995
  • D. Østerberg: “Fartein Valen – Musikalsk distinksjon”, i Fortolkende sosiologi, bd. 2, 1997
  • O. Tjørhom: Fartein Valen – Vestlandspietist og modernistisk banebryter, 2004

Portretter m.m.

    Et utvalg

  • Maleri (skulderbilde) av Hugo Lous Mohr; Norsk Musikksamling, Oslo
  • Tegning (ungdomsportrett) av Otto Lous Mohr, 1907; Portrettarkivet, NBO
  • Maleri av Agnes Hiorth, ca. 1934; Norsk Musikksamling
  • Maleri av Else Christie Kielland, 1947; TKM
  • Maleri av Agnes Hiorth, 1947–48; NG
  • Byste (bronse) av Ottar Espeland, 1951; Oslo Konserthus og Stavanger konserthus (marmorutg. i Festiviteten, Haugesund)
  • Portrettrelieff av Ottar Espeland, 1957; på graven i Valevåg