Faktaboks

Erik Bredal
Erik Anderssøn Bredal
Død
18. mai 1672, Trondheim
Levetid - kommentar
Født 1608 i Rudkøbing, Langeland, Danmark
Virke
Biskop
Familie
Foreldre: Sogneprest Anders Rasmussen Bredal (død 1630) og Anna Nielsdatter Friis. Gift med Johanne Willumsdatter Rogert, datter av borgermester i Nykøbing Willum Andersen Rogert.

Erik Bredal var biskop i Trondheim fra 1643 til han døde 1672; han var en av de betydeligste norske bispeskikkelser i gammelluthersk tid og preget en hel generasjon norske prester.

Bredal stammet fra en presteslekt, og utdannings- og yrkesvalget falt derfor naturlig. Etter skolegang i Sorø og teologiske studier ble han 1631 hører ved latinskolen i Nykøbing på Falster og fra 1633 rektor der. Med permisjon fra rektorstillingen foretok han fra 1636 en toårig studiereise til utlandet, hovedsakelig til universitetet i Rostock, den gang senteret for reformortodoksien.

1640 ble Bredal utnevnt som den første sogneprest ved Frelsers kirke i den nye byen Christianshavn på nordspissen av Amager. Derfra gikk veien 1643 til Trondheims bispestol, i følge med Fredrik Urne, som samtidig overtok som ny lensherre etter Oluf Parsberg. Urne og Bredal hadde med seg en streng kongelig instruks om å rydde opp i det geistlige uføret i stiftet. Bl.a. stod 21 geistlige stillinger ubesatt. Kapellanenes sultelønn gjorde dessuten at mange av dem i lange perioder forlot sine menigheter for å skaffe seg ekstra inntekt ved fiskehandel.

Sommeren 1643 ble stiftets proster innkalt til å møte i Trondheim, det første prostemøtet vi vet om etter reformasjonen. En rekke klager ble fremført og behandlet, og sogneprestene måtte gå med på å gi sine kapellaner bedre økonomiske vilkår. Når så mange kapellanstillinger stod ledige, skyldtes det at utdannede teologer ikke hadde vært å oppdrive, hevdet prostene. Fra 1629 ble det krevd teologisk attestas for å oppnå en prestestilling og fra 1635 dessuten dimisspreken.

Bredal greide forholdsvis raskt å fylle de ledige prestestillingene, men fortrinnsvis med kandidater fra Danmark. Og her lå kimen til en bitter og langvarig strid mellom biskopen og stiftsgeistligheten. Etter kirkeordinansen hadde sogneprestene rett til selv å kalle sine kapellaner, så lenge de oppfylte kravet til utdannelse. Dette førte ofte til at de kalte sine sønner eller svigersønner til medtjenere for å sikre dem embetet etter sin død.

Bredal søkte å gripe inn overfor den selvrådighet og nepotisme som fulgte med den frie kallsrett, og fikk fornyet en kongelig befaling fra 1601, som påla prestene å rådføre seg med biskopen før kall kunne skje. Presteskapet hevdet at dette var i strid med ordinansen og et påskudd fra Bredals side for å legge hindringer i veien for «Stiftets Børn», til fordel for egne slektninger eller danske protesjeer.

Biskop Bredal søkte også å råde bot på presteenkenes dominerende innflytelse, og under kongehyllingen 1648 fikk han utvirket en ny lov om presteenkenes nådesår og rett til den beste gården i prestegjeldets mensalgods, etter prestegården, til enkesete. Det forhindret imidlertid ikke at menighetene fortsatt foretrakk den av søkerne som var villig til å gifte seg med enken.

Et krafttak fra Bredals side for å bedre allmuens kristne opplæring, bidrog til å utdype motsetningene. Prestenes og klokkernes plikt til å katekisere ble skjerpet 1629, og særlig i Christian 4s recess av 27. februar 1643. Med utgangspunkt i recessen utarbeidet Bredal en undervisningsplan, som prestene ble pålagt å rette seg etter.

