Erik Harry Johannessen tilhørte den lille gruppen av norske surrealister i 1930-årene. I 1950- og 1960-årene oppnådde han stor popularitet med sine dekorativt anlagte folkelivsbilder og landskaper.
Johannessen ble født i Sverige utenfor ekteskap og kom til Kristiania 1904. 1920–21 gikk han på teknisk skole, før han reiste til sjøs på Sør- og Nord-Amerika, Cuba og Frankrike. 1923 gikk han i lære på et elektroverksted i Philadelphia, USA. Etter avtjent verneplikt i Garden studerte han 1924–25 ved ornamentlinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.
De følgende årene arbeidet han som dekoratør, bl.a. for Freia, hvor han fikk fast ansettelse som vindusdekoratør. For øvrig laget han dekorative arbeider inspirert av Gerhard Munthes sagastil. Han mottok korrektur av Axel Revold ca. 1930. Avgjørende for hans utvikling som kunstner var naboskapet med Kai Fjell 1933–35. Påskyndet av ham gikk han inn i en hektisk skaperperiode, der han eksperimenterte i tresnitt og malerier, påvirket av den samtidige diskusjonen omkring kunstretninger som ekspresjonisme og surrealisme.
Oktober 1934 stilte han ut tresnitt i Kunstnerforbundet. De fleste snittene tok opp eksistensielle temaer som livet, døden, angsten. Holdningene som kommer til uttrykk, er preget av et darwinistisk og ateistisk livssyn. Stilen er en forenklet flatestil med grov skjæring av motivene, komposisjoner der brutte linjer og kontrastvirkninger er bærende elementer. Skjærestilen var inspirert av Munchs tresnitt.
Frem til høsten 1935 malte Johannessen et tjuetall bilder, til dels i store formater, der han grubler over metafysiske og moralske spørsmål. Symbolspråket bygger i stor grad på kontraster, hvite mot svarte figurer og skikkelser med dobbeltprofiler. Det mest særegne ved bildene er koloritten, dominert av jordfarger. I en gruppe arbeider viser komposisjonene at han var opptatt av de samtidige drøftinger av geometriens betydning i malerkunsten. Sirkler, ellipser, romber og trekanter går igjen som tydelige figurer, benyttet som selvstendige dekorative elementer. I en annen gruppe arbeider løser han opp flaten i et kaotisk regn av former og strøk og nærmer seg en form for automatisk billedskrift. Kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen kjøpte størstedelen av Johannessens produksjon fra denne tiden og skrev senere artikler om ham. Arbeidene er tilgjengelige i Stenersenmuseet i Oslo.
Fra høsten 1935 til våren 1936 var Johannessen innlagt på Vardåsen Sanatorium for lungesyke. Han opplevde på denne tiden en kristen omvendelse, og sluttet seg 1939 til pinsebevegelsen. I perioden 1936–45 arbeidet han vesentlig som rosemaler. Da han 1946 gjenopptok staffelimaleriet, merkes en sterk innflytelse fra eldre dekorativt maleri. Etter hvert fikk fargebruken også et dekorativt preg fra folkekunsten. Denne delen av hans produksjon kan betraktes i sammenheng med en generell tendens i 1940- og 1950-årene, med utgangspunkt i Picassos samtidige arbeider, til å smelte sammen figurative elementer og geometriske figurer i dekorative komposisjoner, preget av store, ensfargede fargeflater påført i røffe, markerte strøk. De dramatiske temaene i den tidlige produksjonen, knyttet til eksistensielle vilkår og psykologiske tilstander, måtte vike for hverdagslige emner, bymotiver, figurer i interiører og landskaper, vesentlig med motiver fra Åsgårdstrand, der han i perioden 1959–70 oppholdt seg mye.
En sjelden gang tok han for seg religiøse motiver ut fra en konvensjonell oppfatning. Han malte altertavler til Østre Frikirke, Oslo, Stabekk Misjonskirke og Den norske sjømannskirken i Le Havre. 1950 utførte han et lite antall tresnitt, og 1948–50 og 1960 arbeidet han med pasteller. Mens hans tidlige produksjon og tresnittene har fått en sikker plass i omtalen av norsk kunst i 1930-årene, er vurderingen av hans sene verk divergerende. I toneangivende kretser ble disse alltid stilt i skyggen av arbeidene fra 1930-årene.
Johannessen mottok Kongens fortjenstmedalje i gull 1962.