Erik Magnusson

Hertug av Södermanland. Foreldre: Kong Magnus Ladulås av Sverige (1240–90) og Helvig av Holstein (død 1324/26). Gift 1312 med IngebjørgHåkonsdatter (1301–61). Far til kong Magnus 7 Eriksson (1316–74).

Hertug Erik Magnusson var en sentral aktør i det nordiske maktspillet i de to første tiårene av 1300-tallet. Hans politikk pekte frem mot unionen mellom de nordiske rikene, og han ble stamfar for alle senere dansk-norske konger.

Erik var svensk kongesønn og vokste opp i en turbulent periode i svensk historie. Han var hertug av Södermanland, mens den eldre broren, Birger, var konge.

Hertug Erik og kong Birger møtte 1302 kong Håkon 5 av Norge ved Göta älv og samme år var hertug Erik kongens gjest i Oslo, hvor han feiret jul sammen med bl.a. fyrst Witzlav av Rügen og grev Jakob av Halland. Han ble da forlovet med kongens eneste ektefødte arving, hertuginne Ingebjørg, som var ett år gammel.

Fra 1304 lå hertug Erik i strid med sin bror, kong Birger, mens han var alliert med den andre broren, hertug Valdemar. Erik flyktet til Norge og herfra herjet han i Götaland, hvor han bygde borger. Målet var å frata broren den svenske kronen. Kong Birger gikk til motoffensiv, og hertug Erik drog 1305 til Tønsberg. Like etterpå kjøpte han Varberg slott av grev Jakob, noe som stred mot danskekongens lensoverhøyhet. Hertugen stilte seg deretter under kong Håkons overhøyhet. Brødrene lyktes 1306 i å fange kong Birger, men kongssønnen Magnus Birgersson klarte å rømme til Danmark.

Vinteren 1306/07 gikk danskekongen til angrep og i februar 1307 kom hertug Erik til Norge for å søke hjelp. Forholdet til kong Håkon var nå dårligere, men hertugen fikk likevel leidangen og landskylden av Elvesysle og Ranrike.

Hertugene brøt inn i Skåne, hvor de erobret forrådene og fanget danskekongens bror, hertug Christoffer. Samme år ble kong Birger satt fri, og han flyktet øyeblikkelig til Danmark. Kong Birger og hans brødre sluttet fred 1308 uten at kong Håkon fikk medvirke. Dette førte til et spent forhold, og forlovelsen med kongens datter ble brutt. Det brøt ut krig mellom kong Håkon og hertugen, og hertug Erik beleiret festningen Ragnhildarholm, men kongen bygde Båhus slott, og behersket dermed området.

Hertug Erik rykket inn i Norge, hvor han tok Oslo, men ikke Akershus slott. Kongen gikk til motangrep, og hertugen flyktet. Han herjet også på Østlandet i 1310, men sluttet samme år fred med kong Håkon. Hertugene overgav da Halland og festningene Ragnhildarholm, Varberg og Hunehals til kongen. Det ble bestemt at hertug Erik innen tre år skulle giftes med kong Håkons datter Ingebjørg og hertug Valdemar med avdøde kong Eiriks datter Ingebjørg. Få måneder senere ville imidlertid hertug Erik gifte seg med Sofia av Werle, mens fetteren Magnus Birgersson kunne få Ingebjørg. Det endte likevel med at han 1312 ble gift med den da 11 år gamle Ingebjørg av Norge.

Han ble far 1316, da arvingen til Norge, Magnus Eriksson ble født. Kong Håkon slo i den anledning 25 mann til riddere.

Hertug Erik hadde ikke gitt opp sine ambisjoner i Sverige, og 1317 var han igjen i landet sammen med broren hertug Valdemar. De ble tatt til fange av kong Birgers menn på Nyköpingshus slott i desember samme år – episoden er gått over i historien som “Nyköpings gästabud”. Brødrene ble sperret inne i et av borgtårnene, og der ble de begge drept i februar 1318.

Hertug Erik hadde forsøkt å skaffe seg en maktbasis både i Norge, Sverige og Danmark. Denne politikken ble fortsatt av hans enke, hertuginne Ingebjørg, som skapte et mellomnordisk rike av forskjellige grensedistrikter. Politikken peker klart frem mot unionene mellom de nordiske rikene. Hertug Erik kan virke som en vinglete politiker som stadig skiftet side, men han må sees som en typisk representant for 1300-tallets maktpolitikere.

Erik Magnusson er den sentrale skikkelse i Erikskrönikan, som ble skrevet ned ca. 1322–32. Han står også sentralt i de nordiske kongehusenes genealogi. Hans mannslinje hersket i Norge til hans sønnesønns sønn Olav 4 døde 1387. Via datteren Eufemia ble han stamfar til alle de senere dansk-norske kongene.

Kilder og litteratur

  • Isl.Ann.,bd. 5
  • Erikskrönikan,utg. ved R. Pipping, Uppsala 1921
  • G. Fischer: Norske Kongeborger,bd. 1, 1951
  • J. Rosén: biografi i SBL,bd. 14, 1953
  • S. Imsen og J. Sandnes: Avfolking og union 1319–1448,bd. 4 i CNH,1991

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.