Emanuel Vigeland

Maler. Foreldre: Møbelsnekker Elesæus Thorsen (1835–86) og Anne Aanensdatter (1835–1907). Gift 1902 med maler Valborg Kristine Madsen (25.1.1879–1.1.1951), datter av overrettssakfører Olaf Gustavus Madsen (f. 1852) og Fredrikke Sinding (f. 1846). Bror av Gustav Vigeland (1869–1943); farfar til Tone Vigeland (1938–); filleonkel (mors fetter) til Arne N. Vigeland (1900–83).

Emanuel Vigeland er mest kjent for sine symbolmettede glassmalerier og fresker i en rekke kirker og monumentalbygg. Hans atelier og mausoleum, med det store og særpregede freskoverket Vita, ble åpnet for publikum som Emanuel Vigelands Museum 1959.

Inspirert av sin seks år eldre bror Gustav, billedhuggeren, bestemte Emanuel Vigeland seg tidlig for å bli kunstner. Høsten 1894 var han på plass i Kristiania som elev ved Den kgl. Tegneskole. Våren 1897 debuterte han på Statens kunstutstilling med maleriet Adam og Eva, og året etter fikk han antatt hele tre arbeider. Han oppnådde tidlig en viss anerkjennelse, trolig noe befordret av slektskapet med sin berømte bror, men også grunnet egen innsats.

Få norske kunstnere interesserte seg for det rene figurmaleriet slik Vigeland gjorde, og hans store iver og arbeidsomhet ble fremhevet av en rekke kunstnere og kritikere, bl.a. Erik Werenskiold, Andreas Aubert og Lorentz Dietrichson, som alle ønsket at den lutfattige og talentfulle figurmaleren måtte hjelpes økonomisk til videreutdannelse i utlandet. Mesenene Olaf Schou og Sophus Larpent trådte også støttende til. Med Finnes legat drog Vigeland høsten 1898 til København og ble, på Werenskiolds anbefaling, elev av Peder Severin Krøyer på Den Frie Studieskole. Etter at han sommeren 1899 hadde vært hjemme og i Setesdal, muliggjorde et større stipend fra Houens legat en etterlengtet studiereise: Fra oktober 1899 til februar 1902 oppholdt Vigeland seg i utlandet, først som elev av Fernand Cormon i Paris, deretter i Italia (hvor han i Firenze ble kastet i fengsel fordi han bar våpen og ble tatt for anarkist), i Spania og i Storbritannia. Sin første separatutstilling holdt han i Dioramalokalet på Karl Johan i februar 1902.

Vigeland hadde latt seg inspirere av internasjonale symbolistiske strømninger og dyrket et figurmaleri i dystre og dramatiske valører. En lang rekke av de 40 utstilte bildene kretset rundt temaet Dommedag samt forholdet mellom mann og kvinne, ikke ulikt de motivtypene hans bror arbeidet med. – Det oppstod på denne tiden et noe kjølig forhold mellom de to, som varte livet ut.

Bortsett fra at Vigeland gjennom hele sin karriere arbeidet med portretter og i mellomkrigstiden skulle bli en etterspurt portrettmaler, spesielt blant kirkens kvinner og menn, la han etter hvert staffelimaleriet bort til fordel for mer monumentale utsmykningsoppgaver, i tråd med tidens dekorative bestrebelser, ikke minst inspirert av den engelske Arts and Crafts-bevegelsen, men også av Puvis de Chavannes' veggutsmykninger i Panthéon i Paris. Som et svennestykke må betraktes de freskene han utførte i Københavns nye rådhus 1904–05, under Jens Møller-Jensens ledelse. Derved lærte han seg fresketeknikken, noe som satte ham i stand til sitt første store selvstendige dekorasjonsoppdrag, utsmykningen av koret i Vålerengen kirke i Kristiania 1904–09.

1905 reiste Vigeland til Italia med Benneches legat for å studere fresker, en reise som også brakte ham til Egypt og Jerusalem. Spesielt opptatt var han av ungrenessansens monumentalmaleri. Joakim Skovgaards arbeider i Viborg domkirke var ham for øvrig forbilledlige når det gjaldt utsmykning av kirkerom, og med freskene i Vålerengen kirke etablerte Vigeland seg som en pioner på dette feltet. 1908 bygde han seg en villa på Slemdal utenfor Oslo, hvor han ble boende resten av sitt liv.

