Erik Must er medieinvestoren som meget motvillig lar seg intervjue i noen av avisene han har store eierposter i. Det nærmeste Dagens Næringsliv er kommet et portrettintervju med storaksjonæren, er oppsummert i tittelen “47 sekunder med Erik Must”. Must vifter ikke med sin portefølje, og han lar ikke sine hensikter flagre i vinden. På mange måter er han det nærmeste det norske aksjemarkedet kommer sveitsisk banksekretesse. Han taler gjennom sin “placing power” – evnen til å plassere gigantiske aksjeposter til kjøpere på kort tid. På toppen av storhetstiden i slutten av 1980-årene var Must og hans firma Fondsfinans børsens mektigste aksjeplasserere. Ingen andre kunne med så stor letthet selge 30–50 % av et stort børsnotert konsern til en engere krets kunder.
Must er siviløkonom fra Handelshøjskolen i København; han startet karrieren som læregutt hos den legendariske aksjemegleren Fr. Falck Frås i meglerfirmaet Hans P. Jeppesen. Deretter bar det til fondsavdelingen i Den norske Creditbank (DnC), hvor han traff sin senere forretningspartner Kjell Christian Ulrichsen. 1966 var de bl.a. med på å starte forvaltningsselskapet Avanse Forvaltning, der de senere ble medeiere og kunne realisere en stor gevinst da de ble kjøpt ut 1999. Sammen brøt de ut fra DnC 1972 og tok over meglerfirmaet Fondsfinans – akkurat i tide til å bli med på utviklingen av Oslo Børs fra en slumrende tilværelse til et potent internasjonalt aksjemarked.
Onde tunger, i første rekke anført av Kapital-redaktør Trygve Hegnar, skumlet om at utbruddet fra DnC ikke var helt ryddig. Påstandene er aldri dokumentert, men har like fullt ført til en langvarig feide mellom Must og flere journalister. I den nevnte artikkelen “47 sekunder med Erik Must” rippet Dagens Næringsliv opp igjen i denne gamle saken og skapte samtidig en isfront til sin storaksjonær og sitt styremedlem, som varte i flere år.
I 1980-årene var Must og Ulrichsen børsens udiskutable enere: Ulrichsen var supermegleren som turnerte børsgulvet med finesse, Must bakmannen med kontakter til alle de vesentlige investormiljøene. Evnen til å ta de største transaksjonene plasserte Fondsfinans midt i gigantiske saker som fusjonen mellom Orkla og Borregaard og kampen om Kværner.
Utover i 1990-årene mistet Fondsfinans noe av hegemoniet. Mange observatører mener at starten på nedturen kom med UNI Storebrands sammenbrudd etter det fatale og mislykkede raidforsøket på svenske Skandia. Nye investorer valgte andre meglere, og Fondsfinans ble sjeldnere å se i de virkelig store transaksjonene. Det beste eksempelet er at Fondsfinans ikke fikk noen fremtredende rolle i de store emisjonene til Kreditkassen og Den norske Bank etter bankkrisen.
Must kjøpte ut Ulrichsen fra Fondsfinans 1996 og ble deretter eneeier og styreformann. Privat pløyde han fortjenesten fra meglervirksomheten inn i store eierandeler i Norges Handels- og Sjøfartstidende (selskapet som bl.a. eier Dagens Næringsliv), Adresseavisen, Arendals Fossekompani og Gyldendal; i det sistnevnte selskapet er han (2002) største enkeltaksjonær med en eierandel på nær 38 %. Hans interesse for avis- og forlagsvirksomhet har ikke først og fremst vært investorens. Han er stolt av å være ætling etter grunnleggere av tidlig norsk trykkerivirksomhet, har ment å “ha trykksverte i blodet”, er glad i litteratur og er et engasjert og ytende medlem av Gyldendals styre.
I slutten av 1990-årene fattet Must en sterk interesse for bioteknologi. “Det er ingen ting som kommer til å bety så mye for vår tilstedeværelse de neste ti år som bioteknologi,” uttalte han i et intervju med Dagbladet.
Erik Must overlot i slutten av 1990-årene det vesentlige av eierinteressene sine til sine to barn, Erik Christian og Trine Must. Men styrevervene beholdt han selv, og med dem viktige tråder inn til makten.