Erling Fjellbirkeland var i hele sitt yrkesaktive liv knyttet til høyere utdanning og forskning. Han medvirket sterkt til etablering og utvikling av Studentsamskipnaden i Oslo, Statens Lånekasse for Utdanning og Universitetsforlaget – som administrativ leder og styreleder. Som den første administrative leder i Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) var han med på å utforme det nye statlige finanseringsorganet for forskning ved universitetene. Han avsluttet sin karriere som generalsekretær i Hovedkomiteen for norsk forskning, Regjeringens rådgivningsorgan i forskningsspørsmål.
Fjellbirkeland vokste opp på gården Fjellbirkeland i Fana, som nummer seks av ni søsken. Etter fullført folkeskole arbeidet han i fire år med forefallende gårdsarbeid, og etter ettårig middelskole drog han som 18-åring til landsgymnaset på Sandane i Nordfjord, hvor han avla examen artium 1932. Deretter studerte han økonomi ved Universitetet i Oslo og tok statsøkonomisk eksamen 1935. Flere kortere jobber fulgte, bl.a. som beregner hos Ragnar Frisch og statistiker i De-No-Fa.
1938 ble Fjellbirkeland styrer for Universitetets Studentkontor, et relativt nytt organ opprettet for å ta seg av velferdsoppgaver for studentene. Det pågikk på den tid diskusjoner i studentkretser for å skape et forpliktende samarbeid med myndighetene om studentenes velferdsbehov. Lov om Studentsamskipnaden i Oslo fulgte 1939. Fjellbirkeland deltok i disse forberedelsene og ble organisasjonens første sekretær (administrativ leder).
Den annen verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge satte den nye organisasjonen på en alvorlig prøve: Studentenes behov var mangslungne, og Fjellbirkelands improvisasjonsevne kom for alvor til syne. Matforsyningen var et problem; det ble organisert potetsetting på Blindern, utdeling av kålrabi i Aulakjelleren og andre krisetiltak. Da universitetet ble stengt, ble han anmodet om å ta jobb i Forsyningsdepartementet. Samtidig ble han engasjert i illegalt arbeid.
Etter frigøringen 1945 gjenopptok Fjellbirkeland sine oppgaver. Det manglet nesten alt, og studentene strømmet til Oslo som aldri før. Samskipnadens engasjement ble viktig. Snart fulgte også planer om boligbygging (på Sogn i daværende Aker), opprettelse av et akademisk forlag og en statlig lånekasse for studiefinansiering. Fjellbirkeland var særlig engasjert i lånekassesaken, og da Statens Lånekasse for Utdanning ble opprettet 1947, ble han leder også for denne, i en bistilling som kontorsjef frem til 1949.
1950 ble Fjellbirkeland ansatt som den første administrative leder (med tittel av kontorsjef) for Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF), fotballtippingens ektefødte barn. Han nedla et stort arbeid i den nye organisasjonen, som adm. direktør fra 1953 til han 1966 gikk over i stillingen som generalsekretær i Hovedkomiteen for norsk forskning. Der ble han til oppnådd pensjonsalder 1981.
Innenfor studentvelferd i vid forstand var Fjellbirkeland en gründer av format. Han var genuint opptatt av at studentene skulle sikres en rimelig økonomi, bolig, arbeidsplass, studiemateriell m.m., for å bidra til en bred søkning til høyere utdanning og for å få til en god studiegjennomføring. Han var både idérik og dyktig til å finne praktiske løsninger og nøt stor tillit. Hans innflytelse hos studentledere, statsadministrasjon og politikere var ofte betydelig. Sammen med Kristian Ottosen og Tønnes Andenæs utgjorde han et trekløver som til tider ble kalt “Samskipsnadskomplekset”. Gruppen samarbeidet godt. De hadde alle erfaring fra illegalt arbeid og et stort kontaktnett.
Oppgaven som NAVF-direktør var vanskelig: Forholdet til forskere og forskerinnflytelse var uklart og lite utviklet den gang. Universitetsprofessorene var ofte ikke så praktisk anlagt. Den kanskje største utfordringen kom til å ligge i spørsmålet om finansieringen av forskningen og da særlig fordeling og forvaltning av forskningsmidlene. 1946 opprettet staten og idrettsorganisasjonene spilleselskapet Norsk Tipping og bestemte at selskapets overskudd skulle fordeles mellom idrettsformål og vitenskapelige formål. For NAVF og de to andre forskningsrådene (NTNF og NLVF), som skulle disponere vitenskapens del av midlene, innebar “gavepakken” fra Norsk Tipping at det måtte utvikles en rekke praktiske grep i en helt ny statsetat basert på midler utenfor statsbudsjettet — grep som i dag fortoner seg selvfølgelige, men ikke den gang.
Fjellbirkelands store fortjeneste var at han greide å etablere en smidig praksis som både forskere og statsapparat kunne godta, samtidig som han bidrog sterkt til å utvikle NAVF til et meget sentralt organ på forskningsområdet. Han engasjerte seg i flere viktige spørsmål, bl.a. forskerrekruttering, vitenskapelig publisering og universitetsutbyggingen i Tromsø, og hans råd ble ofte søkt.
Ønsket om å arbeide mer med prinsipielle spørsmål av denne art bidrog nok til at han 1966 takket ja til regjeringen Bortens anmodning om å bli generalsekretær i Hovedkomiteen for norsk forskning. Det skulle vise seg å bli en enda vanskeligere oppgave. Den politiske interessen for forskningspolitikk var “så ymse”, og komiteen var også preget av alvorlig indre uenighet om den forskningspolitiske kurs. Fjellbirkeland ble den gang oppfattet som å ha et noe sentralistisk forskningspolitisk syn, så vel som en viss forkjærlighet for universitetene og samfunnsfagene.
Erling Fjellbirkeland hadde en rekke tillitsverv innenfor områdene studentvelferd og forskningspolitikk. Han var styreleder i Studentsamskipnaden i Oslo 1951–68, styremedlem i Universitetsforlaget 1951–77, medlem av Statens Stipendråd 1956–64 og styreleder i NAVFs utredningsinstitutt (nå Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, NIFU) 1966–72. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1963.
Alt i alt gav nok “Studentvelferden” ham størst rom for initiativ og utfoldelse. På Kringsjå i Oslo bærer en studentby i dag hans navn – Fjellbirkeland Studentby, et velfortjent minnesmerke.