1909 fikk Vigeland i oppdrag å utsmykke det første norske krematorium (nå Det gamle kapell) på Vestre gravlund, og samme år ble han innbudt til å delta i den prestisjefylte konkurransen om utsmykningen av Universitetets nye aula. Vigelands forslag til fondvegg, Vitenskapens kamp mot uvitenheten, som skulle utføres al fresco, viste steilende hester og ryttere som bekjempet et øglelignende monster. Til slutt stod det mellom Vigeland og den 12 år eldre Edvard Munch. Vigelands noe gammelmodige symbolistiske forslag ble møtt med hoderystende taushet, og han deltok ikke senere i offentlige konkurranser.

Om han nå følte seg noe marginalisert i forhold til den frembrytende modernismen og tidens nye estetiske preferanser, hadde Vigeland fremdeles oppdragsgivere som nettopp ønsket hans fortellende og symbolmettede stil og etiske tyngde, nemlig kirken. Ingen annen norsk kunstner kan vise til en lignende innsats i utsmykningen av norske kirkerom som Vigeland. Ofte fikk han seg overdratt utformingen av hele interiører, fra prekestol og altertavle til lysarmaturer og annen dekor, som i Bryn kirke i Bærum 1911–14 og Gjerpen kirke ved Skien 1919–21, hvor han også smykket apsis med en stor mosaikk. Nyskapende var også hans mange lysarmaturer og kirkekroner, ofte kombinert med skulptur, og hvor elektriske lyspærer inngikk som dekorative elementer i utformingen. Mange av Vigelands arbeider i norske kirker er ved senere restaureringer fjernet eller modifisert.

Allerede tidlig begynte Vigeland å interessere seg for glassmaleri, og han ble en pioner innen feltet. Teknikken, som han hadde studert i de nordfranske katedralene, utviklet han på en virtuos måte og tilførte glasset en slags primitiv råhet med mørke og intenst glødende farger. 1919–22 drev han en egen skole for glassmaleri i tilknytning til sitt atelier på Slemdal. I 1920-årene stod han på høyden av sin berømmelse, etter bl.a. å ha utført en rekke vellykkede oppdrag, også i utlandet.

Vigeland stod den svenske erkebiskop Nathan Söderblom nær, og gjennom denne var han blitt introdusert til den svenske “Folkkyrkorörelsen”. Spesielt omfattende og prestisjefylt var utførelsen av glassmaleriene til Oscarskyrkan i Stockholm (1919–29).

1926 begynte Vigeland oppføringen av et monumentalt, kirkelignende mursteinsbygg på sin boligeiendom. Bygningen var tenkt som atelier og museum for egne arbeider, så vel fresker som staffelibilder, skulpturer, glassmalerier og smijern. Han ønsket også at det skulle tjene som mausoleum og gav bygningen navnet Tomba Emanuele. Planene for interiøret undergikk flere endringer. Til slutt dekket han veggene og det tønneformede taket med en eneste, sammenhengende freske som han kalte Vita. Her beskrives menneskets unnfangelse, fødsel, liv og død i figurrike grupper mot verdensrommets truende og mørke uendelighet. Kristne ideer søkes kombinert med nyere naturvitenskap og darwinisme, samtidig som Vigeland kommenterer sitt liv som skapende kunstner. Arbeidet med Tomba Emanuele opptok Vigeland resten av livet, og står i dag som et av de mest markante sensymbolistiske allkunstverk i nordisk kunst.

Verker

    Et utvalg

  • Adam og Eva, 1897
  • koret i Vålerengen kirke, Oslo, 1904–09, (ødelagt av brann 1979)
  • Vitenskapens kamp mot uvitenheten, konkurranseutkast, 1909
  • interiør i Bryn kirke, Bærum, 1911–14
  • interiør i Gjerpen kirke, Skien, 1919–21
  • Vita, 1926–48, i Emanuel Vigelands Museum, Oslo
  • For fullstendig verkliste, se NKL, bd. 4, 1986

Kilder og litteratur

  • L. Albrektsen: Emanuel Vigelands monumentalkunst, mag.avh. UiB, 1976
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 4, 1986 (med bibliografi)
  • M.-B. Wadell: “Tomba Emanuele”, i Ku&K 1986, s. 30–42
  • d.s.: “Emanuel Vigelands läroår”, i Ku&K 1998, s. 104–126
  • Emanuel Vigeland 1875–1948, utstillingskatalog Vigelandmuseet, 1999

Portretter m.m.

  • Gipsstatuett (“Emanuel Vigeland med palett”) av Gustav Vigeland, 1895, Vigelandmuseet
  • Selvportrett (olje), 1895; Emanuel Vigeland Museum, Oslo
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1896; NG og Statens Museum for Kunst, København, i gips i Vigelandmuseet, Oslo
  • Dessuten en rekke andre selvportretter, Emanuel Vigeland Museum, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.