Ella Anker

Journalist og forfatter. Foreldre: Skolebestyrer Herman Anker (1839–96) og Marie Elisabeth (“Mix”) Bojsen (1843–92). Gift 27.12.1892 med cand.jur. Vilhelm Dunker Dons (14.6.1868–23.1.1908), sønn av stiftsprost Fredrik Christian Dons (1836–85) og Ebba Johanne Ullmann (1843–1908; datter av Vilhelmine Ullmann, 1816–1915), separert 1906. Søster av Katti Anker Møller (1868–1945); svigerinne til Nils Kjær (1870–1924) og Jens Thiis (1870–1942); tante (mors søster) til Tove Mohr (1891–1981).

Ella Anker var en engasjert og fargerik publisist som bar mange av sin samtids motstridende åndsimpulser i seg, impulser hun utfoldet gjennom sin journalistikk, forenings- og foredragsvirksomhet fra begynnelsen av 1900-tallet og gjennom mellomkrigstiden. Hun var på samme tid folkelig og spekulativ religiøs, en forsvarer av tradisjonell kristen moral og for sin samtid radikalt engasjert, særlig i familiepolitikken. Samtidig hadde hun en typisk borgerlig bakgrunn. Hun beundret helter og handlingsmenn, fra Napoleon og fremover, støttet varmt den norske okkupasjonen av Øst-Grønland 1931, men ble også dypt engasjert i fredsarbeidet, og skrev mye om Folkeforbundet i avisene, likeså om kvinnenes politiske rettigheter.

Mange av disse motsetninger løp sammen i hennes arbeid for kvinnesaken, der hun engasjerte seg på bred front mot abort og for den kristne moral, for totalforbud mot alkohol og for støtte til enslige mødre. Hun ble senere kalt “barnetrygdens mor”. Hennes radikale politiske innstilling viste seg allerede i hennes korte studenttid, og senere i hennes partipolitiske tilhørighet. Hun begynte i Venstre, og gikk derfra til Johan Castbergs Arbeiderdemokratene (fra 1890), så til Sosialdemokratene (1926) som hun fulgte inn i Det norske Arbeiderparti 1927, og ble værende der. Partiarbeid i vanlig forstand synes likevel ikke å ha tiltalt henne; hun ble bedre kjent som en av stifterne av Kvinnenes Enhetsfront 1923. Ella Anker utformet et “morsprogram”, med forslag om familielønn og barnestøtte. Hensikten var å påvirke alle politiske partier. Ideen hadde hun fra Storbritannia, der soldathustruene fikk offentlig understøttelse.

Ella Anker ble født på Sagatun, vår første folkehøyskole, som hennes far hadde grunnlagt sammen med Ole Arvesen 1864. En av hennes gudfedre var Bjørnstjerne Bjørnson, som i sin religiøst søkende tvilsperiode hadde nær tilknytning til familien og folkehøyskolen. Moren Mix var dansk og kom fra en prestefamilie fra Stege på Møn, der Grundtvig hadde vært en kjær familievenn. Faren trakk seg etter hvert ut av skoledriften, men inntrykkene fra Sagatun bar Ella Anker med seg hele livet. Sagatun var i 1870- og 1880-årene midtpunktet i den norske grundtvigianismen og samtidig preget av tidens åndskamp og brytninger mellom rasjonalisme og ortodoks kristendom.

Etter realartium på Ragna Nielsens skole i Kristiania 1887 tok hun examen philosophicum 1888 og arbeidet deretter som guvernante og lærervikar 1888–90. 1892 ble hun, som den første kvinne, valgt inn i styret i Det Norske Studentersamfund, men ble kastet sammen med resten av styret for å ha demonstrert offentlig for det rene norske flagg. Samme år giftet hun seg med Vilhelm Dunker Dons, som hun hadde vært forlovet med siden russetiden. Han var jurist, ble høyesterettsadvokat 1898 og var ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet 1902–06. Dons døde som dommer i Kongo 1908; ekteparet hadde da vært separert siden 1906.

