Erik Werenskiold

Tegner, maler, grafiker og kunstpolitiker. Foreldre: Kaptein, kommandant og skogeier Fredrik Daniel Werenskiold (1800–87) og Jensine Magdalene Ebeltoft (1815–1900). Gift 9.5.1882 i Paris med maler Sophie Marie Stoltenberg Thomesen (7.10.1849–8.6.1926), datter av konsul, skipsreder og stortingsmann Thomes Thomesen (1816–87) og Berthe Martine Olea Debes (1825–76). Far til Werner Werenskiold (1883–1961) og Dagfin Werenskiold (1892–1977); svoger til Fernanda Nissen (1862–1920).

Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente kunstnere, særlig folkekjær for sine illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr og Snorres kongesagaer. Han ledet sammen med Frits Thaulow og Christian Krohg kunstnernes kamp for faglig selvstyre i 1880-årene, som bl.a. førte til opprettelsen av Statens årlige kunstutstilling (Høstutstillingen) 1884 og bedrede kår for norske kunstnere i hjemlandet.

Werenskiold vokste opp på Kongsvinger festning som fjerde sønn av den aldrende kommandant og hans 15 år yngre hustru. Faren var født som adelsmann på herregården Kjølberg ved Fredrikstad, og moren var kjøpmannsdatter fra Tromsø. Werenskiold-familien hadde en gloriøs fortid på 1600- og 1700-tallet som embetsmenn og godseiere på herregårdene Hafslund og Borregaard. Kapteinen var selv “en nesten brutal demokrat”, som oppdrog sine sønner i ånden fra Rousseau, i nær kontakt med naturen, og med fornuft og erfaring som ledetråd. Hjemmet på festningen var i det ytre harmonisk, preget av sang, musikk og farens opplesning fra Snorre og de norske folkeeventyrene, men rommet sterke spenninger mellom foreldrene. Moren hadde en lengsel mot alt som var vakkert, fint og fornemt, mens kapteinen trampet inn i stuen med en eim omkring seg av stall og fjøs. Selv følte Erik Werenskiold seg hele livet splittet mellom morens og farens kontrære personligheter – både en vek romantisk drømmer og en stridbar realist. Allerede som gutt var han en ivrig tegner og høstet stor beundring for sitt talent.

Erik hadde først huslærere, gikk så på Kongsvinger borgerskole og deretter i tre år 1869–72 på Aars og Voss' latin- og realskole i Kristiania. Han var skoleflink og tok 1872 examen artium som en av de beste i sitt årskull. Året etter tok han anneneksamen, men selv ønsket han å bli kunstner. Om kveldene gikk han på Den kgl. Tegneskole, med billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Han malte også litt på Axel Enders atelier.

Som student bodde Werenskiold i flere år på kvisten hos professor Marcus Jacob Monrad i Homansbyen. Familien Monrad viste stor interesse for den talentfulle gutten. De sendte hans skissebok til folkelivsmaleren Adolph Tidemand, som uttalte at han burde bli kunstner. Kaptein Werenskiold gikk da med på å støtte sønnens valg av livsvei, og senhøstes 1875 kunne 20-åringen reise til München, for å søke seg inn ved kunstakademiet der.

I München 1876–80 fikk Werenskiold sin grunnleggende utdannelse som billedkunstner og sluttet mange vennskap som varte livet ut, med bl.a. Christian Skredsvig, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe, Harriet Backer, Kitty Kielland og Sophie Thomesen, som ble hans hustru 1882. Han reagerte fra første stund mot München-skolens etterligning av de gamle mestere fra 1500- og 1600-tallet. Av legning var han realist, en trend i München-maleriet som var inspirert av den franske realisten og sosialisten Gustave Courbet, som gjestet München 1869.

Werenskiold tegnet først i klassen til Wilhelm Löfftz, som han lærte meget av. Vinteren 1876/77 malte han studiehoder og en kvinnelig halvakt under veiledning av professor Wilhelm Lindenschmit d.y., en varm beundrer av Courbet. Høsten 1877 rykket han opp i Lindenschmits mesterklasse, der han våren 1878 fullførte sitt første komponerte maleri, Bærrensere, en øyeblikkspreget og detaljrealistisk skildring av muntre bayerske bondeunger.

