Elise Hambro

Skoleleder og kvinnesakspioner. Foreldre: Skolebestyrer Edvard Isak Hambro (1847–1909; se NBL1, bd. 5) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926; se Nicoline Hambro). Ugift. Søster av Carl Joachim Hambro (1885–1964).

Elise Hambro var pedagog og kvinnesakskvinne. Hun var bl.a. Norges første kvinnelige rektor og den første leder av Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser – vår eldste sosialskole.

Elise Hambro vokste opp som den eldste av fire søsken. Foreldrene hørte til det moderate og verdikonservative Høire; faren var aktiv skolepolitiker, moren en sentral kvinnesakskvinne. Elise tok opp arven etter sine foreldre da hun valgte å engasjere seg i pedagogikk og kvinnesak. Hennes far startet sin egen privatskole i Bergen 1878 og drev den frem til en mønsterskole, som særlig den bergenske handelsstand gjerne sendte sine gutter til; i de første årene av 1900-tallet begynte det også å komme noen få piker inn i artiumsklassene.

Men de Hambro'ske ideer om utdanning hadde vært bygd på særstilling, ikke likestilling mellom gutter og piker. Kvinner og menn ble gitt komplementære roller i hans univers, og utdanningen måtte da også kjønnsdeles. Hambros linje ble ivrig debattert, og striden bidrog bl.a. til at Norsk kvinnesaksforening ikke fikk samlet seg om noen slagkraftig utdanningspolitikk i de viktige 1890-årene. Striden er et eksempel på hvordan kvinnebevegelsen i disse årene ble slitt mellom ideene om kvinners spesielle egenart på den ene side og kravene til likestilling og like rettigheter på den annen.

Elise Hambros egne ambisjoner gikk lenger enn farens generelle ambisjoner for kvinnekjønnet. Etter examen artium 1899 studerte hun filologi ved universitetet i Kristiania og avla språklig-historisk lærereksamen 1906. Året etter ble hun ansatt som lektor på farens skole, og da han døde 1909, overtok hun bestyrelsen sammen med Gerhard Stoltz. Skolen, som lå vegg i vegg med barndomshjemmet i Muségaten 5, strøk med i den store bybrannen 1916. Den lot seg ikke gjenreise, og Elise og moren flyttet til Kristiania. Elise ble lektor på Hegdehaugen skole, mens Nico ble leder for Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN).

Elise Hambro giftet seg aldri, og mor og datter holdt sammen i hjem og foreningsliv til morens død 1926. Nico tok som leder av NKN initiativ til rådets sosiale kurser 1920, men det ble Elise som organiserte og drev kursene, som regnes som sosialhøyskolens opphav. I den store parlamentariske skolekommisjonen 1922 kom to kvinner med etter påtrykk fra flere kvinneorganisasjoner – Arbeiderpartiets Gitta Jønsson og Elise Hambro.

Da skoleåret begynte i august 1921, var Elise Hambro tilbake i fødebyen igjen. Hun var blitt ansatt som styrer ved den tradisjonsrike Ulrike Pihls pikeskole på Nygårdshøyden, et steinkast fra gamle Hambros skole. 1926 ble styrerstillingen omgjort til rektorat, og frk. Hambro ble dermed Norges første, og lenge eneste, kvinnelige rektor. Denne stillingen hadde hun til hun 1942 brått ble avsatt av tyskerne, angivelig fordi hun ikke hadde den rette forståelsen for “den nye tid”. Etter frigjøringen ønsket ikke frk. Hambro å overta sin rektorstilling igjen, men hun fortsatte med undervisning langt inn i pensjonisttilværelsen, da hun bl.a. underviste pasienter og sykepleiere ved Hagavik kysthospital i språkfag.

Elise Hambro var også aktiv i foreningslivet, som styremedlem i Høirekvinners klubb og Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, formann for Bergens Kvinneråd (den lokale avdeling av NKN) 1922–26 og 1928–31, viseformann i Bergens Pedagogiske Forening, foruten medlem av Bergens bystyre og skolestyre 1932–35. Hennes kvinnesaksengasjement var også internasjonalt; hun var norsk komitémedlem i Kvinnenes Verdensforbund og norsk representant på mange internasjonale kvinnekongresser.

Kilder og litteratur

  • Biografiske opplysninger i Stud. 1899, 1924, og HEH 1964
  • E. Hambro og G. Stoltz: Hambros skole – beretning for skoleaarene 1910–1913,Bergen 1914
  • Adr.av. 31.8.1931
  • A. Caspari Agerholt: Den norske kvinnebevegelses historie, 1937/1973
  • H. Nilsen: Henriette Meyers skole – Ulrike Pihls skole 1848–1948, Bergen 1948
  • J. Hambro: C. J. Hambro. Liv og drøm, 1984
  • A. Moksnes: Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforenings historie 1884–1913, 1984
  • E. Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, 1996
  • I. Blom og S. Sogner (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.