Erling Enger hører til dem som ble kunstner på tross av bakgrunn og familietradisjoner. Etter en solid skogbruksutdannelse brøt han – 29 år gammel, nygift og kommende far – opp fra en god stilling som skogbestyrer og gav seg kunstutdannelsen i vold.
Enger vokste opp i Enebakk. Faren var gårdsbestyrer, men sønnen tok sikte på skogbruksutdannelse. Selv om han hadde tegnet fra han kunne holde i en blyant, valgte han skogbrukslinjen ved Norges Landbrukshøgskole. Tanken på en kunstnerisk utvikling var nok der likevel, og takket være sin forlovede, Aud Stockfleth fra Bergen, fikk han undervisning av maleren Moritz Kaland.
Dette til tross – lite tydet på at han ville velge noe så radikalt som kunstutdannelse på heltid. 1927 fikk Enger jobb som skogbestyrer og giftet seg. Sent på høsten året etter brøt han imidlertid over tvert og begynte på tegnelinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles aftenskole. Den da høygravide Aud fikk seg jobb, og Enger kunne fortsette til Axel Revolds klasse på Kunstakademiet, hvor han etablerte et nært samarbeid med Gert Jynge, Sigurd Winge, Olav Strømme og Bjarne Engebret. “Nazi'ene” kalte Henrik Sørensen dem, på grunn av deres tyskinspirerte malerier med Die Brücke-kunstnernes dramatiske form- og fargebruk – bl.a. lange, spisse neser!
Etter fire års utdannelse måtte han bidra til familiens underhold med en tegnelærerstilling. Men samarbeidet de fem vennene imellom fortsatte. Interessen for tysk ekspresjonisme dabbet av, mens den nyankomne Rolf Neschs arbeid med materialbilder fenget. Enger og Winge laget en serie pulverbilder hvor en fargepigmentblanding ble drysset ned på lerret som var grundert med et klebrig stoff. Bildene vakte stor oppsikt, men fikk negativ kritikk da vennenes samarbeid kulminerte i “De 5”, en stor utstilling i Kunstnernes Hus høsten 1935.
For Enger var innflytelsen fra Die Brücke og Rolf Nesch nærmest et trinn i en utvikling. Etter et års tid gikk han tilbake til oljemaleriet, men malte lite. Tegnelærerstillingen ble en byrde. Da datteren Babben meldte sin ankomst høsten 1939, så han nok ingen utvei til å kunne være kunstner på heltid, og en dyp depresjon førte til et lengre sykehusopphold. Denne depresjonen hadde sine røtter i en konflikt som han bar med seg hele livet: Var det å være kunstner skikkelig arbeid? Så sent som i 1984 fortalte han: “Folk trodde jeg var spenna gæærn. Gå fra et sikkert og godt yrke og inn på kunstens chansefulle seilas. Nei! Det gnager litt i meg ennå akkurat det.”
Igjen ble det hans kone som fikk økonomien til å fungere. Enger ble fristilt, arbeidslyst og energi kom tilbake, og i april 1942 kom gjennombruddet med den første separatutstillingen. Engers nye “litterære” temaverden, det jordnære og typisk østnorske – fremstilt med lun ironi og flaggfriske farger – ble spesielt godt mottatt i en tid da all nasjonal demonstrasjon var forbudt.
Neste separatutstilling seks år senere – en stor mønstring etter en lengre middelhavsreise – fikk til dels panegyriske kritikker. Han ble meget etterspurt som portrettmaler og fikk flere større utsmykningsoppdrag, bl.a. for Fred. Olsens rederi, og snart fant han seg selv til oppover ørene i arbeid. Et halvt års studieopphold i Italia med kone og datter lettet på trykket, men forventningspresset og arbeidsbyrden var der like fullt da han kom hjem igjen. Etter en ny depresjon med sykehusopphold vinteren 1953 forsvant “humoristen i norsk malerkunst”, og motivkretsen innskrenket seg til landskaper og skogsinteriører – fortrinnsvis høst- og vårvinterstemninger, malt i medlys. Motivene fant han ikke bare rundt “atelierhytten” han hadde bygd på farsgårdens grunn i Enebakk, men også i Nordmarka og fjellområdene på Østlandet. Etter hvert ble hovedmediet akvareller, og disse fikk fra første stund en begeistret mottakelse.
De mange litterære motiver fra 1940–53 utgjør høydepunktet i hans kunstnerkarriere. Bilder fra denne tiden fulgte med på alle senere, større utstillinger og bidrog til å opprettholde hans ry som en sentral kunstner. Også som tegner og illustratør markerte Enger seg i norsk kunstliv. Foruten tegninger til Julehelg 1947–53 illustrerte han flere diktsamlinger og andre bøker. Han huskes imidlertid vel så godt for sine mange skogsinteriører og landskaper fra de siste 30 årene, hvor man kanskje kan si at bondesønnen, forstmannen og kunstneren endelig fant hverandre.
Enger virket som kunstner i nesten 60 år, men kan vanskelig settes i noen bås. Han hadde ingen programfestet hensikt med sin kunst. Ikke var han politisk interessert som Reidar Aulie og Willi Midelfart, ikke var han opptatt av det nasjonale som Henrik Sørensen. Han kan heller ikke rubriseres som “heimstadmaler” slik noen kunsthistorikere gjør. Han brukte ofte motiver fra hjembygda, men særlig i de filosoferende maleriene fra 1940-årene ser han langt utover hjembygda og hjembygdingene, selv om de alltid bevarte en spesiell plass i hans hjerte.