Erik Bye

Kringkastingsmedarbeider, forfatter, visekunstner og lyriker. Foreldre: Operasanger, senere forretningsdrivende Erik Ole Bye (1883–1953) og husmor, senere forretningsdrivende Rønnaug Dahl (1889–1980). Gift 17.10.1953 med politiker Tove Billington Jørgensen (28.7.1928—15.5.2008), datter av bankkorrespondent Carl Christian Jørgensen (1897–1947) og Ragnhild Elisabeth Billington (1899–1976).

Erik Bye var Norges mest prisbelønnede radio- og fjernsynsmedarbeider. Han vant et stort publikum med sine populære og engasjerte underholdningsprogrammer og reportasjer. Også som forfatter og visekunstner oppnådde han stor popularitet.

Bye ble født i New Yorks “norske” bydel Brooklyn. Faren var operasanger og måtte som mange sangere til USA for å få engasjement. Så kom børskrakk og langvarig depresjon, og da Erik var seks år, reiste familien tilbake til Norge. De bodde på Ringerike de første årene, men overtok så et pensjonat på Nordstrand, den gang en forstad til Oslo. Her vokste Erik Bye opp. Som tenåring under den tyske okkupasjon 1940–45 kom han med i motstandsarbeid, men måtte på slutten av krigen reise til Sverige, hvor han kom med i de norske polititroppene. Tilbake i Norge tok han examen artium og tjenestegjorde i H.M. Kongens Garde, hvor han endte som sersjant. Med utdannelsesstipend fra USA studerte han engelsk, journalistikk og drama ved Midland College i Nebraska, og 1953 ble han M.A. i engelsk litteratur og drama ved University of Wisconsin.

Ved siden av studiene reiste han omkring i det forjettede land og tok de jobber han kunne få når han trengte penger til studiene. Han var fabrikkarbeider, sjauer og lastebilsjåfør, han seilte på båter som krysset verdenshavene og manøvrerte lasteprammer og taubåter på New Yorks havn. Han fikk engasjement som skuespiller, var journalist og i en periode barkeeper. Inntrykk ble suget inn og erfaringer og opplevelser skrevet ned. Mye av det kom senere med i bøker som nesten alltid var blant bestselgerne.

1953 kom Erik Bye tilbake til Norge; han arbeidet som journalist for Associated Press og fikk spesielle oppdrag i NRK. 1955 reiste han ut igjen, denne gang til London, hvor han i tre år arbeidet ved BBC Overseas Services. Her fikk han inngående trening i den tids mest avanserte radiojournalistikk. Anthony Martin, en av BBCs fremste medarbeidere, oppdaget hans spesielle talent og var en god rådgiver.

Tilbake i fast stilling i NRK fra 1958 markerte han seg raskt som en dyktig radiomann som kunne brukes til alt, fra allround nyhetsreporter til leder av underholdningsprogram eller kulturdebatter. Med sitt gode humør, sin idérikdom og ekte toleranse gled han lett inn i det spesielle miljø som den gang preget Marienlyst.

Byes underholdningsprogrammer hadde som regel et meningsfullt innhold, uten at det ble påtrengende. Da NRK var alene i eteren, og mente at hele Norge måtte underholdes hver lørdagskveld, syntes han det var ekstra utfordrende å være programleder. “Det skal være hyggelige programmer,” sa han, “men ikke bare til kos”. Sjømannsprogrammene gav ham det store gjennombrudd. Vi går om bord, med Det norske sjømannskor og en livsbejaende Erik Bye som både programleder og forsanger, ble for store deler av det norske folk en naturlig del av juletradisjonene. Det samme ble Alf Prøysens Julekveldsvise, som slo igjennom i Erik Byes visekvelder, som i en rekke år var blant de mest populære programmer og var med på å skape et sterkt visemiljø i Norge.

Våre sjøfolk, og kanskje særlig krigsseilerne, fikk i Erik Bye en støttespiller av imponerende format. Det samme gjaldt folket langs kysten. Han gjorde Redningsselskapet kjent selv i avsides innlandsbygder. Da han hørte at man trengte en ny redningsskøyte, appellerte han til alle nordmenn om å være med på finansieringen. Innsamlingen til R/S Skomvær II i 1960 ble en suksess, og året etter kunne den nybygde skøyta overtas på Stord. I verkstedhallen hvor fartøyet var bygd, ledet Erik Bye et glitrende underholdningsshow. Programlederen selv, sammen med Sjømannskoret, fremførte under stormende jubel Skomværvalsen, skrevet av ham selv. Med Bjarne Amdahls fengende melodi ble den en av våre mest populære sjømannsviser.

