Faktaboks

Erik Frederik Barth Horn

E.F.B. Horn

Født
29. oktober 1829, Mandal, Vest-Agder
Død
9. august 1899, Kristiania (nå Oslo)
Virke
Teolog, filosof og forfatter
Familie

Foreldre: Prokurator Adolph Denis Horn (1794–1850) og Marie Louise Cathrine Barth (1810–87).

Gift i Skien 29.12.1859 med Josefine Schjøtt (20.7.1837–28.10.1914), datter av sogneprest Ole Herstad Schjøtt (1805–48) og Anne Jacobine Olrog (1801–82).

Bror til Carl Willoch Ludvig Horn (1841–1913); svoger til Peter Olrog Schjøtt (1833–1926), Steinar Johannes Schjøtt (1844–1920) og Mathilde Schjøtt (1844–1926).

Erik Frederik Barth Horn
Xylografi av Erik Frederik Barth Horn, fra den illustrerte ukesavisen Folkebladet cirka 1898.
Av /Folkebladet.
EFB Horn

Litografi av Erik Frederik Barth Horn i tiden han var garnisonprest.

Av /Oslo Museum.

Erik Frederik Barth Horn var en norsk teolog og filosof. Horn var verken rasjonalist eller fritenker, men hevdet at en ny tids religiøse behov også måtte finne nye former. Derfor ble han motstander av pietismen og en varm talsmann for både praktiske og innholdsmessige reformer, i skolen og i kirken.

Hans teologiske hovedverk Forsoning og Retfærdiggørelse (1875) skapte strid med den herskende teologi og skadet hans karriere. I vitenskapelige kretser utenom teologien, og som predikant, var Horn vel ansett. Han virket også gjennom tallrike artikler i Aftenposten som popularisator av nye filosofiske strømninger i tiden, for eksempel Herbert Spencer og positivismen.

Bakgrunn

Horn vokste opp i Kristiansand, hvor faren var prokurator. Hans erindringer fra skoletiden er langt fra lyse. Kameratene var «raa, vilde gutter, blant hvilke jeg vandret om som en skyteskive for deres vittigheter». Bedre gikk det i Trondheim, da faren 1843 ble sorenskriverNordmøre. Horn tok examen artium i 1848 og tok først fatt på det juridiske studium, men skiftet snart til det teologiske. I studietiden besvarte han både en filosofisk og en teologisk prisoppgave. I 1854 tok han teologisk embetseksamen.

I 1858 ble Horn lærer ved Asker seminar. Hans kollega Nils Hertzberg beskriver ham som en rikt begavet natur, som burde ha funnet sin plass ved universitetet. Horn satt inne med et uuttømmelig forråd av tanker og ideer som han strødde om seg hvor han stod og gikk. Ved seminaret behersket han alle fag, unntatt gymnastikk, hvor hans undervisning var så underholdende at de øvrige lærere møtte opp for å se på.

Teologi og filosofi

I 1861–1862 studerte Horn filosofi i Tyskland med offentlig stipend. Som den første i universitetets historie leverte han inn en avhandling til vurdering for den teologiske doktorgrad, men den ble refusert. Han utgav flere skrifter med presise analyser av norsk teologi og de ulike kirkelige retninger. I 1867 disputerte han for den filosofiske doktorgrad på en avhandling om Begrebet Ære. Samme år ble han utnevnt til residerende kapellan i Nes på Romerike og tok praktisk-teologisk eksamen.

Horn var opptatt av å formidle mellom religion og kultur, og han utviklet en egen kunstfilosofi. I 1868 utgav han 10 foredrag om De skjønne Kunster i deres Forhold til Religionen. Han utviklet seg fra en hegelsk til en mer realistisk posisjon, men var likevel svært selvstendig. I 1870- og 1880-årene holdt han flere foredragsserier hvor han stilte diagnoser for kulturutviklingen i Norge. Et oppgjør med den tradisjonelle forsoningslære (1875) førte til sterk kritikk fra Fredrik Petersen. For Horn innebar forsoningen en restituering av gudsbildet. Han hadde en usvikelig tro på menneskets og kulturens utviklingspotensial, og i så måte var han en tidlig representant for kulturprotestantismen. Kritikken gikk hardt inn på Horn, som resten av livet opplevde seg stemplet som liberal.

Arbeidet som garnisonsprest og sogneprest i Horten i 1875–1882 slet på Horns helse, ikke minst arbeidet som formann i fattigkommisjonen. I 1882–98 var han garnisonsprest ved Akershus slottskirke og skrev i denne tiden en rekke vitenskapelige avhandlinger, med vekt på personlighetsfilosofi, erkjennelsesteori, antropologi og etikk. Han forsøkte å forene de religiøse følelser med det virkelige liv. Livets skjønnhet, tankens klarhet, den estetiske nytelse, alt dette var for Horn hellige ting og uttrykk for Guds godhet. Frykt og forakt for disse ting ble derfor for ham en gudsbespottelse. Hans fremste kritikk mot den åndløse religionsutøvelse var fraværet av det varme smil, det trofaste håndtrykk og en hjertelig spøk.

Verv og utmerkelser

I 1879 ble Horn innvalgt i Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi). I 1891 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Utgivelser (utvalg)

Horns 32 skrifter spenner fra komedier og litteraturhistoriske verker til prekensamlinger og vitenskapelige avhandlinger.

  • Begrebet Ære, doktoravhandling, 1867
  • De skjønne Kunster i deres Forhold til Religionen. Ti populære Foredrag, 1868
  • Belysning af nogle Dunkelheder i Forsoningslæren. Tildels et Stridsskrift, 1876
  • Mennesket og moralen, 1877
  • Forsoning og rettfærdiggjørelse, 1878
  • Prædikener over Kirkeaarets Høimessetekster,1887, 2. oppl. 1890
  • Guds styring og menneskets frihed, 1890
  • Tolv forelæsninger over tro og tænkning. Holdte paa universitetet i første semester 1896, 1896

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hellern, Victor: E.F.B. Horn: religionsfilosofen som innleder den nyere tids teologi og forkynnelse i Norge, 1965

Faktaboks

Erik Frederik Barth Horn
Historisk befolkningsregister-ID
pf01052721011712

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg