Emil Stang - 1

Jurist og politiker. Foreldre: Høyesterettsassessor, statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg (1840–1931). Gift 1) 3.5.1907 i Kristiania med Fredrikke (“Kiki”) Elise Nicoline Bøckman Otto (20.7.1883–22.8.1961), datter av agent Agathon Balthazar Otto (f. 1833) og Sofie Fredrikke Næss (f. 1846), ekteskapet oppløst 1920; 2) 31.12.1925 i Oslo med Sigrid Friis f. Torgersen (13.1.1885–13.10.1936; hun gift 1) 1905–13 med førstesekretær, senere byrettsdommer Inge Thomas Dahl Debes, 1882–1945; 2) 1914–24 med statsarkivar Jakob Friis, 1883–1956), datter av instrumentmaker og kjøpmann Otto Torgersen (1844–1920) og Agnethe Osmundsen (1847–1917); i etterkrigstiden samboer med forfatter Marie Leigh (“Leiken”) Schjelderup f. Vogt (16.11.1895–1963; tidigere gift med høyesterettsdommer Thorleif Ferdinand Schjelderup, 1886–1955, se NBL1, bd. 12), datter av ambassadør Paul Benjamin Vogt (1863–1947) og Andrea Severine (“Daisy”) Heyerdahl (1864–1946). Sønnesønn av Frederik Stang (1808–84); bror av Fredrik Stang (1867–1941); svigerfar til Olav Rytter (1903–92); farbror til Christian Schweigaard Stang (1900–77); fetter av Fredrik Stang Lund (1859–1922; se NBL1, bd. 8).

Emil Stang var en sentral skikkelse på arbeiderbevegelsens venstrefløy i radikaliserings- og splittelsesårene rundt den første verdenskrig, men han forlot politikken 1928 og konsentrerte seg deretter om sitt virke som advokat og dommer.

Stang var født inn i det mest fremtredende konservative politikerdynastiet i sin tid og fulgte i utgangspunktet den opptrukne løpebane for en mann med hans bakgrunn. Han tok examen artium 1900, ble vernepliktig offiser 1901 og cand.jur. 1905. Fra 1906 var han fullmektig hos sin fetter, høyesterettsadvokat Fredrik Stang Lund, og 1911 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat og startet egen advokatpraksis i Kristiania.

I studietiden hadde Stang kommet med i kretsen av radikale studenter rundt Kyrre Grepp. Han ble medlem av den sosialdemokratiske studentforening og fulgte med den inn i Arbeiderpartiet 1911. Han deltok på partiets landsmøte 1915 og ble innvalgt i Kristiania kommunestyre 1916, der han var medlem frem til 1928. 1922–24 var han varamann til Stortinget og møtte en rekke ganger. Han engasjerte seg særlig i sosialpolitikk og trygdespørsmål og var også med i en rekke komiteer til å utrede lovreformer på dette området, bl.a. i Statens folkepensjonskomité 1919–20.

Da den revolusjonære “nye retning” under Martin Tranmæl og Kyrre Grepps førerskap erobret ledelsen av Arbeiderpartiet 1918, ble Emil Stang valgt til ny nestformann i partiet. Ved Grepps død i februar 1922 ble han fungerende formann frem til februarlandsmøtet 1923, da Oscar Torp overtok – med historieprofessoren Edvard Bull d.e. som ny nestformann. Ledelsesskiftet skjedde etter en intern partistrid i kjølvannet av Kyrre Grepps død, og i denne striden var Stang aktiv på to måter: I første omgang forsøkte han å skifte sol og vind mellom partene, refse begge sider og derigjennom styrke sitt eget kandidatur foran det forestående valget på ny partiformann. I neste omgang sluttet han seg imidlertid til Scheflo-fløyen mot Tranmæl-fløyen. Ved partisplittelsen november 1923 fulgte Stang dermed mindretallet ut av Arbeiderpartiet, var med på å stifte Norges Kommunistiske Parti (NKP) og ble valgt inn i sentralstyret for det nye partiet.

Til grunn for Stangs linjevalg her lå trolig først og fremst hans begeistring for den russiske revolusjon og hans forhåpninger til den nye russiske staten, til sovjetstyret. Partistriden ble i siste fase definert som en strid om Arbeiderpartiets forhold til den kommunistiske, 3. internasjonale, Komintern. Scheflo-fløyen posisjonerte seg som mest Komintern-tro, og dette var øyensynlig avgjørende for Stangs linjevalg. Stang hadde selv vært til stede i Moskva ved stiftelsen av Komintern 1919, og hans opptatthet av utviklingen i Russland kom til uttrykk i flere politiske skrifter – Sovjet-Rusland, Overgangen til socialismen og Sovjetforfatningen. En mulig supplerende del av forklaringen på Stangs linjevalg under splittelsesprosessen i Arbeiderpartiet er at han på tross av sine år i partiledelsen ikke utviklet noen særlig grad av fortrolighet med det jevne organisasjonsarbeidet eller med partiets brede lag.

Emil Stang forble i NKP også da mange av hans partifeller gikk med i samlingen mellom Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti 1927. I forbindelse med striden i Kommunistpartiet om Hornsruds regjeringsdannelse fikk han imidlertid nok og meldte seg ut av NKP 1928.