Werenskiold hadde lenge ønsket å få tegne illustrasjoner til P. Chr. Asbjørnsens nye utgave av norske folkeeventyr. Oppdraget var gått til tidens fremste norske kunstnere, med Hans Gude, Otto Sinding og Eilif Peterssen i spissen. Sommeren 1878 innså Sinding at han hadde påtatt seg for meget, og Peterssen var gått lei. Begge kjente Werenskiold fra München som en begavet tegner. Da 23-åringen ankom Kristiania for å besøke sine foreldre, som var flyttet dit med kapteinens pensjon, tok Sinding ham med opp til forstmester Asbjørnsen i Rosenborggata og viste frem hans utkast til illustrasjoner. Asbjørnsen ble begeistret, og til sin “overhændige glæde” fikk den unge og ukjente akademieleven en lang liste over eventyr han skulle illustrere.

For å finne riktig miljø og folketyper la Werenskiold ut på fottur til Heidal, Vågå og Lom i Gudbrandsdalen. På Bjølstad i Heidal fant han både kongen i eventyrene og selve kongsgården. Med base på gården Sve i Vågå samlet Werenskiold inntrykk og tegnet de første illustrasjonene. På kirkegården i Vågå fikk han ideen til sitt hovedverk En bondebegravelse, en gruppe fattige bønder samlet om en enkel grav.

Tilbake i München vinteren 1878–79 tegnet han til eventyrutgaven, mest “ut av hodet”, i nært samarbeid med Asbjørnsen, som kommenterte og kritiserte hvert utkast i brev. Også forleggeren Frederik Hegel tok aktivt del i prosessen. Norske folke- og huldreeventyr i utvalg kom ut til jul 1879. Blant de 100 illustrasjonene var nesten fjerdedelen Werenskiolds, blant dem prinsessen som står ved fjøsdøren med den frekke Askeladden, “den sjuende far i huset” i et kuhorn på veggen og trollene på Heidalsskogen, der Werenskiold “oppfant” en helt ny type troll, som siden ble tatt opp av Theodor Kittelsen og utallige suvenirfabrikanter. Ifølge Leif Østby la han med disse tegningene “grunnlaget for en selvstendig norsk illustrasjonskunst og brakte den opp på en høyde som senere ikke er overgått”.

Skjellsettende for Werenskiolds utvikling som maler ble den franske avdeling på den internasjonale kunstutstillingen i München sommeren 1879. Utover høsten malte han grønne naturstudier i friluft ved landsbyen Pipping vest for München. Dette var nytt og provoserende innen norsk landskapskunst, som ellers var preget av Düsseldorf-skolens brunlige koloritt. På atelieret malte han komposisjonen Et møte, en lett erotisk konfrontasjon mellom en vakker fullvoksen bayersk bonde og to blyge bondepiker. Våren 1880 ble Werenskiold lammet i tungen og høyre arm. Etter et halvt år på hospital samt rekreasjon i Sveits, Oberbayern og Tirol gjenvant han omsider helsen. Kort etter inngikk han offentlig forlovelse med den nesten seks år eldre maleren Sophie Thomesen fra Kragerø.

Etter en formidabel suksess i München med en ny versjon av Et møte, reiste Werenskiold i februar 1881 til Paris som erklært “naturalist”. Her kom han inn i det skandinaviske kunstnermiljøet og opplevde både impresjonistenes utstilling og Salongen. Etter et opphold i Marlotte sluttet han seg til sin forlovede på Thomesen-familiens lystgård Frøvik ved Kragerø, der de sammen malte flere bilder som ble fullført og signert året etter. Til Frøvik kom også Frits Thaulow og Christian Krohg, som Werenskiold da ble kjent med.

Trolig oppildnet av samtaler med dem gjorde Werenskiold utpå høsten “revolusjon”, en spontan reaksjon på Christiania Kunstforenings innkjøp av kunstverk til utlodning blant medlemmene, hovedkilden til norske kunstneres inntekter i hjemlandet. Han fikk kunstnere fra alle leirer i inn- og utland til å skrive under på et krav om at en kunstnerjury skulle “sile” de innsendte verkene før innkjøpene ble foretatt, for å sikre en forsvarlig kvalitet. Foreningen nektet, og “kunstnerstreiken” ble en realitet, idet underskriverne unnlot å sende inn bilder til foreningen i et helt år, fra desember 1881 til desember 1882. I mellomtiden hadde aksjonistene arrangert kunstnernes egen utstilling i Studentersamfundets sal høsten 1882. Året etter ble det laget nok en mønstring, og 1884 lyktes det Werenskiold å oppnå statlig støtte fra Stortinget til en årlig kunstnerstyrt utstilling etter mønster av den franske Salongen.

