Erling Steinvegg

Baglerkonge. Foreldre: Faren ble hevdet å være kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84); moren er ukjent. Vi kjenner ikke til om han var gift. Far til Sigurd Ribbung (1203–26).

Erling Steinvegg ble tatt til konge av baglerpartiet i uroen som oppstod etter Håkon Sverresson død 1204, men verken han eller sønnen Sigurd Ribbung maktet å forhindre at birkebeinerne ble de endelige seierherrer i maktkampen om Norge.

På Skånemarkedet i Skanör høsten 1203 dukket det opp en mann som kalte seg Erling og utgav seg for sønn av kong Magnus Erlingsson. Han hevdet at han var den samme Erling som kong Sverre en del år tidligere hadde fått sin svoger, svenskekongen Knut Eriksson, til å pågripe og sette i “steinveggen” (steintårnet) på Visingsö i Vättern. Derfra skulle han ha rømt, og på grunn av dette bar han senere tilnavnet Steinvegg.

På Skånemarkedet var det 1203 som vanlig en god del nordmenn, blant dem tidligere baglere som hadde forlatt Norge etter at Håkon Sverresson var blitt tatt til konge 1202. De ønsket å følge Erling, men han fant det ikke rådelig å reise flokk mot den vennesæle kong Håkon og drog i stedet til København. Trolig møtte han alt nå velvilje hos danskekongen Valdemar 2, som ønsket å gjenopprette det tidligere danske overherredømmet over Viken (området rundt Oslofjorden).

Da kong Håkon Sverressons fredsverk brøt sammen med hans plutselige død ved nyttårstid 1204, og en gruppe ærgjerrige birkebeinerhøvdinger kom til makten i regjeringskretsen omkring barnekongen Guttorm Sigurdsson, ventet baglerne seg dårlige vilkår i Norge. Noen av dem oppsøkte Erling Steinvegg i København. De reiste flokk og drog etterpå til Viken, der folk sluttet seg til dem. Dette må ha skjedd med kong Valdemars støtte.

Baglerbiskopen i Oslo, Nikolas Arnesson, skal først ha motarbeidet Erlings tronkandidatur til fordel for sin egen søstersønn, den senere baglerkongen Filippus Simonsson, men svingte over til å støtte Erlings kongehylling mot at Filippus ble utnevnt til jarl. Dette skjedde i Tønsberg sommeren 1204, der kong Valdemar innfant seg med en flåte på over 300 skip. For å bevise sin herkomst bar Erling jernbyrd i danskekongens nærvær, og fikk 35 skip i gave av ham. Etterpå ble han med støtte fra hærfolk og bønder tatt til konge på Haugating i Tønsberg og kort etter også på Borgarting øst for fjorden. Uten at det sies direkte i de såkalte Baglesagaene (Bǫglunga sǫgur), som er hovedkilden til Erlings historie, må han ha bundet seg til å kjempe frem sitt kongedømme med Valdemar som overherre.

Birkebeinertradisjonen i den lengre versjonen av Bǫglunga sǫgur og Håkon Håkonssons saga er gjennomført fiendtlig mot Erling Steinvegg. Den hevder å ha bevis for at den egentlige Erling Steinvegg ble tatt av dage etter at han var unnsluppet fra Visingsö.

Hvordan dette nå hadde seg, ser det ut til at de baglerhøvdingene som hadde slåss mot kong Sverre, var tilfreds med å følge sin Erling Steinvegg, selv om birkebeinertradisjonen søker å trekke hans lederegenskaper i tvil. Til tross for at birkebeinerne, med sitt fotfeste i Trøndelag og på Vestlandet, var den militært sterkere parten, greide baglerne i Erlings kongstid å gjennomføre vellykkede raid sjøveien mot Vestlandet 1204 og i de to følgende årene også mot Trøndelag, der de fikk Erling tatt til konge på Øyrating i Trondheim 1205.

I Viken hadde Erling stort sett kontroll fra sitt hovedsete i Tønsberg. Han la stor vekt på skipsbygging, og han utstedte brev som tok Hovedøy kloster i kongelig vern og stadfestet gaver av jordegods til klosteret.

På nyåret 1207 ble Erling syk og døde etter et kort sykeleie i Tønsberg, der han ble gravlagt i Olavskirken “i den nordre steinveggen ut fra alteret”. Han etterlot seg den fire år gamle sønnen Sigurd, som han hadde vedgått farskapet til, og en eldre sønn, Magnus, som han krevde jernbyrd for å godkjenne, øyensynlig uten at denne prøven var fullført da han døde.

Sigurd ble senere høvding for den ribbungflokken som reiste seg mot kong Håkon Håkonsson og Skule jarl på Østlandet vinteren 1219–20. Nettopp på denne tiden ser det ut til at den birkebeinervennlige lengre versjonen av Bǫglunga sǫgur ble fullført, og den gjennomførte bakvaskelsen av Erling Steinvegg der og i den første delen av Håkons saga blir forklarlig i lys av den trusselen hans sønn utgjorde mot det birkebeinerkongedømmet som nå la sin kraft i å legge Østlandet endelig under seg.

Kilder og litteratur

  • RN, bd. 1, nr. 324–326
  • Håkon Håkonssons saga
  • Soga om birkebeinar og baglar (Bǫglunga sǫgur), utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 8, 1988
  • NFH, bd. 3, 1857
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • K. Helle: Omkring Bǫglunga sǫgur, Årbok for Universitetet i Bergen. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.