I sin juridiske praksis skaffet Stang seg ry som en glimrende skrankeadvokat. Det skjedde bl.a. gjennom forsvaret av Aftenpostens redaktør i et viden kjent injuriesøksmål (Aarrestad-saken) og i forsvaret av Kyrre Grepp (1921) i forbindelse med en tiltale for ulovlig formidling av sosialistisk litteratur fra det russiske bolsjevikregimet til sosialister i Europa. Det var ikke minst Emil Stangs fortjeneste at Høyesterett til slutt frikjente Grepp på det grunnlag at Høyre-regjeringens resolusjon som lå til grunn for tiltalen, var ulovlig. Stangs ry ble befestet da han i 1930-årene forsvarte og fikk frikjent Arnulf Øverland for blasfemitiltalen etter hans foredrag “Kristendommen – den tiende landeplage”. Også som offentlig forsvarer oppnådde Stang allmenn anerkjennelse.

Samtidig som han arbeidet som advokat, skrev Stang en rekke juridiske og politiske artikler og avhandlinger, bl.a. Folkeretslig politik, Arbeiderklassens kommunalpolitikk, Rettergangsmåten i straffesaker (som kom i flere utgaver) og Norsk bygningsrett.

1936 ble Stang ekstraordinær dommer i Høyesterett, og 1937 ble han utnevnt til høyesterettsdommer – paradoksalt nok kanskje på bakgrunn av at han som stortingsmann 1920 hadde vært med på en aksjon fra Venstre og Arbeiderpartiet for å redusere Høyesteretts innflytelse ved å oppheve prøvingsretten, ut fra en rent klassepolitisk begrunnelse. Fra 1940 var han dessuten medlem av Arbeidsretten og fungerte som dens formann 1946–55.

Stang var av forskjellige grunner lite involvert i de dramatiske begivenheter i Høyesterett 1940. Han var ikke blant de fungerende dommere og derfor ikke til stede i Oslo i aprildagene 1940, da Høyesterett oppnevnte Administrasjonsrådet. Han var på plass da riksrådsforhandlingene tok til i juni og sluttet seg til flertallets uttalelser og anbefalinger nar det gjaldt de tyske krav. Men da Høyesterett om høsten kom i konflikt med Justisdepartementet og konstituert statsråd Riisnæs, var han igjen fraværende. Den 30. november var han blitt arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet under etterforskningen av “indrepolitisk-statsfiendtlige anslag og etterretningsforhold” fra kommunistisk og tidligere kommunistisk side. Arrestasjonen vakte uro blant hans kolleger i retten og bidrog til at høyesterettsdommerne 12. desember nedla sine embeter for resten av okkupasjonstiden. Stang selv ble avsatt av Riisnæs i januar 1941 og satt fengslet til begynnelsen av mai. Deretter ble han fengslet på ny i januar 1944, satt fire måneder på Møllergaten 19 og deretter ett år i Sachsenhausen og Neuengamme. Han overlevde så vidt.

Stang ble 1946 utnevnt til høyesterettsjustitiarius, et embete han innehadde til han gikk av med pensjon 1952. Han kom dermed til å lede Høyesterett under store deler av landssvikoppgjøret etter krigen. Han tilhørte klart de strengeste dommerne og stemte blant annet for dødsstraff for sin firmenning Axel Stang.

Emil Stangs vei fra embetsmanns-Høyre til den mest venstreorienterte del av den sosialistiske arbeiderbevegelsen er bemerkelsesverdig. Andre med lignende bakgrunn gikk den også. Men Stangs vei var nok lengst, både ut fra hans familiebakgrunn i embetsmannshøyres innerste kjerne, i dynastiet Stang, og ut fra hans valg av NKP 1923. “I den borgerlige leir ble han betraktet som en frafallen og en opportunist,” skrev Terje Wold i sin biografi om Stang i 1. utgave av NBL. Samtidig fikk Emil Stang i liten grad noen ny hjemstavn i arbeiderbevegelsen. Han ble stående partiløs etter at han forlot NKP 1928. Riktignok ble han en sentral skikkelse i den “nye embetsmannsstaten” under arbeiderpartiregimet i etterkrigstiden, men for Stang gikk ikke den veien gjennom partiet og politikken. Den gikk fedrenes vei – gjennom rettsapparatet.

Verker

    Et utvalg

  • Folkeretslig politik, Socialistiske smaaskrifter 19, 1915
  • Sovjet-Rusland, 1919 (2. utg. 1920)
  • Overgangen til socialismen. Noen hovedlinjer, 1920
  • Sovjetforfatningen. En redegjørelse (sm.m. A. G. Hansen), 1920
  • Arbeiderklassens kommunalpolitikk, 1927
  • Rettergangsmåten i straffesaker, 1941 (3. utg. 1961)
  • Norsk bygningsrett, 1943
  • Arbeidsrettens dommer og kjennelser 1916–1955. Hovedregister, 1959

Kilder og litteratur

  • Stud. 1900, 1925
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • T. Wold: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • HEH 1964
  • E. I. Tubaas: Holdninger i norsk arbeiderbevegelse til den russiske revolusjon og det nye sovjetstyret, h.oppg. UiO, 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.