Werenskiold forlot Kristiania som streikeleder og tilbrakte første halvår 1882 i Paris, der han opplevde nok en impresjonist-utstilling og besøkte den skandinaviske kunstnerkolonien i Grèz-sur-Loing. 9. mai inngikk han borgerlig ekteskap med Sophie Thomesen på Montmartre. Sommeren og høsten tilbrakte de nygifte på Tåtøy ved Kragerø, der Werenskiold skrev sin artikkel Impressionisterne, den første om emnet i Skandinavia, og malte det idylliske bildet Gjetere i en delvis impresjonistisk teknikk. Samtidig illustrerte han Herremannsbruden, til en ny utgave av Asbjørnsens eventyr for barn.

På Tåtøy bodde denne sommeren også Theodor Kittelsen, som Werenskiold insisterte på å få med som illustratør. Boken kom ut 1883 og ble etterfulgt av to nye bind 1884 og 1887. Med dette var Werenskiolds ry og popularitet som eventyrtegner vel etablert, også utenfor Norge.

Våren 1883 ble sønnen Werner født i Paris, der Werenskiolds inngikk i kretsen om Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Somrene 1883–85 tilbrakte familien på Gvarv i Telemark, der Sophies onkel Ole Thomesen var sorenskriver. På Lindheim malte Werenskiold 1883 telejentene ved skigarden og begynte på En bondebegravelse, som ble fullført 1885 på Sorenskrivergården, med utsikten mot Lifjell som bakgrunn. Bøndene fra Vågå ble erstattet med lokale modeller. I stedet for Vågå kirke tenkte han først å bruke Heddal stavkirke som bakgrunn, men oppgav dette til fordel for det storslagne landskapet på Gvarv. Under utførelsen innså Werenskiold det umulige ved å gjenskape det opprinnelige friske inntrykk av motivet gjennom flere års møysommelig arbeid. “Jeg forstår nu først riktig impressionismen,” skrev han: “Thi jeg har drevet den naturalistiske form i maleriet ud til sin yderste konsekvents; jeg håber til sin afslutning for mit vedkommende.” Bildet ble straks oppfattet som et hovedverk og innkjøpt av Nasjonalgalleriet.

Fra høsten 1883 til våren 1886 bodde Werenskiolds i Kristiania, avbrutt av kortere opphold i Paris, der han malte et portrett av Bjørnson 1885. Sommeren 1886 dannet de gamle vennene fra München en “koloni” på gården Fleskum i Bærum, etter mønster av kunstnerkolonien på Skagen. Ekteparene Werenskiold og Skredsvig fungerte som vertskap, med Kitty Kielland, Harriet Backer, Eilif Peterssen og Gerhard Munthe som betalende gjester. Mens Kitty Kielland og Peterssen malte sine lyriske sommernattsbilder fra Dælivannet, valgte Werenskiold seg en grøftegraver i japansk perspektiv.

Under inntrykk fra diskusjonene på Fleskum skrev Werenskiold sin programartikkel Stop lidt igjen!, et angrep på Aftenpostens anonyme kritiker, som hadde slaktet bl.a. Christian Krohgs og Edvard Munchs bilder på Høstutstillingen. Han forsvarer her de nye franske kunstretninger naturalismen og impresjonismen ved å vise at de med logisk nødvendighet “maa føre til en national Kunst” (Aftenp. 8.11.1886). Fra Fleskum flyttet familien ned til Birkheim i Sandvika, der sønnen Erik døde som ettåring i februar 1887. Tapet gikk sterkt inn på foreldrene. Erik Werenskiold ble meget syk og kom seg først under et opphold på kurstedet Sätra Brunn i Sverige følgende sommer. Avbrutt av sykdomsperioden tegnet han til eventyret De tre prinsessene i berget det blå, lille Erik i vuggen og de tre kongsdøtrene som tigger vakten om å få slippe ut i det fri.

Sommeren 1888 bodde Werenskiold på Solbakken ved Aulestad, der han malte Bjørnsons mor Elise, født Nordraak (Farmor). Senhøstes reiste han til Paris, der han i et halvår tegnet hos Alfred Roll og akademiprofessoren Léon Bonnat. På verdensutstillingen i Paris 1889 deltok han med bl.a. En bondebegravelse og ble belønnet både med Grand Prix og den franske Æreslegionen.