Fra det fylte 8. år skulle de unge, «sønner og døtre, drenger og tøser», føres opp i en protokoll og året rundt holdes i «katekismi undervisning». Han inndeler de unge i fire «ordener», med bestemte kunnskapskrav for hver orden. Klokkernes protokoller skal legges frem for prost og biskop ved visitaser. Dette er den første allmenne undervisningsplan i Norge, og den var altfor ærgjerrig og ambisiøs til å bli godtatt av presteskapet uten motstand. Til alt dette kom Bredals røffe og autoritære opptreden under visitasene. Han stilte helt uvante kvalitetskrav til dem som skulle bekle det hellige presteembete, og grep inn overfor uverdige folk i kirke og skole.

Motstanden mot biskopens reformiver ble etter hvert så bastant at Bredal følte behov for direkte kontakt med myndighetene i København. Det viktigste utfallet av reisen var kongebrev til de to lensherrene, Urne i Trondheim og Preben von Ahnen i Nordlandene. De ble pålagt å sammenkalle stiftets proster og kapitlet til et møte i Kongsgården for å søke å bilegge striden mellom biskop og presteskap. Lensherrene skulle være meglere. Under møtet lyktes det ikke å finne frem til et kompromiss begge parter kunne leve med, og saken ble stevnet inn for kongen.

For å få ende på «saadan forargelig uenighed» så myndighetene ingen annen utvei enn å stevne striden inn for en herredag i Christiania i juli 1656, om de ikke før den tid kunne finne frem til en minnelig løsning. Denne trusselen fikk skabbhalsene til å besinne seg. På et nytt møte i Domkirkens kapittelhus fant de frem til et kompromiss, som fikk kongens godkjennelse. Men det skjedde hovedsakelig på biskopens bekostning.

Andre begivenheter skulle i tiden som fulgte ta oppmerksomheten bort fra indre stridigheter. Den pågående kamp mellom Sverige og Danmark-Norge om hegemoniet i Norden, rammet Trondheims stift særlig hardt. Hannibalfeiden 1643–45 førte til at 12 prestegjeld i Jämtland og Härjedalen gikk tapt for stiftet, og etter freden i Roskilde 26. februar 1658 kom den sjokkerende melding at Trøndelag, Nordmøre og Romsdal var avstått til Sverige. Geistligheten fikk tilbud om å beholde sine stillinger om de underkastet seg og sverget troskap til Sveriges konge. Som den eneste nektet Bredal å bryte sin ed til Danmarks konge og underkaste seg «fremmed herskab». Da ville han heller begi seg til sitt prestegjeld, Trondenes, og bestyre restene av sitt stift derfra. Den 15. mai, etter at svenskene hadde besatt Trondheim, drog han nordover «med sitt ringe gods», kone og 10 barn, alle under 15 år.

Biskop Bredals opphold på Trondenes kom til å vare knapt ett år. I februar 1659 fikk han meddelelsen om at stiftsbyen var befridd, og så snart forholdene tillot det, tok han veien sørover. Men typisk nok for Bredals nidkjærhet i embetet, benyttet han turen sørover til å visitere i de tre prestegjeldene på Helgeland – Rødøy, Alstahaug og Brønnøy. Beretningen fra disse visitasene er bevart, de første etter reformasjonen, takket være at de senere ble innsendt til kanselliet i København. Hovedvekten under visitasene ble lagt på hvordan presteskapet på Helgeland hadde etterlevd bispens påbud om katekisasjon av allmuen. Det ble en gedigen skuffelse for biskopen. Verken sogneprester eller kapellaner hadde sine protokoller i orden. Bare en liten del av katekumenene møtte i kirkene. Både biskopen og hans eldste sønner deltok i overhøringene, men fikk liten respons.

Etter 15 måneders fravær var biskop Bredal tilbake i sin stiftsstad. Det så imidlertid ille ut i bispegården, som var blitt gjennomboret av gloende granater under de norske troppers beleiring. Gården var også ribbet for inventar. Dette fremgår av et brev til kongen, hvor han skildrer sin elendige økonomiske situasjon. Barneflokken hadde økt til 11 under eksilet, og om hans «hoved lagdes neder», var hans store familie henvist til tiggerstaven! Han ber om å få kirketienden av Melhus som tillegg til sin lønn. Hans opptreden under besettelsen hadde rehabilitert ham i København, og han fikk det han bad om.