1902–04 var Ella Anker privatsekretær for statsråd Wollert Konow, som var gift med hennes tante Ina. Etter ekteskapshavariet og mannens død var hun 1908–09 redaksjonssekretær for ukebladet Hver 8de Dag. I seks måneder oppholdt hun seg i Tyskland og deretter to år i Roma, der hun også var Dagbladets korrespondent. Deler av korrespondansen, reiseskildringer og religionshistoriske studier, ble 1909 til boken Et aar i Rom, den første av i alt 14 bøker og pamfletter hun skrev om høyst forskjellige temaer, fra spiritisme til familiespørsmål, Grønlandssaken og norrøn historie. 1923 utgav hun skuespillet Olavsbilæte, og opptrådte selv ved premieren i Kristiania. Hun skrev også en bok om Sagatun og sin far (1936).

1910–20 var Ella Anker bosatt i London, som fast utenrikskorrespondent for Dagbladet, Verdens Gang og enkelte andre aviser. Hun tok opp et bredt register av temaer – streiker, suffragetter, spiritisme, tungetale, kultur m.m., men skrev mest om den dramatiske stormaktspolitikken i disse årene. Hun skrev også artikler om norske forhold i britiske aviser og tidsskrifter. Sosialt var Ella Anker meget aktiv under englandsoppholdet. Hun var med på å starte The Anglo Norse Society 1918 og etter hjemkomsten Norsk Britisk Forening (1921). For sin innsats fikk hun Order of the British Empire. 1923 ble hun fast medarbeider i Norges Kvinder, som kom to ganger i uken, og fra 1929 var hun tilsynskvinne i forsorgsvesenet i Oslo.

Da Ella Anker var åtte år, hørte hun Bjørnson fortelle på Sagatun om den sjette sans og om Visknut, en gudbrandsdøl som var synsk. Det gjorde et stort inntrykk. Senere kom det flere foredragsholdere som talte om den såkalte vitenskapelige spiritisme. Dette ble utgangspunktet for hennes senere interesse for det oversanselige. Hun tok selv aktivt opp spiritismen kort tid etter sin manns død 1908. Hun leste, skrev og praktiserte spiritisme og var en av grunnleggerne av Selskapet for Psykisk Forskning 1913.

De fleste beskrivelser av Ella Anker fremhever hennes begeistring, impulsivitet og hengivenhet for de store saker, en kampnatur som sjarmerte mange. På den annen side manglet hun selvironi og distanse til det hun skrev. “Følelsen av alle tings relative verd legger bare hindringer i veien for den som vil reformere verden,” skrev en av hennes kolleger, Paul Gjesdahl, i et portrettintervju av henne i Dagbladet til 60-årsdagen 1930: “Ella Anker synes det haster, hun har ikke tid til å skrive sine artikler to ganger … Hennes oppsett får et usedvanlig friskt og muntlig preg, men mister noe av den kraft og konsentrasjon som skribenten bare oppnår ved å stryke.”

Verker

  • Et aar i Rom, 1909 (ny utg. 1935)
  • Personlighetens liv efter døden, 1911
  • Ukjendte kræfter, 1912
  • Olavsbilæte. Historisk skodespel, overs. til nynorsk av M. Walaker, 1923
  • Grønland for Norge, 1923
  • Mødrelønn, 1928
  • En moralsk verdensvilje. Ramsay MacDonald og britisk politkk, Drammen/Oslo 1931
  • Det norske folks undergang på Grønland under danskestyret, særtrykk av Norges Kvinder, 1931
  • Norges rett til Eirik Raude's land, 1931
  • Eirik Raude. Sogespel, 1933
  • Sagatun. Herman Ankers liv og virke, 1936 (ny utg. 1950)
  • Sange til Sagatun. Fra folkehøiskolens første tid, Elverum 1939
  • Til vern om den kristne moral, Trondheim 1950

Kilder og litteratur

  • Stud. 1887, 1912, 1937
  • HEH 1955
  • P. Gjesdahl: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • intervjuer i Dagbl.31.05.1930 og Vårt Land 27.05.1950
  • nekrolog i Arb.bl. 21.4.1958

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.