Erling Kittelsen

Forfatter. Foreldre: Sivilingeniør Hans Alfred Tryggve Kittelsen (1915–) og Liv Knobel (1920–). Samboer fra 1996 med billedkunstner Hanne Marie Gundersen (16.11.1971–), datter av elektriker Svein Gundersen (1946–) og lærer Liv Finstad (1946–).

Erling Kittelsen er en på samme tid tradisjonsbevisst og eksperimentvillig forfatter. Han henter inspirasjon og låner mønstre fra eldre tiders kunst og kultur – sagn, fabler, eventyr og muntlig poesi fra ulike kulturområder, som han omformer til moderne allegorier, der forsvar for sosiale, kulturelle, geografiske og eksistensielle randsoner og kritikk av den teknologiske utvikling står sentralt. Han har utgitt dikt, fabler, romaner, dramatikk og barnebøker og dessuten vært aktiv som gjendikter.

Kittelsen ble født i Vennesla, men flyttet som ung til Bergen, der han studerte religionshistorie og tok magistergraden 1974 på en avhandling om norrøn skapelsesmytologi. Han har hatt undervisningsoppdrag ved universitetet, men siden 1974 har han i all hovedsak virket som forfatter og fri skribent. Studiebakgrunnen har hatt stor betydning for hans forfatterskap.

Karakteristisk for Kittelsen er en spenningsfylt sammenstilling av gammelt og nytt. Tekstene er grunnet på et ønske om å bryte med tilvante forestillinger – “å dikte en sprekk i det selvfølgelige”. I tråd med dette er skrivemåten prosessorientert. Det skapende prinsipp eller opphavet som filosofisk problem er et hovedtema, både i kunstnerisk forstand og som livsverdi, og det blir ofte fremstilt gjennom metaforer knyttet til bygging og håndverk. Forfatterskapet har en klar indre sammenheng med mange henvisninger verkene imellom. Som diktertype har Kittelsen alltid gått sine egne veier – uavhengig av ideologiske og estetiske konjunkturer.

Kittelsen debuterte 1970 med diktsamlingen Ville fugler, som han selv har karakterisert som “meditasjonsbilder”. Noe tilsvarende kan sies om hans andre samling, Trebuene. Hans neste diktbok, Tiu, er episk i sin struktur og forteller om en reise i Norden, Canada, Grønland, Island og Færøyene, som strekker seg over 368 dager med ett dikt for hver dag. Den handler om fortrengt natur og undertrykte minoriteter, setter periferien i sentrum og er blitt betegnet som et “økologisk epos”.

Et høydepunkt i Kittelsens lyrikk er I dette huset (skrevet sammen med Paal-Helge Haugen), som er formet som en dialog der det veksles mellom et dikt av hver forfatter langs stigende og fallende linjer som krysser hverandre på midten. Haugen begynner med et dikt på én linje, så et på to og deretter frem til sluttdiktet på 35 linjer, mens lengden på Kittelsens dikt går den motsatte veien. I sine dikt formidler Kittelsen en tilblivelses- og utviklingshistorie med referanser til sumerisk, egyptisk, kristen og indiansk mytologi og med “hus” og “bygging” som gjennomgående metaforer.

I Hun (1989) går Kittelsen i dialog med én enkelt, eldre tekst. Boken består dels av en gjendiktning av Voluspå, med originalteksten gjengitt og forsynt med kildekritiske kommentarer, dels av en ny diktsyklus som består av selvstendige 'motdikt' til hver av strofene i det gamle diktet. En noe lignende teknikk anvender Kittelsen i Vindkald (2001), der han har gjendiktet to av de yngste kvadene fra Den eldre Edda, til sammen 66 strofer, med egne, utfyllende kommentarer til hver strofe. Mellom disse to samlingene ligger den mer sentrallyriske i og gjendiktninger av bl.a. kinesiske He Dong (Himmel Innsjø) og pakistanske Jamshed Masroor (Oseaner av øyeblikk), begge bosatt i Norge.

