Espen Salberg

Frem til september 1974 bodde Kirsten Slora og Espen Salberg i Oslo. De fikk gode plasseringer i mange internasjonale konkurranser, men var ikke helt på toppen. De fikk for eksempel femteplass under EM 1973 og fjerdeplass i Berlin samme år. I 1974 deltok de i VM i latinamerikanske danser i Østerrike. De kom til finalen, og ble nummer 7, etter norsk målestokk et aktverdig resultat, men Espen og Kirsten siktet høyere. De bestemte seg for å flytte til London, men først giftet de seg i Akershus Slottskirke. Allerede to uker etter dro de til Stuttgart til EM i latinamerikanske danser. Resultatet ble delt tredje- og fjerdeplass.

I London fristet ekteparet en heller kummerlig tilværelse. Espen fikk arbeidstillatelse og kunne livnære seg som frisør. Han hadde samme år tatt svenneprøven og blitt honorert med gullmedalje. Men Kirsten, som var utdannet tannlegeassistent, hadde ikke like lett for å få arbeidstillatelse. Sparepengene de hadde skaffet seg gjennom danseoppvisninger, rakk ikke langt. Men med støtte hjemmefra fikk de undervisning hos kjente pedagoger som Walter Laird, Doris Lavelle, June McMurdo, den sør-afrikanske latintreneren Lorraine Raynolds og den tyske topptreneren Rudolf Trautz.

I 1975 fikk paret vist at de også behersket de klassiske standarddansene vals, tango, wienervals, slowfox og quickstep. De tok tredjeplass i VM i kombinasjonen av standard og latin, og året etter sølvmedalje i VM i 10-dans. Sitt første VM-gull tok de i latinamerikanske danser året etter.

Nå begynte Espen og Kirsten Salberg å vurdere å bli profesjonelle dansere. Da kunne de tjene penger på sporten sin. Overgangen fant sted like etter at de hadde vunnet i det tradisjonsrike åpne britiske mesterskapet i Blackpool i slutten av mai 1976. De reiste hjem til Oslo for å starte for seg selv og debuterte som profesjonelle i VM 1976 i Nürnberg. Resultatet ble en femteplass.

Med base i Oslo greide Espen og Kirsten Salberg å opparbeide et renommé som gjorde dem etterspurt over hele verden. De var gode tekniske dansere, og Espen var en dyktig koreograf og hadde tilegnet seg flere språk. Han satte sammen programmer både til eget bruk og for andre dansere.

For å kunne nå helt til topps og bare konsentrere seg om latinamerikanske danser, sluttet Espen og Kirsten å konkurrere i standarddansene etter sjetteplassen i EM i Bremen i 1977. I latinamerikanske danser var de på vei mot toppen, tredjeplass i EM og femteplass i VM 1977, annenplass i EM og tredjeplass i VM 1978. Men for å satse på en profesjonell konkurransekarriere var det fortsatt en fordel å bo i selskapsdansens hjemland Storbritannia, og de flyttet snart tilbake til London.

Deres viktigste konkurrenter var ekteparet Alan og Hazel Fletcher, de var gode venner utenfor dansegulvet, men på dansegulvet representerte de hver sin stilart. Espen og Kirsten var tilhengere av Laird-stilen, med mye hoftebruk og stor vekt på musikalitet, mens Fletchers holdt seg til Hunt-stilen, som var mer lett og luftig. I 1979 og 1980 måtte Espen og Kirsten se seg slått i både VM og EM.

I 1981 vant Espen og Kirsten sin første seier i profesjonell klasse under Blackpool-festivalen, og samme høst tok de gull under EM i Helsinki. Året etter gjorde de, til britenes store ergrelse, nærmest rent bord og tok seieren i det profesjonelle verdensmesterskap i Tokyo. Men i EM i Berlin uken etter stilte Nina Hunt i spissen for et dommerpanel som mislikte Laird-stilen. «Heldigvis» var Kirsten blitt skadet under en oppvisning, de måtte trekke seg, og seiren gikk til det britiske paret Stopfords. VM 1983 ble et prestisjeoppgjør, men Espen og Kirsten fikk sin andre profesjonelle VM-seier foran tre par fra Nina Hunt-skolen.