Elise Sem

Jurist. Foreldre: Sorenskriver, riksherold Gabriel Egidius Johan Henrik Sem (1824–1900) og Emma Nathalie Christensen (1843–1933). Ugift. Grandniese (brorsønns datter) av Niels Arntzen Sem (1782–1859; se NBL1, bd. 13).

Elise Sem var Norges første overrettssakfører med egen forretning (1904) og ble 1912 landets første kvinnelige høyesterettsadvokat. Hun ytet også viktige bidrag i lovgivningsarbeid og i organisasjonslivet, innen sitt fag, innen idretten og i samfunnslivet generelt.

Elise Sems far og bestefar var begge jurister, og faren hadde en lang departementskarriere bak seg da han 1877 ble utnevnt til sorenskriver i Mandal. Her vokste Elise opp i en søskenflokk på 8. Etter middelskolen kunne ikke småbyen tilby videre skolegang for den unge piken, som isteden fikk arbeide på farens sorenskriverkontor i 8 skjellsettende år. Her fikk hun oppgaver som skulle gi verdifulle erfaringer å ta med seg i studiene senere.

Elise Sem var 24 år gammel da hun reiste til Kristiania for å fortsette sin utdannelse. Etter halvannet år i latingymnaset ved Gundersens skole tok hun examen artium ved Gjertsens skole 1896 og avla året etter den obligatoriske anneneksamen ved universitetet for å kunne ta fatt på jusstudiet. Her møtte hun to andre kvinnelige studenter, Nanna Meyer og Gerd Blackstad, og de tre tok juridisk embetseksamen samtidig høsten 1901.

Deres nye status som cand.jur. gav dem imidlertid ikke formell kompetanse for arbeid i noen av rettslivets disipliner; så vel sakføreryrket som offentlige embeter var stengt for kvinner, og frem til 1913 hadde de heller ikke allmenn stemmerett. Elise Sem fikk likevel rett etter eksamen ansettelse som fullmektig hos overrettssakfører Thorstein Diesen (den senere Aftenposten-redaktøren), som var blant de første som ansatte kvinnelige fullmektiger. De to årene hos Diesen ble en lærerik tid, i likhet med tiden som dommerfullmektig i Kristiania skifterett (1903–04).

Det stormet friskt i norsk åndsliv i denne tiden. En av dem som stod kvinnene bi i kampen for å oppnå like rettigheter som deres mannlige kolleger, var sakføreren og forfatteren Jonas Lie, som i tillegg til å ha sterke familiebånd til Elise Sems hjemby også hadde en ung kvinnelig slektning som var jurist, Erika Egede-Nissen Lie.

Nyttårsaften 1901 mottok Justisdepartementet en skrivelse undertegnet av fem kvinnelige juridiske kandidater, blant dem Elise Sem, som krevde at det “snarest mulig maa blive aabnet kvinder adgang til at erholde autorisation som sagførere”. Et lovutkast fra Den Norske Advokat- og Sagførerforening vedrørende sakførere og deres virke ble i proposisjons form forelagt Stortinget 1903, men ved behandlingen i Odelstinget ble saken utsatt flere ganger, og til sist var det ikke mer igjen av reformforslaget enn bestemmelsen om at autorisasjon som sakfører og høyesterettsadvokat under samme betingelser som for menn også skulle kunne meddeles kvinner. I stortingsdebatten påpekte jusprofessoren Francis Hagerup at det nå fantes en kvinne som stod klar til å begynne sakførerpraksis så snart det ble gitt adgang til det. Kvinnen han siktet til, var Elise Sem. Loven, som i juskretser fikk navn etter henne – “Lex Elisiana”, ble vedtatt 20. februar 1904, og samme dag som den trådte i kraft (22. mars), åpnet Elise Sem sitt kontor i Karl Johans gate 10, som den første kvinnelige overrettssakfører i Norge, ja faktisk i hele Europa.

Sakførerloven av 1904 åpnet en helt ny epoke i kvinnehistorien og rettshistorien. For Elise Sem la sakførerpraksisen beslag på hele hennes arbeidskraft, og hun kunne derfor ikke arbeide aktivt for kvinnebevegelsen i tillegg, selv om hun en tid satt som suppleant til styret i Norsk Kvinnesaksforening. I en artikkel i Kvindelige Studenters Jubilæumsskrift (1907) har hun skildret sitt møte med rettslivet som arbeidsplass for kvinner. Reaksjonene fra yngre og eldre mannlige kolleger var i hovedsak positive. Hun omtaler typer av klienter og saker hun har hatt befatning med så vel i sivil- som i kriminalsektoren, forretningsjus og familiesaker. Hun nevner spesielt skilsmissesaker, hvor hennes standpunkt er at praksis “tiltrenger offentlighedens lys til garanti for at den svageres ret ikke lider skade”.

