Erik Av Pommern

Konge av Norge, Danmark og Sverige. Foreldre: Hertug Vartislav 7 av Pommern-Stolp og Maria av Mecklenburg (død 1394). Gift 1) 1406 med Filippa (4.7.1394–5.1.1430), datter av kong Henrik 4 av England (1363–1413) og Marie Bohun (ca. 1360–94). Grandnevø (søsterdatters sønn) av dronning Margrete Valdemarsdatter (1353–1412); morbror til Christoffer av Bayern (1418–48).

Erik av Pommern var konge i Norge fra 1389, i Danmark og Sverige fra 1396. Han fortsatte dronning Margretes arbeid for et sterkt og arvelig unionsmonarki, men savnet hennes diplomatiske evner. Hans utenrikspolitiske mål var et østersjøimperium og å gjenvinne herredømmet over Sønderjylland. Krig og økonomiske nedgangstider skapte sosial uro og oppstand, samtidig som riksrådene ville ha mer makt. Erik klarte ikke å omstille seg, og til slutt ble han oppsagt som konge, først i Sverige, dernest i Danmark og endelig i Norge.

Olav 4 Håkonsson døde 1387, bare 17 år gammel og uten livsarvinger. Året etter valgte det norske riksrådet hans mor, dronning Margrete, til regent på livstid og fastslo at kongearven skulle regnes fra henne. Rådet anerkjente hennes søsterdatter Marias sønn som nærmeste tronarving. Han het sannsynligvis Bogislav, men kalles Erik i riksrådets anbefalingsbrev til kongehyllingen 1389. Dette var et navn som hadde vært båret av tidligere konger i alle de tre nordiske rikene; St. Erik var dessuten Sveriges nasjonalhelgen.

Erik ble hyllet på tradisjonelt vis på Gradene ved domkirken i Nidaros 8. september 1389; riksråden Håkon Jonsson, som selv var en etterkommer etter Håkon 5, gav ham kongsnavn. Erik ble kronet som norsk arvekonge av erkebiskop Vinald Henriksson i domkirken i Oslo påskedag 1392. En usikker utenrikspolitisk situasjon og behov for å konsolidere dynastiet var grunnen til at han ble kronet før han var myndig. Først 1396 ble Erik valgt til dansk og svensk konge. Trefoldighetssøndag 1397 ble han kronet i Kalmar av den danske erkebiskopen. Dette var den eneste nordiske felleskroning som skjedde i unionstiden. Bare de verdslige riksråder fra Norge var til stede og mottok ridderslaget; biskopene hadde allerede kronet Erik til norsk arvekonge. På møtet ble det utarbeidet to statsakter, kroningsdokumentet og unionsbrevet, som ble unionens statsrettslige grunnlag.

Dronning Margrete startet undersøkelser om et engelsk giftermål for Erik 1393. 1401 ble det innledet forhandlinger om ekteskap med Henrik 4s datter Filippa. Høsten 1406 ble hun viet til Erik ved stedfortreder, og hun ble kronet under bryllupet, som ble feiret i Lund 1407. Kongeparet tok Kalmar som residens. Erik foretok en lengre norgesreise 1405, men oppholdt seg deretter ikke i Norge.

Erik søkte å realisere et østersjøimperium, der unionen var en forutsetning. Den tyske orden var svekket etter slaget ved Tannenberg (1410) og Gotland var gjenvunnet fra Albrecht av Mecklenburg, men den holsteinske greveslekten hadde satt seg fast i Sønderjylland og pantsatt mange slott der til holsteinsk adel. Erik hevdet å ha bedre arverett til hertugdømmet enn de holsteinske grevene. 1410 brøt det ut krig, og på danehoffet 1413 ble kongen tildømt Sønderjylland som forbrutt len.

Krigen kompliserte forholdet til hansaen. Erik forsøkte å sette det innfødte borgerskapet i stand til å drive utenrikshandel gjennom bygrunnleggelser, handelspolitisk kontakt med England og Nederland og gjeninnføring av øresundtollen. 1423–25 drog han på pilegrimsreise til Jerusalem gjennom Tyskland, Polen, Ungarn, Venezia og Kroatia, og skaffet seg underveis all den støtte han kunne få. 1424 fastslo keiser Sigismund at Sønderjylland ikke var et arvelig len, men de holsteinske grevene nektet å rette seg etter keiserdommen. På et nordisk riksrådsmøte i København ville både det norske og svenske riksråd forhandle med Holstein, men det ble krig, og seks hansebyer gikk inn på Holsteins side. Krigen ble aldri avgjort militært. Erik oppnådde våpenstillstand 1432 og 1435, men fikk ikke Sønderjylland tilbake til den danske krone.

Erik tok aldri fast opphold i Norge, men riksrådet ivaretok de norske interessene i hans sted. Rådet fornyet Perth-traktaten av 1266 alene og med full traktatkompetanse (1426). Men krigen mot Holstein skadet utenrikshandelen, og de tyske kjøpmennene forlot Bergen. 1428–30 ble byen flere ganger angrepet av vitaliebrødrene, som førte kaperkrig mot unionsrikene, uten at kongen klarte å beskytte innbyggerne. Leidangen ble budt ut for siste gang under angrepet 1429.

