Erling Christophersen

Botaniker, geograf og diplomat. Foreldre: Generalkonsul Mads Wiel Christophersen (1871–1955) og Christine Schweigaard (1876–1953). Gift 1925 med sykepleier Divert Doris Bull (2.11.1899–30.11.1993), datter av grosserer Theodor Bull (1870–1958) og Anna Brun (1872–1960). Sønnesønn av Christian Christophersen (1840–1900); dattersønn av Christian Homann Schweigaard (1838–99).

Erling Christophersen ledet den flernasjonale ekspedisjonen til Tristan da Cunha i slutten av 1930-årene; etter krigen arbeidet han særlig med utviklingen av det kulturelle og vitenskapelige samarbeid mellom Norge og USA.

Christophersen tok examen artium 1916. Etter ett års studier ved universitetet i Kristiania og befalsskole studerte han 1918–21 ved Yale University i USA, og 1924 tok han Ph.D.-graden på et arbeid om norske forhold – sammenhengen mellom plantedekket og surhetsgraden i jorden i Sylene. Senere skulle han beskjeftige seg med langt mer eksotiske planter. Som stipendiat 1924–25 gav han seg i kast med den interessante, men vanskelige floraen på Stillehavsøyene, særlig Samoa og Hawaii. Etter fire år som universitetsstipendiat i Oslo reiste han tilbake til Hawaii og var professor ved University of Hawaii og botaniker ved B. P. Bishop Museum i Honululu 1930–32.

Tilbake i Oslo var Christophersen konservator for utenlandsherbariet ved Universitetets botaniske museum 1933–47. Det var i denne tiden han gjennomførte det som vil bli stående som hans største vitenskapelige bedrift, den norske ekspedisjon til den isolerte, søratlantiske øygruppen Tristan da Cunha 1937–38. Han ledet en flernasjonal, 13 personers ekspedisjon som undersøkte naturforholdene på øyene og helsetilstanden hos befolkningen, og man gjorde dessuten sosiologiske undersøkelser som senere kom til å bli viktige, da øya 1961 måtte evakueres på grunn av et kraftig vulkanutbrudd.

Det har utkommet 55 vitenskapelige arbeider som resultat av ekspedisjonen. Det siste, om blomsterplantene, skrev Christophersen selv. Totalutbyttet på den botaniske siden var over 2000 kollekter, som nå finnes i herbariet i Oslo, med en nærmest komplett dublettserie i Kew i Storbritannia, og i flere av de større herbarier verden over. Det ble beskrevet mange nye arter basert på dette verdifulle materialet, og antallet plantearter som ble kjent fra øygruppen, er flerdoblet. Flere arter ble oppkalt etter Christophersen, deriblant en liten alge, Lophurella christopherseni, som vokser på særlig utsatte steder med mye strøm og bølger, “fordi Baardseth syntes jeg var så sta, jeg tror han mente utholdende”, sa Christophersen selv senere. Han skrev også en populær bok, Tristan da Cunha, den ensomme øy, som ble oversatt til flere språk. I sitt 90. år skrev han dessuten en populærartikkel ved 50-årsminnet for ekspedisjonen, som ble behørig markert med en egen frimerkeserie på Tristan da Cunha.

Christophersens innsats i norsk botanikk er først og fremst som formann i Norsk botanisk forening 1941–45, som initiativtaker og den første redaktør (1943–46) av dets tidsskrift Blyttia, og som utgiver av flere opplag av Hoffstads meget brukte skoleflora. Han bidrog også med en bok om norske medisinplanter.

Fra 1946 av var hans hovedvirksomhet knyttet til Norges forhold til hans “andre fedreland” USA, en oppgave som han hadde særlige forutsetninger for å løse. Han var kulturattaché ved ambassaden i Washington 1947–51 og kulturråd der 1962–64. I mellomtiden var han direktør for Kontoret for kulturelt samkvem med utlandet i Utenriksdepartementet 1951–61 og igjen 1965–68. I denne stillingen var han pådriver for opprettelsen av flere viktige fond til støtte for utveksling av kulturell og vitenskapelig karakter, og 1947–49 ledet han den amerikanske sommerskolen ved Universitetet i Oslo. Han var også en mangeårig sentral kraft i Norge–Amerika Foreningen, der han ble æresmedlem 1978.

Christophersen var formann i styret for Fridtjof Nansen-Stiftelsen på Polhøgda 1958–72. I sine siste år var han særlig opptatt av å få opprettet et senter for teknologi og menneskelige verdier for å få belyst de nye etiske problemer og verdispørsmål vitenskapene og teknologien stadig stiller oss overfor. Senteret ble opprettet 1988.

Erling Christophersen beholdt sin fysiske og åndelige kraft langt opp i årene, og ble etter hvert en av Norges “grand old men”, hvis pågangsmot og idealisme skaffet ham mange beundrere og æresbevisninger, bl.a. ridderkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden (1961) og den franske Æreslegionen. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1944 og medlem av de geografiske selskapene i Storbritannia og USA. Selv syntes han, karakteristisk nok, at den beste heder han kunne få av sin virksomhet, var gode forskningsresultater.

Som student hadde han, ifølge eget utsagn fra 1941, på veggen foran sitt skrivebord følgende ord av Brand: “At ej du kan, dig visst forlades – men aldrig at du ikke vil”, – men han la til: “Nå har jeg større sympati for Peer Gynt.”

Verker

    Et utvalg

  • Soil reaction and plant distribution in the Sylene national park, Norway, Ph.D.-avh., i Transactions of the Connecticut academy of arts and sciences 27, New Haven (USA) 1925, s. 471–577
  • Blomster fra fjord og fjell, 1937
  • Flowering plants of Samoa, Honolulu 1938
  • Tristan da Cunha, den ensomme øy, 1938
  • Norske medisinplanter, 1943 (2. utg. 1960)
  • Results of the Norwegian Scientific Expedition to Tristan da Cunha 1937–1938. A short account of the expedition, 1946
  • O. A. Hoffstad: Flora for skoler, 9. utg. ved E. Christophersen, 1946
  • Flowering plants from Tristan da Cunha, 1968

Kilder og litteratur

  • Stud. 1916, 1941
  • HEH 1994
  • A. Danielsen: nekrolog i Blyttia 53, 1995, s. 61–63
  • D. Føllesdal: nekrolog i DNVA Årbok 1995, s. 253–256

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.