Bye mistet aldri interessen for sjøens folk. Han ble æresmedlem i Redningsselskapet og fikk en ny redningskrysser oppkalt etter seg. I en lang rekke år hadde han sine lykkeligste dager som skipper om bord i sin egen skøyte Prøven, hvor han fikk inspirasjon til mange av sine viser.

Erik Bye likte ikke å bli satt i bås; han ville arbeide mest mulig som en fri programleder. Da han flyttet over til fjernsynet, ble han den eneste programmedarbeider som ikke tilhørte noen redaksjon eller avdeling. Han var direkte underlagt fjernsynsdirektøren og fikk sin egen lille stab. Det ble mange spennende reportasjereiser omkring i verden. Han var en våken og dristig krigsreporter, men glemte ikke å gi bakgrunn for krisene. I tragediene med folkegrupper på flukt skildret han flyktningenes fortvilelse, men fikk frem de glimt av håp som finnes i menneskenes overlevelsesvilje. Han visste hvor viktig det var med rask hjelp og rykket i felten når FN-organisasjoner og humanitære institusjoner trengte penger. Han tok tidlig opp krigsinvalidenes skjebne, og gjennom en rekke programmer var han med på å bedre deres tilværelse på forskjellig måte. Hans appeller om å hjelpe sviktet aldri.

Han hadde verden som sin arbeidsplass og fikk venner på de fjerneste steder. En stammehøvding i Afrika gav sin favorittsønn navnet Erik, og selv fikk den høye og blonde mannen fra det kalde nord også en høvdingtittel. Heder og oppmerksomhet har han fått i en rekke land hvor han arbeidet med sitt fjernsynslag. Mange steder arbeidet han sammen med britiske og amerikanske fjernsynsfolk i toppklasse, og hans dokumentarserier vakte oppsikt langt utenfor Norge. Kolleger var imponert over at han fant frem til originale programideer i en tid hvor de fleste medieselskaper stort sett kopierte hverandre.

Et eksempel på Byes originalitet var programmet Jakten på Mangas Coloradas (1992), om indianernes skjebne. Sammen med en skulptør av indiansk ætt så han på verden da Columbus kom til Amerika, og jakten gikk til steder i USA og Canada, Russland, Sibir og arktiske områder i Norge. Serien ble avsluttet i Santa Fe i New Mexico med en enestående konsert med indiansk folkemusikk.

I det norske Amerika fulgte han utvandrerne i tre generasjoner, og en viktig epoke i norsk historie ble dokumentert gjennom programmer signert Erik Bye. Han møtte generasjoner som var opptatt av sine røtter, og både video- og musikkassetter sammen med hans bøker kjøpes flittig av norskamerikanerne.

Et dusin bøker ble det – både diktsamlinger, biografier, reportasjebøker og essaysamlinger. Flere av dem er prisbelønnet og oversatt til engelsk. Han gjorde en rekke plateinnspillinger, og flere av dem er hedret med Spellemannprisen.

Sin kraftige sangstemme brukte han i hele sine karriere, ikke bare i radio- eller fjernsynsprogrammer. I mange år holdt han underholdningskvelder med visesang og kåserier, ofte også med folkemusikk, i Norge og i USA. Pianisten Willy Andresen var nesten hele tiden hans faste akkompagnatør, i studio eller på scenen, i Norge eller i USA. De liker seg med publikum foran scenen; på slike kvelder syntes det som Erik Byes utstråling trollbandt tilhørerne, ikke minst i det norske Amerika. Der ble han forholdsvis tidlig invitert til å holde kirkekonserter, noe han siden også hadde mange av i Norge.