Erik klarte heller ikke å opprettholde det kongelige monopol på handelen med Island. Engelskmenn fisket i islandske farvann fra 1408 og drev snart direkte handel, utenom stapelen i Bergen. I begynnelsen var dette en fordel for islendingene, men engelskmennene tok seg snart til rette; de satte opp festningsverk, drev slavehandel og tok kongens utsendinger til fange (1425). En riksrådsdelegasjon fikk Eriks svoger, kong Henrik 5 av England, med på å forby islandshandelen, men det engelske parlamentet motsatte seg dette (1415); heller ikke et nytt fremstøt 1429 gav resultater. Men etter at norske riksråder underveis til et rådsmøte i Danmark 1431 ble tatt til fange av engelske sjørøvere, ble det endelig inngått en freds- og vennskapsavtale med England. Den engelske islandsfarten fortsatte likevel gjennom hele 1400-tallet. Engelskmennene forsøkte seg også med direkte handel i Nord-Norge, men her håndhevet det nordafjellske riksrådet sin myndighet.

Erik fortsatte dronning Margretes unions-, administrasjons- og kirkepolitikk og arbeidet for et arvelig unionsmonarki mest mulig uavhengig av riksrådene. København ble hovedstad 1417, og Danske kanselli ble regjeringskontor for hele unionen. Antallet utenlandske lensherrer gikk ned i Danmark og Sverige, sammenlignet med forholdene under dronning Margrete. I Norge var det motsatt, men noen av de utenlandske lensherrene her hadde norske aner. Reaksjonene på Eriks forleninger var sterkest i Sverige.

Riksembetene ble stående ledige i alle tre riker. I Norge ble drottseten erstattet av en rikshøvedsmann og kansleren ble rettertingskansler (justitiarius). Erik innkalte nordiske riksrådsmøter, men aldri i Norge. Det norske riksrådet hadde derimot flere møter uten kongens nærvær.

Utviklingen innen kirken tenderte under Erik mot full kongelig kontroll. Biskopene ble tilsatt ved pavelig provisjon i samarbeid med kongen. I Norge hadde de nye biskopene uten unntak bakgrunn fra den kongelige kapellgeistlighet eller dansk kongstjeneste. Flere biskoper var kongelige pantelensmenn. Det er intet å utsette på deres embetsførsel.

Kirkepolitisk var Eriks regjeringstid preget av konsilbevegelsen med konsilene i Pisa 1409, Konstanz 1414–18 og Basel 1430–48. Det var ingen utsendinger fra de nordiske kirkeprovinsene til konsilet i Pisa. Erik og dronning Margrete sluttet seg først til konsilets pave etter at Johannes 23 var valgt. Biskopen i Ribe, Peder Lykke, og biskopen i Slesvig var Eriks utsendinger til Konstanz-konsilet. Deres fremste oppgave var imidlertid ikke kirkelig, men å få Eriks søskenbarn, keiser Sigismund, til å godkjenne Nyborg-dommen. Erik tok det ikke nådig opp at pave Martin 5 ville gjøre seg til dommer i striden mellom kongen og holsteinerne etter at keiser Sigismund hadde felt sin dom i hans favør.

I den svenske kirken var det strid om flere bispeutnevnelser. Erkebiskop Jens Gereksson, Eriks tidligere kammermester, ble avsatt av paven 1422 etter klager på hans embetsforvaltning og livsførsel. Han oppholdt seg deretter i Eriks følge, bl.a. på kongens pilegrimsferd, og ble 1426 providert til biskop i Skålholt. Der ble han drept 1433.

Eriks unionspolitikk møtte stadig mer motstand i Sverige. Kongens lenspolitikk var upopulær, hans utenrikspolitikk kostbar og lite fremgangsrik, det ble stadig utskrevet ekstraskatter, og malmhandelen fra Stockholm led under krigen med hansestedene. Ved erkebispevalget i Uppsala 1434 ønsket Erik at biskop Arent av Bergen skulle velges, men domkapitlet valgte en annen. Kongen hevdet å ha samtykkerett ved bispevalg, men fikk bare medhold når det gjaldt valg av erkebiskop. Arent tiltrådte i embetet, men døde kort etter, og ved det nye valget fikk domkapitlet sin kandidat igjennom. Da Engelbrekt Engelbrektsson 1434 ledet en folkereisning fra Bergslagen, fikk han tilslutning fra riksrådet. På et møte i Kalmar 1436 måtte Erik love å regjere med riksrådets samtykke.

I Norge ble biskop Olav Nilsson i Bergen valgt og innviet av erkebiskop Aslak Bolt (1434) i samsvar med Basel-konsilets bispevalgdekret. Aslak Bolt stilte seg i spissen for en riksrådspolitikk inspirert både av konsilet og rådskonstitusjonalismen. Han brøt med norsk konstitusjon og sedvane, men maskerte sin politikk som tilbakeføring til gammel sedvane. I det verdslige norske aristokrati var det større tilslutning til Eriks tradisjonelle arverikeideologi.

Lavadelsmannen Amund Sigurdsson Bolt stilte seg 1436 i spissen for et opprør av bønder og knaper, som spredte seg over hele Østlandet. Reisningen var inspirert av Engelbrekts opprør, men hadde også bakgrunn i norske sosiale og økonomiske forhold. Det var således bondeopprør på Romerike og i Østfold allerede i 1420-årene. Amund Sigurdsson måtte kapitulere og sverge Erik troskap, men fikk likevel gode vilkår i forliket våren 1437. Samtidig markerte det norske riksrådet seg på ny i forhold til kongemakten og tok opp mye av opprørsbevegelsens program. Hallvard Gråtopps opprør 1438 var derimot et sosialt opprør som lignet de samtidige danske bondeopprørene og Erik Pukes reisning i Sverige.

Etter møtet i Kalmar slo Erik seg ned på Gotland, men hadde et kort opphold i Danmark 1437–38. Han omplasserte da folk i viktige norske len: Olav Nilsson ble hirdstjore på Island og høvedsmann på Bergenhus, mens Olav Bukk ble høvedsmann på Akershus. Dessuten innkalte han riksrådet. På dette møtet (1439) ble Erik bedt om å utnevne en drottsete. Det ble Sigurd Jonsson. Prosten i Mariakirken i Oslo ble på nytt kansler – i lang tid hadde det vært oslobiskopen.

Etter dronning Filippas død 1430 tok Erik en av dronningens hoffdamer, Cecilia, til frille og levde sammen med henne til ca. 1439. Erik var barnløs, og søsteren Katarina var en tid utpekt som tronfølger. Da Eriks fetter Bogislav 9 av Pommern-Stolp ble født, stod han nærmere i arvefølgen og tok Katarinas plass. Men dette vakte etter hvert uvilje, og Katarinas sønn, Christoffer av Bayern, ble den mest aktuelle etterfølgeren.

Det danske riksrådet hadde 1438 innkalt Christoffer av Bayern og sa sommeren 1439 opp sin troskap og lydighet til Erik. Det svenske riksrådet fulgte etter i oktober samme år. Kongen forsøkte å gjenvinne unionsriket med militærmakt, uten å lykkes. Norge ønsket å beholde unionen, men var presset av riksrådene i nabolandene, som hadde sagt opp Erik. Danmark og Sverige valgte Christoffer av Bayern til konge henholdsvis 1440 og 1441, samme år som Norge besluttet å si opp sin troskap til Erik. Men dette siste budskapet nådde ikke kongen før 1442.

Erik foretrakk Gotland som eksil. Han spilte fortsatt en rolle i østersjøpolitikken og som tronkandidat i unionen. Da Karl Knutsson avløste Christoffer av Bayern som svensk og norsk konge, beleiret han straks Gotland (1449), men Erik lyktes i å få dansk unnsetning og dra til Pommern, der han levde de siste år av sitt liv.

Kilder og litteratur

  • K. Erslev: Danmarks historie under dronning Margrethe og Erik af Pommern, bd. 1–2, 1882–1901
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • E. Lönnroth: Sverige och Kalmarunionen 1397–1457, Göteborg 1934
  • G. Carlsson: biografi i SBL, bd. 14, 1953
  • L. Hamre: Norsk historie frå omlag 1400, 1968
  • B. Fritz: Hus, land och län. Förvaltningen i Sverige 1250–1434, Stockholm 1972–73
  • K. Hørby: Danmarks historie. Tiden 1340–1648, bd. 2, første halvbind, København 1979
  • d.s.: biografi i DBL3, bd. 4, 1980
  • A. E. Christensen: Kalmarunionen og nordisk politik 1319–1439, København 1980
  • K. Helle: Kongssete og kjøpstad: Fra opphavet til 1536, bd. 1 av Bergen bys historie, Bergen 1980
  • J. E. Olesen: Rigsråd – Kongemagt – Union. Studier over det danske rigsråd og den nordiske kongemagts politik 1434–1449, Århus 1980
  • E. Albrectsen: Herredømmet over Sønderjylland 1375–1404, København 1981
  • E. Haug: Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk, Trondheim 1996
  • E. Albrectsen: Fællesskabet bliver til 1380–1536, bd. 1 av Danmark-Norge 1380–1814, 1997
  • L.-O. Larsson: Kalmar-unionens tid. Från drottning Margareta til Kristian II, Stockholm 1997
  • E. Haug: Margrete, den siste dronning i Sverreætten, 2000

Portretter m.m.

  • Tegning (Erik av Pommern sammen med keiser Johannes 8 Palaiologos og kong Sigismund) av ukjent kunstner, 1424; Collection Edmond de Rothschild, Paris; gjengitt i C. Gejrot (utg.): Vadstenadiariet, Stockholm 1996, s. 182
  • Senere avbildninger, se ikonografiske opplysninger i Eriks biografi i DBL3, bd. 4, s. 220

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.