1905 ble Elise Sem den norske rettshistoriens første kvinnelige aktor, da hun i Kristiania meddomsrett førte – og vant – en overgrepssak mot en politioverkonstabel som hadde forgått seg mot en prostituert kvinne. Som 41-åring prosederte hun 1911 sin første prøvesak for Høyesterett, i løpet av det neste halve år ytterligere to, og det vakte stor offentlig oppmerksomhet da hun 27. juli 1912 som første kvinne fikk autorisasjon som høyesterettsadvokat. 1913 ble hun beskikket som fast forsvarer for kvinnelige straffetiltalte ved Kristiania lagmannsrett. 1918 ble hun varaformann og 1931 formann i Kristiania og Akers lønnsnevnd for industrielt hjemmearbeid.

Elise Sem deltok også i det norske og skandinaviske lovgivningsarbeidet. 1914 ble hun, sammen med tre andre norske jurister (alle menn), av Justisdepartementet oppnevnt som delegert til den skandinaviske komité som skulle utarbeide forslag til reformer på familierettens område. Den norske delegasjonens innstilling ble avgitt 1918, i form av et utkast til lov om ektefellers formuesforhold. Innstillingen inneholdt en grundig gjennomgang av ektefellerettens historie på det økonomiske område og konkluderte med å anbefale opprettholdelse av hovedprinsippet om felleseie, alle motargumenter til tross. Ektefelleloven, som ble vedtatt 1927, innebar likevel en modernisering i forhold til den tidligere loven fra 1888 og bidrog dermed til en utvikling i retning av større økonomisk likestilling mellom menn og kvinner og en oppvurdering av hjemmearbeidende kvinners økonomiske stilling. Elise Sem fikk gjennom sin deltakelse i dette arbeidet anerkjennelse og medansvar for utviklingen av et rettsområde som har hatt sentral betydning for kvinnebevegelsen i både Norge og resten av Skandinavia. Hennes sterke sosiale interesser gjenspeilte seg også på et annet område, nemlig arbeidet for å skape bedre rettsvern for kvinner og barn i internasjonal sammenheng. Hun var sekretær i Nasjonalforeningen til bekjæmpelse af den hvide slavehandel.

Elise Sem innla seg fortjenester også utenom sitt fag. Allerede i studietiden tok hun initiativ til å skaffe kvinnelige studenter mulighet til å drive gymnastikk og mosjon under kyndig ledelse og i egnede lokaler. 1896 stiftet hun Kvinnelige Studenters Gymnastikkforening, og 1904 tok hun Norges Livredningsselskabs eksamen etter å ha gjennomgått et introduksjonskurs i svømming og livredding. 1912–16 og 1919 var hun formann i Kvinnelige Studenters Skiklubb, og hun satt også en tid i styret i Norske Studenters Idrettsforbund. 1920 deltok hun i stiftelsen av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund og satt i organisasjonens første styre.

Elise Sem tok godt vare på sine nærmeste. Hun bodde det meste av sitt voksne liv sammen med moren og to ugifte søstre, fra 1916 i villaen Furulund på Holmenkollen, som hun hadde latt bygge for seg og familien. Hun døde 1950, 80 år gammel, og ble gravlagt i familiegraven på Vår Frelsers gravlund.

Verker

  • Fra en praktiserende kvindelig jurist, i C. T. Ebbell (red.): Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907, 1907
  • Fra en praktiserende jurist, i Kvinnelige studenter 1882–1932, utg. av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, 1932

Kilder og litteratur

  • Stud. 1896, 1921, 1946
  • HEH 1948
  • D. Stousland Møller: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • T. Støren: “Den lange veien. Om kvinners adgang til embeter”, i Nytt fra Universitetet i Oslo nr. 7/1985
  • d.s.: Justitias døtre. De første kvinnelige jurister, 1984
  • d.s.: Justitias gode tjenere. De første kvinnelige advokater, 1987

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.