NRK-programmene overvåkes av både politikere og et bredt sammensatt Kringkastingsråd. Aktive programskapere har ofte måttet tåle hard kritikk, Erik Bye var en av de få som sjelden fikk ris. 1963 ble han kritisert fordi han brukte du-formen i noen programmer, reglene bestemte at i NRK sa man De til alle intervjuobjekter. “Det nytter ikke å si De til en gammel sjøulk som er med i sjømannsprogrammene, heller ikke i intervjuer med nordmenn som har bodd lenge i USA,” sa Erik Bye og vant frem.

Et av hans største programopplegg var Idébanken, som skulle hjelpe i gang idérike og skapende krefter i Norge. Det strømmet på med forslag. En rekke ideer ble realisert, mange kreative mennesker fikk det nødvendige puff til å komme i gang, men det var også folk som mente at en slik form for bankvirksomhet lå utenfor NRKs virksomhet. Riksrevisjonen påpekte også at store programmer burde ha retningslinjer og fast budsjett. Slike ting passer ikke alltid folk med glød i engasjementene, som Erik Bye. Men da det ble slutt, satt han igjen med gleden over å ha hjulpet i gang folk som skaper verdier.

Engasjement preget Erik Bye i et langt, sterkt og begivenhetsrikt liv, og det var naturlig at han interesserte seg for aktuelle samfunnsproblemer og tok klare standpunkter i saker hvor meningene kunne stå steilt mot hverandre, som for eksempel i debattene omkring norsk medlemskap i EU. Han var også aktiv i kampen mot atomvåpen, mot rasisme og antisemittisme og nynazisme. Men som den profesjonelle mediemann blandet han aldri kortene; som programleder i NRK var han alltid objektiv.

Bye mottok mange hedersbevisninger både i Norge og i utlandet. 1978 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var ridder av Islandske Falkeorden. Han fikk Fritt Ords pris 1989, ble æresmedlem i Redningsselskapet samme år og fikk en nybygd redningsskøyte oppkalt etter seg 1997. Peer Gynt-statuetten fikk han 1974 og Norsk Kulturråds ærespris 1992. Midland College hedret ham med en æresdoktorgrad 1974, og 1999 fikk han University of Wisconsins Distinguished International Alumni Award.

Erik Bye er den eneste norske mediemann som er kommet på sokkel i levende live. Sammen med visedikterne Otto Nielsen og Alf Prøysen minnes han på en solid granittstein foran “Steinrøysa neri bakken”. De tre hadde serier med viseprogrammer, og ved en anledning fant de på at visekunsten kunne hedres med et egenartet minnesmerke, en røys laget av steiner fra alle norske kommuner. Den fikk plass like nedenfor hovedinngangen til kringkastingsbygget på Marienlyst. Noen år senere hadde Nils Aas laget et sterkt og markert portrett av Erik Bye, så stort at det helst burde stå i friluft. “Han passer godt nede i steinrøysa,” sa billedhuggeren til kringkastingssjef Einar Førde. Og slik ble det; tusenvis av kringkastingsfolk har siden passert og kanskje nikket til høvdingen på sokkel ved steinrøysa neri bakken.

Verker

    Bøker

  • Ung i dag, 1962
  • Venners viser og egne vers, 1964
  • Munnspill under åpen himmel, 1966 (ty. utg. 1968)
  • Spinn mitt hjul, 1971
  • Jeg vet en vind, 1973
  • Veien har ingen ende, 1975
  • Blow silver wind, 1978
  • Kompasset rundt, 1980
  • Å skyte en teddybjørn, 1987
  • Fløyterens hjerte, 1993
  • Tilbake til sangene. Dikt og skisser, 1994
  • Visesamling, 1996
  • I am here! Are you there? A story of the art of communication (sm.m. M. Krogvold), 1997

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Vi går ombord, 1960
  • Jeg vet en vind, 1972
  • En Dobbel Deylighed (sm.m. Birgitte Grimstad), 1978
  • Vandring på Vår Herres klinkekule, 1986
  • Langt nord i livet, 1994
  • En sang under skjorta, 1995

Kilder og litteratur

  • Erik Byes selvbiografiske bøker, særlig Munnspill under åpen himmel (se ovenfor)
  • NRKs arkiv
  • VGs arkiv
  • HEH
  • CML
  • SNL
  • klipp fra Nordisk Tidende, Brooklyn, N.Y

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Nils Aas, 1991; foran Kringkastingshuset, Marienlyst, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.