Med sin lille datter Basken flyttet Werenskiolds høsten 1889 fra Paris til Solberg gård ved Sandvika, der yngstebarnet Dagfin kom til verden 1892. Under enkle forhold begynte nå en blomstringstid, i samvær med Christian og Maggie Skredsvig på Fleskum, Gerhard og Sigrun Munthe på Valler, Kitty Kielland og Harriet Backer i Sandvika, Fridtjof og Eva Nansen på Lysaker samt Arne og Hulda Garborg i Asker. På Solberg var det mange barn, som Werenskiold benyttet som modeller. Her malte han 1891–92 Olivia, Solstreif med den åndssvake gutten og Lekende barn. Stilen blir nå mer malerisk og fargen rikere. Han malte også en mengde portretter, bl.a. av Kitty Kielland (1891), Edvard Grieg (1892), Erika Nissen (1892) og Henrik Ibsen (1895), og tegnet bl.a. Fridtjof Nansen (1893 og senere), Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg (alle 1895) og Eva Nansen (1896). Han begynte også å illustrere Jonas Lies Familien på Gilje. Våren 1895 gjorde han en studiereise til Roma og Firenze. I Kviteseid i Telemark malte han lyriske kveldsstemninger med speilende vann: Sommeraften i Kviteseid med de beitende hestene, Skysshesten og Aftenlandskap fra Kviteseid.

April 1896 flyttet familien til nybygd villa ved Lysaker, på en åsbrink med praktfull utsikt over fjorden. Peterssen, Munthe og den hjemvendte polfarer Fridtjof Nansen bygde seg hus like ved. Werenskiolds “Gilje” og Nansens “Polhøgda” ble møtesteder for Venstres kulturelle elite, og begrepet Lysakerklikken dannet seg raskt. Årene 1896–99 tegnet han illustrasjoner til en ny utgave av Snorres kongesagaer og brukte Nansen som modell for vikingkongen Olav Tryggvason.

I Kviteseid sommeren 1897 ble Werenskiold oppsøkt av den unge Sergej Djagilev, den siden så berømte skaper av Les Ballets Russes i Paris. Djagilev bad ham hjelpe seg med å arrangere en stormønstring av norsk, svensk og dansk samtidskunst i St. Petersburg høsten 1897. Utstillingen ble en suksess, og Werenskiold fikk et navn i Russland.

Sommeren 1900 var han igjen på Aulestad og malte det mektige portrettet av Bjørnson på verandaen. Han tok opp igjen illustreringen av Jonas Lies Familien på Gilje, som utkom 1903–04 med flere av hans vakreste tegninger. Årene 1902–07 arbeidet han med veggdekorasjonene til Nansens spisestue på Polhøgda. Kunstneren og polarhelten dyrket et varmt vennskap, med samtaler nesten daglig.

På reiser til Berlin, Paris, London og Amsterdam 1905 og 1908 gjorde Werenskiold seg kjent med det nyeste innen europeisk kunst og mottok sterke inntrykk av van Gogh og Cézanne. Han utviklet på dette grunnlag et nytt og billedbyggende fargesyn, som han fastholdt resten av livet. Den felles begeistring for Cézanne brakte ham i forbund med de unge Matisse-elevene, som anført av Jean Heiberg og Henrik Sørensen gjorde seg gjeldende fra 1909 med sin nye, ekspressive fargekunst. På gruppeutstillingen “De 14” på jubileumsutstillingen på Frogner 1914 fikk Matisse-elevene sitt endelige gjennombrudd i norsk kunstliv, i allianse med “Lysakermalerne” omkring Werenskiold, Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne.

Heiberg og Sørensen ble fra nå av Werenskiolds beste venner og støttespillere i norsk kunstpolitikk. Under den første verdenskrig stod kretsen helhjertet på Frankrikes side og arrangerte flere utstillinger av moderne fransk kunst, til hjelp for nødstedte franske kunstnere.

1908 begynte Werenskiold å lage grafikk, først streketsninger og fra 1917 litografier. Motivene var ofte hentet fra nærmiljøet på Lysaker: industriområdet ved Lysakerelva, utsikten fra Gilje eller barn som leker. Som maler dyrket han samme motivkrets og laget fortsatt en mengde portretter. Nansens beretninger om hungersnøden i Russland, samt depresjonen i 1920-årene vekket et sosialt engasjement som kom til uttrykk i Hungersnøden (1923, 1928–29), Middagsselskapet (1928–30) og En streikebryter (ca. 1930). Fra 1924 til sin død 1938 malte han også en rekke kvinneakter, flere i meget stort format.

Erik Werenskiold fremstod i sine eldre år som en høvding i norsk kunstliv og ble sterkt hyllet i pressen i anledning åremålsdager og utstillinger. Han deltok også selv fortsatt i samfunnsdebatten. I et åpent brev til hirdlederen Johan B. Hjort i Tidens Tegn 15. oktober 1936, Diktatur og kultur, tok 81-åringen skarpt avstand fra Hjorts og Vidkun Quislings misbruk av Fridtjof Nansen i propaganden for partiet Nasjonal Samling og fremholdt at deres politikk ville føre til diktatur og knebling av kulturlivet.

