Emil Stang - 2

Jurist og politiker. Foreldre: Høyesterettsadvokat, senere statsminister Frederik Stang (1808–84) og Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne (1812–85). Gift 12.7.1865 i Christiania med Adelaide Pauline Berg (20.1.1840–18.9.1931), datter av grosserer Peder Alstrup Jordhøi Berg (1807–71) og Henriette Marie Hauge (1812–1904). Dattersønn av Bredo Morgenstierne (1774–1835); fetter av Christian Otto Carl Lasson (1830–93; se NBL1, bd. 8), Theodor Stang (1836–1919; se NBL1, bd. 14) og Bredo Morgenstierne (1851–1930); far til Fredrik Stang (1867–1941) og Emil Stang (1882–1964); farfar til Christian Stang (1900–77).

Emil Stang var grunnleggeren av partiet Høyre og forgrunnsskikkelsen på konservativ side i 1880- og 1890-årenes bitre politiske kamper. Han satt på Stortinget i fire perioder og var statsminister to ganger, 1889–91 og 1893–95.

Som sønn av statsminister Frederik Stang holdt han seg konsekvent utenfor all politikk inntil faren trådte tilbake 1880, men som ung og voksen mann var han sin fars fortrolige samtalepartner og gikk dermed i en “politikerskole” som han drog full nytte av. Han tok examen artium 1853, ble cand.jur. 1858 og arbeidet som fullmektig, senere som overrettssakfører i C. J. Michelets sakførerforretning. 1862 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat, overtok forretningen og fikk snart en omfattende praksis. Ved siden av å være medlem av Christiania bystyre 1877–89 var han medlem av havnelovkommisjonen, Hovedbanens og Kongsvinger- og Smaalensbanens direksjoner, tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. Han var også medredaktør av Ugeblad for Lovkyndighed, som 1871 ble fusjonert med Norsk Retstidende, hvor han var eneredaktør til 1907.

1882 ble Emil Stang valgt til stortingsrepresentant fra Christiania, men godkjennelsen av hans valg ble bestridt. Etter hans jomfrutale i fullmaktsdebatten var han høyregruppens ubestridte leder, og da regjeringen Selmer måtte gå av etter riksrettsdommene 1884, gikk oppdraget med å danne ny regjering naturlig til Stang. Betenkelighetene ved at høyresiden skulle bli berøvet sin leder i Stortinget, sammen med frykten for at hans navn skulle gi inntrykk av en gjenopplivelse av det “Stangske system”, gjorde at han i siste øyeblikk overlot til sin venn og nære medarbeider Christian Schweigaard å stå i spissen for det lite ærerike aprilministeriet, som måtte kaste kortene etter snaut to måneder.

Selv tilhørte Stang partiets høyre fløy, det var en del av den politiske tradisjon han hadde vokst opp i som sin fars lojale sønn, og som jurist var det naturlig for ham å forsvare Grunnlovens maktfordelingsprinsipp med en sterk og uavhengig konge. Men i likhet med faren og i den konservative tradisjon tilbake til grev Wedel hadde han ingen sans for en personlig kongemakt; det var den konstitusjonelle konge, dvs. en regjeringsledet kongemakt, som var Kongen etter deres tolkning av Grunnlovens system. Dette hadde ledet til stadig konflikter med Bernadottene, som hjertelig mislikte regjeringenes formynderskap, men også med de mest kongevennlige på ytterste høyre fløy i norsk politikk.

Så langt var Emil Stang på linje med den liberalkonservative fløy. I likhet med sin far delte han imidlertid ikke de liberalkonservatives inngrodde motvilje mot partidannelser. Han innså at under de nye politiske forhold lå fremtiden i å skape et slagkraftig parti som kunne vinne legitimitet gjennom folkelig oppslutning i valg. Under forfatningskampen hadde det grodd frem en rekke konservative foreninger rundt om i landet, og tross uviljen mot “partivesen” og “meningstvang” blant høyrefolk lyktes det ham både å skape en organisasjon i hovedstaden og å få dannet et sentralstyre for hele landet, og deretter et organisert parti på et moderat program. Selv ble han formann i begge.

Å vinne flertallet i folket måtte ta tid, og Stang var derfor vel tilfreds med å la Johan Sverdrup regjere på basis av et venstreparti som stadig ble dypere splittet. Han gikk sammen med “de rene” i Venstre om å tilføye regjeringen ydmykende nederlag som svekket dens autoritet og prestisje, men sammen med “de moderate” sørget han for at den ikke ble tvunget til å gå av. Valget 1888 gav stor fremgang for Høyre, og presset av de mest kampvillige i partiet la Stang i juni 1889 frem et mistillitsforslag som regjeringen tok til følge uten at det kom til behandling i Stortinget. Forsøkene på å samle de rene og de moderate om en ny Venstre-regjering førte ikke frem, og 12. juli ble Emil Stangs første regjering utnevnt. Sammen med de moderate kunne den påregne et snaut flertall, og med seg i regjeringen tok Stang derfor moderate høyrefolk som ikke ville virke utfordrende på Venstre, men som kunne bli dyktige fagministre. Han la også vekt på å bygge bro innen partiet, ved å ta med representanter for Motzfeldt-fløyen, som siden stattholderstriden 1861 – da kongevennen Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt måtte vike for Frederik Stang – hadde vært et uroelement i sin hatske motvilje mot Frederik Stang og senere hans sønn.

I erkjennelse av at flertallet i Stortinget var skjørt, konsentrerte regjeringen seg om de store administrative saker som lå og ventet – gjennomføringen av juryloven og den nye skolelov – og lite utfordrende saker som gjenopptakelse av jernbanebyggingen, nedsettelse av tollavgiftene og det første forslag om en fabrikktilsynslov. Med et minimum av konsesjoner til de sterke proteksjonistiske strømninger i Sverige lyktes det å berge mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel, og når det gjaldt spørsmålet om Norges likeberettigelse ved behandlingen av utenrikske saker, fant regjeringen også en heldigere form enn forgjengeren: Regjeringen Sverdrup hadde forhandlet frem en avtale om at utenrikske saker skulle behandles i ministerielt statsråd, bestående av tre norske statsråder og tre svenske, heriblant utenriksministeren. Denne indirekte fastsettelse av at utenriksministeren skulle være svensk, vakte politisk storm i Norge og tilføyde regjeringen Sverdrup et ulivssår.

Stangs regjering oppnådde en tilsvarende ordning uten at det følelsestunge spørsmål om utenriksministerens nasjonalitet ble berørt. Men dette, som trolig ville blitt sett på som en seier hvis den foregående regjering hadde oppnådd det, var ikke lenger nok. Den svenske regjering hadde i sine premisser uttalt som sin forutsetning at utenriksministeren skulle være svensk. Dette anså statsrådsavdelingen i Stockholm som et utspill overfor svensk opinion som juridisk ikke hadde noen bindende virkning for Norge. For å unngå en fornyet, hensiktsløs debatt nøyde statsrådsavdelingen seg med bare å henvise til regjeringens tidligere betenkning, som understreket Norges likeberettigelse. Denne lavmælte imøtegåelse foranlediget et forslag til dagsorden fra Carl Berner, som indirekte pekte mot en opphevelse av det unionelle fellesskap i utenrikske anliggender. Stang gjorde kabinettsspørsmål på saken, men forslaget ble vedtatt med stemmer fra de moderate.

Regjeringen Steen, som etterfulgte Stangs ministerium i mars 1891, unngikk imidlertid å forfølge denne linje. Ved stortingsvalget samme høst fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og de moderate på landsbasis, men en gevinst på 25 mandater og dermed rent flertall i Stortinget, og Venstre reiste nå i stedet konsulatsaken. En enstemmig konstitusjonskomité hadde anbefalt utredning av et eget norsk konsulatvesen, men Venstre avviste nå at det felles konsulatvesen var et unionelt spørsmål og krevde det behandlet som et utelukkende norsk anliggende. Det tilknyttede bevilgningsforslag ble nektet sanksjon, og regjeringen Steen søkte avskjed i slutten av juni 1892.

Under den langvarige regjeringskrise som fulgte, forsøkte kongen forgjeves å få Stang til å overta regjeringen igjen. Emil Stangs syn var at Norge hadde full rett til et eget konsulatvesen, men at spørsmålet måtte løses i forhandlinger med Sverige, fordi det hang nært sammen med organisasjonen av det felles diplomati og det unionelle fellesskap i forholdet til andre makter. Han var derfor åpen for å ta bevilgningsforslaget til følge og helt uvillig til å ta den politiske belastning ved å stille seg bak sanksjonsnektelsen. Men her møtte han sterk motstand fra en rekke toneangivende høyremenn, som kritiserte kraftig det de oppfattet som ettergivenhet og svak ledelse. Uten Stang viste det seg imidlertid umulig å danne noen regjering av Høyre, og løsningen ble til slutt at Stortinget enstemmig anmodet Steen om å trekke ansøkningen om avskjed tilbake.

Da regjeringen et snaut år senere igjen tok saken opp i uforandret form, ble det politisk umulig for Venstre å gjøre det samme tilbaketog. Dermed var krisen blitt både konstitusjonell og unionell, ved at kongen stod uten en norsk regjering. Etter langvarig tautrekking måtte kong Oscar, som med alle midler forsøkte å unngå Stang av så vel personlige som politiske grunner, gi tapt. Stang forlangte og fikk stortingsflertallet med på at konsulatsaken skulle stilles i bero til over valget i 1894, og 2. mai 1893 ble Stangs annen regjering utnevnt. I regjeringserklæringen presiserte statsministeren at regjeringen hadde sett det som sin plikt å overta for “at afvende den Fare, der vil oppstå ved at Kongen lades uten Raadgivere og Landet uden Regjering” og for å gi folket anledning til å uttale seg gjennom valg. Regjeringen ville hevde Norges selvstendige og fullt ut likeberettigede statsrettslige stilling i unionen og unnlate ethvert skritt som kunne foregripe en fremtidig løsning av spørsmålene om konsulatvesenet og de diplomatiske sakers behandling.

Til tross for regjeringens moderasjon møtte den en total avvisning fra Venstres side. Mistillitsvota, bevilgningsnektelser og personlige ærekrenkelser hørte til dagens orden, og nesten like kontroversielt var forholdet til kongen, som vantrivdes under Stangs faste hånd. Men regjeringen stod sammen både innad og utad, mens den ventet på folkets dom. Da dommen falt i stortingsvalget 1894, var den en skuffelse for både Høyre og Venstre. Valgdeltakelsen var over 90 %, men det relative styrkeforhold ble omtrent det samme. Høyre og de moderate vant noen få mandater, men Venstre beholdt flertallet i Stortinget.

Emil Stang innleverte regjeringens avskjedssøknad 31. januar 1895, men kongen nektet konsekvent å utnevne en ny regjering på basis av Venstres program. Etter hvert som krisen trakk ut, ble Stang ikke uvillig til å etterkomme kongens henstilling om å trekke avskjedssøknaden tilbake, men her fikk han ikke tilslutning i sin egen regjering, og nå var det den moderate fløy av partiet som kritiserte ham for ettergivenhet og svak ledelse. I Sverige begynte nå en sterkt norskfiendtlig stemning å gjøre seg gjeldende: Riksdagen påla regjeringen å si opp mellomriksloven, krigskreditivene ble forhøyet og regjeringen oppfordret til å iverksette en fullstendig revisjon av unionen. Dette fikk omsider Venstre til å vakle; partiet innså at dets langvarige motstand mot forsvarsbevilgninger hadde satt Norge ute av stand til å ta et oppgjør med Sverige.

7. juni 1895 vedtok Stortinget med stort flertall en dagsorden – fremmet av fem representanter fra Venstre, tre fra Høyre og to moderate – som uttalte at det på helt fritt grunnlag under en med Stortinget samarbeidende regjering bør søkes innledet forhandlinger mellom de forenede riker om konsulatvesenet og utenriksstyret. Flere forsøk på å danne en koalisjonsregjering på dette grunnlag løp også ut i sanden, og til slutt var det den norske statsminister i Stockholm, Gregers Gram, som fant løsningen. Med tilslutning fra statsråd Francis Hagerup fikk han i stillhet satt sammen et regjeringskollegium av Høyre, Venstre og moderate som kongen godkjente. Under en middag hjemme fikk Stang stukket i hånden melding om at dette var skjedd. Uten å fortrekke en mine stakk han lappen i lommen, og fortsatte å være den elskverdige vert. 14. oktober 1895 ble Emil Stangs annen regjering meddelt avskjed.

Som statsminister var Stang ikke valgbar ved stortingsvalget 1894, og ved avskjeden ble han utnevnt til lagmann i Borgarting og Agder. 1896 ble han ekstraordinær assessor i Høyesterett, fast utnevnt 1901. Han gjeninntrådte på Stortinget 1898 og var fortsatt parlamentarisk leder og partiformann, men frasa seg gjenvalg 1900 og stod senere utenfor politikken. Helsen begynte også å svikte, og han gikk av som høyesterettsassessor 1904. Stang ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889, til kommandør av 1. klasse samme år og til storkors 1890; han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og den prøyssiske Røde Ørns orden.

Emil Stang var en kompleks natur med sterke lidenskaper, men i det ytre en lukket mann som sjelden slapp andre innpå seg, og som i det offentlige liv alltid handlet etter grundige overveielser uten å la seg styre av personlige følelser. Hans hukommelse var like legendarisk som hans kunnskaper om norsk politisk historie; han hadde lest Stortingstidende for mange år bakover før han selv ble representant. I stortingsdebattene gav hans saklighet og ro ham troverdighet og tillit. Som sjef viste han alltid sine medarbeidere hensyn og vennlighet. Dette underbygde hans autoritet som Høyres leder og satte ham i stand til å holde sitt parti på en sosialliberal og unionspolitisk moderat kurs. Den forbitrede partipolitiske kamp i samtiden gav ham ingen muligheter til å bli “løftestangen” for konstruktiv fremskrittspolitikk, slik som hans far hadde vært, og som hans første, korte regjering syntes å peke mot. Den arv han etterlot seg, ble derfor mest en politisk tradisjon, men én som satte varige spor i norsk politikk.

Verker

    Et utvalg

  • En rekke foredrag trykt i eller som bilag til Mgbl., bl.a. nr. 281b/1884, nr. 412 og 414/1885, nr. 443/1887, nr. 485/1888, nr. 152, 431, 543, 547, 612, 624 og 626/1891, nr. 61, 634 og 636–637/1893, nr. 405–408/1894, nr. 591 og 604/1895, nr. 39/1896 og nr. 201, 533 og 536/1897
  • Se også bibliografi i NFL, bd. 5, 1901, s. 401–402

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 5, 1901
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • E. Hagerup Bull: Profiler av noen samtidige, 1933
  • H. Storm: Statsminister Emil Stang, 1934
  • C. J. Hambro: Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
  • Finne-Grønn, bd. 3:1, 1940
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884, 1956
  • T. Stang og U. Stang: Den Fredrikshaldske slekt Stang, 3. utg., 1959
  • A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • A. Kaartvedt: Drømmen om borgerlig samling 1884–1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri av Eilif Peterssen, u.å.; p.e
  • Portrettrelieff av A. S. Hovde, u.å.; på Stangs gravsted, Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Byste av Jo Visdal, 1917; Stortinget, Oslo
  • Maleri av Jacob Sømme, ca. 1935; Høyres Hus, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.