Kittelsens første prosabok, Mellom elvene (1976), virker noe uforløst i sitt forsøk på å samskrive fortid og nåtid. En tilsvarende tematikk finner vi i Sving bygd, en mer tilgjengelig og litterært sett mer vellykket bok, som i en tilnærmet realistisk form skildrer en tradisjonsbunden østlandsbygd på overgangen til en ny tid. Et døgn over Le befinner seg i grenselandet mellom prosa og lyrikk. Den er bygd opp av et hundretalls prosadikt, bundet sammen av innskutte passasjer, der brokker av en sagnaktig historie om et kjærlighetspar blir ordnet og kommentert.

Med En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet (1983) innledet Kittelsen en serie bøker der han på originalt vis spiller på dyrefabelen og kombinerer den med andre fortellerelementer. De øvrige er Raka, fortelleren, Pit og Fabel Vega, som alle ble utgitt samlet 1993 under tittelen Sollo-fabelen, og der de siste to på eksplisitt vis drøfter forholdet mellom fantasi og virkelighet. Nye veier gikk prosaisten Kittelsen i Otrap, med undertittelen “en kritisk framstilling eller vidunderlige opphold i 46 kjærlighetsstillinger”.

Som dramatiker har Kittelsen gjort størst lykke med Abiriels løve, der han går i dialog med Henrik Wergelands ungdomsverk Skabelsen, Mennesket og Messias. Original dramatikk er også På himmelen.

Erling Kittelsen står fjernt fra “bestselgerlitteraturen” og har alltid vært uvillig til å gå på akkord med sine estetiske ideer. Han har lenge vært å regne som en “forfatternes forfatter”, men i de senere år har det vært stigende oppmerksomhet om hans diktning. 1990 mottok han Aschehougprisen og 1998 Norsk Språkråds pris. Kittelsen var medlem av Det litterære råd i Forfatterforeningen 1984–88.

Verker

  • Ville fugler. Dikt, 1970
  • Trebuene. Eventyrroman, 1973
  • Den norrøne skapelsesmytologi. En fenomenologisk studie, mag.avh. UiB, 1974
  • Mellom elvene. 7 eventyr, 1976
  • Sving bygd. Roman, 1977
  • Leve skroget, opp av skrapet, barnebok, 1979
  • Huset i vranglås, 1979
  • Første Mikkel-verset og Vinddansen, 1979
  • Et døgn over Le, dikt, 1981
  • Tiu. En oppholdsbok, dikt, 1982
  • En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet, 1983
  • Politikertale – kjærlighetsord, 1983
  • I dette huset (sm.m. P.-H. Haugen), 1984
  • Å erte en guru. Historien om en navnløs sel, 1985
  • Raka, fortelleren, 1987
  • Abiriels løve, skuespill, 1988
  • Hun. Dikt over Voluspå, 1989
  • Introduksjon. Skillingsmonolog (sm.m. P.-H. Haugen), 1990
  • Utesveveren. Drama i to monologer, 1991
  • Pit, 1991
  • Fabel Vega, 1992
  • Sollo-fabelen (samleutg. av En ustyrlig historie, Raka, Pit og Fabel Vega), 1993
  • Huset med de sju dokkene. Et spill for dokker og skuespillere, 1993
  • i. Dikt, 1995
  • Otrap. En kritisk framstilling eller vidunderlige opphold i 46 kjærlighetsstillinger, 1998
  • På himmelen, skuespill, 2000
  • Vindkald, 2001

    Gjendiktninger

  • He Dong: Himmel Innsjø, 1994
  • Jamshed Masroor: Oseaner av øyeblikk, 1994
  • Muniam Alfaker: Sky på flukt, 1994
  • Dainas. Latviske folkedikt, 1996

Kilder og litteratur

  • A. Linneberg: “Økologisk epos, populistisk poesi”, i Samtidslitteratur 1982
  • G. Mork: “Om dei opne formenes etikk. Om Paal-Helge Haugen og Erling Kittelsen I dette huset”, i NLÅ 1990
  • L. Sætre: “Lukket åpen. Stofflege verkemiddel i Erling Kittelsens forfatterskap”, i Vagant nr. 1/1991
  • café Existens 54 (spesialnummer om Erling Kittelsen), 1992
  • T. Skorgen: “Fabeltog på minelagde linjer. Essay om utopien som overskriding og undergraving i Erling Kittelsens 'i'”, i Vinduet nr. 2/1996
  • diverse intervjuer i aviser og tidsskrifter
  • opplysninger fra Erling Kittelsen

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.