Den nye statsskikk som ble innført med eneveldet 1660 skulle på flere måter styrke geistligheten som stand. Befalingsmannen i stiftsstaden skulle fra nå av være fastlønnet stiftamtmann, og han ble fratatt mye av sin innflytelse over kirken. I rang stod han riktig nok fortsatt over biskopen. Tre reskripter frem til 1670 likviderte den frie kallsrett. Prestene skulle fra nå av sende sin embetsed direkte til kongen, og bare han kunne utstede gyldig brev på ethvert kall. Gjennom sin innstillende myndighet kunne dermed biskopen sterkere enn før påvirke presteansettelsene.

Biskop Bredal var gift med en borgermesterdatter fra Nykøbing, Johanne Willumsdatter Rogert, og hadde med henne 14 barn, 7 sønner og 7 døtre. To av sønnene ble sogneprester i stiftet, og han har en stor etterslekt i Norge.

Erik Bredal døde 18. mai 1672, 64 år gammel og ble «med Herlighed begravet» i sin oppmurte familiegrav «foran Bispestolen i Domkirkekoret». En latinsk inskripsjon på hans kiste gir i tørre tall en status over hans virke i de 29 år han satt på Trondheims bispestol: Han vigslet 22 nye kirker, innsatte 16 proster, ordinerte 178 prester og ansatte 3 rektorer, 8 konrektorer og 35 hørere ved Latinskolen.

En hel generasjon prester kom med eller mot sin vilje til å preges av hans sterke personlighet. I tråd med luthersk ortodoksi så Bredal formidling av kunnskap om den rette lære som sin viktigste oppgave. Han var uten tvil den dyktigste biskop stiftet hadde hatt etter reformasjonen. Meldalspresten Melchior Augustinussen har gitt denne knappe, dekkende karakteristikk av sin biskop: «Han var en synderlig begavet mand av Gud, lærd og veltalende, gjorde stor og berømmelig profekt med ungdommen i deres katekismi lesning og annet. Havde immer alltid tvistighed med geistligheden, hvilket gjorde ham ille likt av mange.»

Verker

  • Tre latinske avhandlinger utgitt i Rostock 1638–39
  • Ligprædiken over Mag. Peder Schjelderup, København, 1648
  • To Psalmer i Anledning af Cometen 1664, København, 1664
  • Bibelske Sange, København, 1665
  • Ligprædiken over Borgermester Jens Friis, 1673

Kilder og litteratur

  • H. Hammond: Den norske Missions-Historie i Nordland og Finnmark, 1767, s. 8 ff.
  • L. Ewensen: Samling av juridiske og historiske Materier, 1784, s. 81 ff.
  • biografi i Erlandsen/Trondheim, bd. 1, 1844, s. 21
  • L. Daae: Throndhjems Stifts geistlige Historie, 1863, s. 98 ff.
  • “Melchior Augustinussøns annaler”, i PHT, rk. 3, bd. 3, 1894, s. 258
  • A. V. Heffermehl: Folkeundervisningen i Norge indtil Aar 1700, 1913, s. 144–158
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • J. E. Brodahl: “Prestevalget i Støren 1654”, i Norvegia Sacra 1925, s. 35 ff.
  • Øverås, Erichsen og Due: Trondheim katedralskoles historie, 1952, s. 95 ff.
  • J. Bornée: Jämtlands och Härjedalens Historia, bd. 3, Stockholm 1954, s. 26 ff.
  • T. Lysaker: Nidaros erkebispestol og bispesete. 2. Reformasjon og enevelde, 1987, s. 153–183

Portretter m.m.

    Våpen

  • Erik Bredals våpenskjold, uttegnet av Torgeir Flekk Suul fra Danske Magazin