Werenskiold mottok Statens kunstnerlønn fra 1908. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1890, kommandør 1905, kommandør av 1. klasse 1930 og storkors 1935. Han var også kommandør av Dannebrogordenen og ridder av den bayerske St. Michaels orden.

Erik Werenskiold døde 23. november 1938, kort etter München-forliket, “som en inderlig skuffet og bedrøvet mann”, ifølge Odd Hølaas i Tidens Tegn. Han ble bisatt på statens bekostning i Det nye krematorium i Oslo, under store æresbevisninger. 1946 ble hans urne overført til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo og en minnestøtte reist av norske kunstnere mellom Christian Krohgs og Edvard Munchs siste hvilested.

Verker

    Bildende kunst

  • Bærrensere, 1878
  • Et møte, 1880, p.e.
  • Gjetere, 1882 (replikk 1883, NG)
  • En bondebegravelse, 1883–85, NG
  • Olivia, 1891, NG
  • Solstreif, 1891, Göteborgs Konstmuseum
  • Lekende barn, 1892, Troldhaugen, Bergen
  • Sommeraften i Kviteseid, 1893, NG
  • Skysshesten, 1894
  • Aftenlandskap fra Kviteseid, 1895, Eremitasjen, St. Petersburg
  • Hungersnøden, 1923 og 1928–29
  • Middagsselskapet, 1928–30
  • En streikebryter, ca. 1930

    Portretter (et utvalg)

  • Farmor (Elise Bjørnson f. Nordraak), 1888, Aulestad, Gausdal
  • Kitty Kielland, 1891, NG
  • Edvard Grieg, 1892, Nationalmuseum, Stockholm
  • Erika Nissen, 1892, NG
  • Fridtjof Nansen, tegning, 1893
  • Henrik Ibsen, 1895, NG
  • Bjørnstjerne Bjørnson, 1885, NG
  • Edvard Grieg, tegning 1895
  • Eva Nansen, tegning, 1896

    Illustrerte bøker

  • P. C. Asbjørnsen: Norske folke- og huldreeventyr i utvalg, København 1879
  • P. C. Asbjørnsen og J. Moe: Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, 3 bd., København 1883–87
  • F. Nansen: Paa ski over Grønland, 1890
  • d.s.: Fram over polhavet, 1897
  • Snorre Sturlason: Norske kongesagaer, 1899
  • Familien på Gilje, 1903–04
  • Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr ved P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe og Moltke Moe, 1910

    Skriftlige arbeider

  • Kunst – kamp – kultur gjennom 40 aar i tekst og billeder, 1917

Kilder og litteratur

  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere, 2 bd., Bergen 1904–07
  • L. Østby: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • d.s.: Erik Werenskiold, 1977
  • d.s.: Maleren og tegneren Erik Werenskiold 1855–1938, utg. av Stiftelsen Modum Blaafarveværk, Modum 1985
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • M. Werenskiold: “Fleskum-kolonien 1886 og den norske sommernatt. Naturalisme eller nyromantikk?” i Ku&K 1988, s. 2–30
  • d.s.: “Sergej Djagilevs artikkel 'Moderne skadinavisk maleri' 1897”, ibid. 1991, s. 194–229
  • d.s.: “Serge Diaghilev and Erik Werenskiold”, i Konsthistorisk tidskrift 1991, s. 26–41
  • B. Stenseth: En norsk elite. Nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940, 1993
  • J. Kokkin: “Erik Werenskiold og Kongsvinger”, i Solør-Odal nr. 3/1993
  • M. Werenskiold: “Werenskiold og Thaulow som kampfeller. Kunstnerrevolusjonen 1881–1884”, i Frits Thaulow og Erik Werenskiold, LKM, Lillehammer 1998, s. 4–31 og 57–62
  • d.s.: “Erik Werenskiold in Munich 1875–1881”, i Konsthistorisk tidskrift 1999, s. 81–89

Portretter m.m.

    Et utvalg

  • Selvportrett (blyant), 1897; Nationalmuseum, Stockholm
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1902; Vigeland-museet, Oslo
  • Selvportrett (penn), 1909; NG
  • Hode (stein) av Dagfin Werenskiold, 1921; Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Hode (bronse) av d.s., 1933; NG
  • Selvportrett (med dattersønnen Per Werenskiold), 1934; Norske Selskab, Oslo
  • Fullstendig oversikt i NKL, bd. 4

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.